hits

42. Filosofiske betraktninger

Pål fikk seg ikke klokke før han var nesten konfirmant.

 Som åtteåring var han fysisk tidløs. Hjemme hadde de vekkerklokke som ble satt på kjøkkenet om dagen. Dessuten hadde Påls far et lommeur med sekundviser. Det var seksti sekunder i et minutt fortalte faren og seksti minutter i en time. Men det var ikke seksti timer i et døgn og heller ikke seksti dager i en måned. Pål tenkte at det hadde vært mye enklere om det hadde vært hundre sekunder i et minutt og hundre minutter i en time.

  Men det ville kanskje ikke være så lurt alltid. Noen ganger på skolen gikk minuttene så sakte, men andre ganger igjen gikk minuttene alt for fort. Det synes Pål var et mysterium. Pål hadde nå blitt såpass gammel at han hadde begynt å spekulere i abstrakte begreper som årsak og virkning. Hvis en time på skolen gikk veldig sakte; gikk den like sakte for alle mennesker på jorda? Ville bussen bare kreke seg fram den timen og ville vannet i bekken nesten slutte å renne? Det var vanskelig å finne ut av, for hvis han prøvde, begynte tiden å gå fryktelig fort. Tid var for Pål et av de store mysterier i livet.

 Et annet mysterium var lyd. Noen ganger når Påls far hadde vært sint, kunne han høre farens stemme inne i hodet sitt i lang tid. Da hadde den lyden satt seg fast der inne på en måte. Men etter en stund forsvant den. Hvor ble den av?

Pål kunne rope høyt mot åsen i øst. Åsen svarte alltid i hytt og pine. Hvis Pål ropte «Å mye er to pluss to»? svarte åsen «to» og hvis Pål ropte «Du er en bæsj», svarte åsen: «æsj». Pål visste egentlig at det var hans egen stemme han hørte ekkoet fra, men han ville gjerne prøve å lure ekkostemmen.

 En gang fikk Pål låne et norgesglass av moren. Han ville foreta et eksperiment. Norgesglassene hadde rød gummistrikk og lokk med aluminiumsgjenger, så tette var de. Pål holdt det tomme norgesglasset for munnen og ropte med høy røst ned i glasset: »Hallo». Fort smekket han glasslokket på og skrudde det fast med aluminiumsringen. Pål kikket nøye på glasset. Han kunne ikke se «halloen» som han hadde stengt inne i sylteglasset. Lyden var usynlig. Pål ristet litt på glasset for å se om det var noen reaksjon. Ingen ting. Da var det bare en ting å gjøre, åpne norgesglasset. Langsomt  skrudde han aluminiumsringen av, la øret helt ned til glasslokket og løftet forsiktig lokket opp. Ikke en lyd. «Halloen» hadde forsvunnet. Han måtte prøve igjen.

Hvis han sa noe av det samme som faren pleide å si når han var sint på Pål, ville glasset  kanskje holde på ordene på samme måte som Påls hode ville ha holdt på de samme ordene. Det måtte være noe fælt. Pål visste hva banning var for noe. Han hadde hørt både «Faen» og «kukk», men banning var strengt forbudt i familien Eriksens hjem. En gang faren var sint, ropte han: »siben karabelski og knapski». Faren hadde laget seg sin egen ikke-syndige banneregle, men den var ille nok å høre på og enda verre å se på, så den eden måtte norgesglasset sannelig huske mente Pål. Pål gjorde som ved første forsøk, men la enda mer kraft i beskjeden til sylteglasset før han smekket lokket på og skrudde til. I tillegg fikk glasset også et par omganger «siben karabelski og knapski» fra yttersiden. Et spark i baken burde glasset også få, det hørte nemlig med i behandlingen. Det som ikke hørte med var at norgesglasset ikke tålte sparket i baken og knustes. Det traff en sten og sa bare: «Poff».

Guds straffedom! Det var Guds straffedom. «Du skal ære din far og din mor, så skal det gå deg vel og du skal få leve lenge i landet». Pål hadde begått en stor synd ved å rope: «Siben karabelski og knapski» inn i et glass. Han hadde vanæret sin far, ville de voksne si, han måtte fordrives fra landet. Og som straff hadde Gud knust norgesglasset med et «poff». Pål begynte å plukke opp glasskårene. Ville han bli landsforvist? Han hadde ingen planer om å fortelle den hele og fulle sannhet til moren. Så lenge han ikke fortalte om bannskapen men bare om sparket, løy han ikke. Det han gruet seg mest til var søndagsskolen. Søndagskolelæreren hadde direkte kontakt med Gud, han fortalte ofte om hva både Gud og Jesus hadde sagt til ham i hans hjerte. Det var det med lyden igjen. Søndagsskolelæreren sa at Gud kunne tale til hjertet hans og at mennesker kunne snakke til hverandre med hjertene. Altså uten lyd.

Moren tok det pent. «Jæ vesst´et nok, å derfor fekk du et gammælt glass med skær i», sa moren. «Å sku du me ´t, førresten?» «Jæ sku bare høre på´t» svarte Pål. «Høre på´t? Du Pål, du Pål, du finner på døm raræste ting. Vil du skrelle pottetene for mæ?» Det ville Pål gjerne. Han fikk alltid ei rå potet for jobben. Rå poteter var godt, men han gruet seg til søndagsskolen og den forestående landsforvisningen.

 

41. Hopping i høyet.

Sommeren 1956 bød på mer enn treblinking og høyonn. Når alt høyet var i hus eller i «laggår´n» som vi sa, fikk ungene «ikke» lov til å hoppe i høyet. Altså, det var forbudt, men heller ingen særlig kontroll fra de voksnes side var å observere.  Det enkleste var å bare hoppe for så å lande med beina først. Det gikk selvfølgelig også godt an å hoppe med skru, hoppe med flaksende armer og bein, gjøre enkel og noen ganger hvis det var langt ned fra plankegulvet til høyet, en dobbel salto. At det medførte noen risiko med disse aktivitetene brydde ungene seg ikke om. Alle hadde hørt redselshistorier om gjenglemte høygafler som boret seg inn i uskyldige barnekropper, barn som hadde forsvunnet i høyet og ikke funnet før julaften og andre skrekkhistorier. Disse historiene hørte liksom med. Barnesinnet er fullt av skumle historier om død og lemlestelse, spøkelser og rottenikker som lurer bak hver busk. Disse historiene tar de fleste barn på strak arm, skremselsoppdragelse har ikke alltid virket preventivt på oppvakte unger. Historier om djevler, draug og nøkk kunne nok sette en støkk i en treåring, men var du så heldig å overleve alle de farer som ventet på deg og kunne feire din åtte års bursdag, var disse historiene så godt som eventyr for Pål og hans kumpaner.

I ett av sine hopp landet Pål på siden. I det samme han landet kjente han en intens smerte i det høyre øret. Høygaffelen, var det første Pål tenkte da han kjente smerten. En gjenglemt høygaffel har boret seg inn i øret og vil snart komme ut gjennom det andre øret. Langsomt førte han hånden opp til øret. Ingen høygaffel, men pekefingeren berørte noe mindre, noe tynnere og det gjorde svinaktig vont å bare å komme borti det som stakk ut av øret. Pål ropte på Magnar. «Magnar, jæ har fått no i øret, serú å det er?» «Ser ut som en stælk», svarte Magnar som hadde kommet til unnsetning. «Værkær  é?»

Det var så vont at Pål ikke klarte å holde tårene tilbake. «Det værkær i enningæ, dra ´n utt!»              Pål kjente det hogg til i hodet. «Nå er ´n utte». Magnar sto med en grov «gress-stælk» i handa. Et strå hardt som en strikkepinne og nesten tjukt som en blyant. Og på spissen var «stælken» blodig.    «Hører ´u no´?» Magnar brølte inn i Påls lemlestede øre. Brølet gjorde nesten like vont som stælken hadde gjort. «Ja», skrek Pål tilbake. «Du bør ´nte hoie rett inni såret, din klædd.» Magnar likte ikke noe særlig å bli kalt en klædd så han dyttet til den sårede ned i høyet og mumlet noe som: «Det er takka en har igjen for å hjælpe. Klædd kan du være sjøl».

Det ble ikke noe mer høyhopping for Pål den dagen. Ikke senere heller, for den sak skyld. Plutselig forsto han formaningene fra de voksne, historiene om høygaflene som lå å lurte på et rompehull eller et øye de kunne bore seg inn i. Og i samme slengen ble rottenikk, nøkk og satanhistorier mer troverdige. En «gress- stælk kan forandre tankene i en guttehjerne på sekundet.

Han fortalte ikke noe om hendelsen da han kom hjem. Lillesøsteren hadde ikke vært med, så det var ingen fare for at foreldrene skulle få vite noe om hendelsen.  Dagene gikk, Påls øre ble ikke bedre og det ble heller ikke Påls humør. Påls foreldre skjønte ikke hvorfor gutten var blitt så sur og trassig og en dag kokte det over for moren. Moren straffet aldri korporlig, hun hadde heldigvis vokst opp i et hjem med en far som ikke trodde på den slags barneoppdragelse. Påls mormor var ei kruttønne som kunne vifte med alle slags «våpen», men helt ufarlig.  Men det kokte altså over for moren. Pål hadde vært til de grader obsternasig, så i ren refleks fikk Pål et rapp med vaskekluten over høyre øre.  Pål satte i et vræl som om han skulle ha blitt sparket av en hest, holdt seg for øret og så ut som han var døden nær. Det fortalte i alle fall moren sine venninner i etterkant. Pål forsøkte å unngå å fortelle om hendelsen i høyet, men det var ikke på tale med utflukter. Moren var fast bestemt på å få sannheten ut av gutten. Og det fikk hun.

Neste dag tok Pål og moren bussen til Halden og plasserte seg og gutten på venteværelset til doktor Vatne. Pål kjente doktoren fra før, han hadde vært hjemme hos dem den gang Pål plutselig hadde fått vont i magen og doktoren hadde fortalt at det nok var «styggingen», blindtarmen som måtte fjernes.  Vatne sa takk for sist og spurte Pål om det det var blindtarmen denne gangen også? «Heldigvis ente,» svarte Pål, «jæ hadde visst bare en». Moren forklarte så hva som hadde hent og Pål supplerte med størrelse og lengde på «stælken». Doktor Vatne tok fram et blankt instrument med lys i og så gjennom det inn i øret til Pål. «Du har en flenge i trommehinnen», sa doktoren. «Den se ut som bokstaven V. Vi får gi deg noe antibiotika  som du kan gå på en tre ukers tid. Du får ny time i august.». Det hørtes nesten voksent ut å gå på antibiotika. Noen gikk på loffen, noen på trynet, men Pål gikk på antibiotika.

3 uker senere ble Pål undersøkt igjen. Pål hadde ikke lenger vont i øret og hørselen var bare blitt bedre og bedre. Doktor Vatne lyste på nytt inn i Påls høyre øre. Forundret så han på Påls mor «Nei har du sett, trommehinnen har vokst sammen igjen. Det hadde jeg aldri trodd. Du er så god som ny, Pål»

Den ettermiddagen gikk de først innom Erlandsens Konditori og kjøpte tre store napoleonskaker. De tok de med seg til Nedre Bankegate hvor de tilbrakte ettermiddagen sammen med farmor Lovise, hennes vørterkake med fjellsmør og napoleonskakene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

40. Påske.

Påsken var en mystisk tid for en åtteåring. På skolen ble elevene fortalt om lidelseshistorien og at det var derfor vi har et kors i flagget. En fryktelig historie å høre for en fantasifull åtte åring. Som dere vet var Påls foreldre baptister og baptistene har også påsken som høytid. Så det var ikke fritt for at Pål fikk inn bibelhistoriene både i pose og sekk. Men det fineste med påsken var påskeferien.

 Påls foreldre gikk ikke på ski. Påls far syntes snø var noe unødvendig herk, så påskeferie på fjellet med appelsiner, Kvikk Lunch og skiturer var ikke noe for dem, og dessuten var det unødvendig luksus som skikkelige arbeidsfolk ikke hadde noen tradisjon til å følge. Og dermed var den tanken ute av verden.  

På skjærtorsdagen startet påsken.  Den var litt skummel for det var på denne dagen Jesus sa at det var en skurk blant disiplene, en som kom til å sladre til Romerne om hvor Jesus var. Romerne var jo redde for Jesus, redde for at han skulle bli konge i Jødeland. Tenk at han visste det på forhånd, at en av de tolv beste vennene han hadde, ville sladre.

Neste dag var langfredag. Det var den værste påskedagen.  Den dagen ble Jesus fanget og hengt opp på et kors i ei gate som het Golgata. Da måtte alle barn forholde seg stille og aller helst være innendørs. Det var ikke så lett. De hadde utedass og en tur der kunne bli lang hvis kaninene skulle fores og hvis det skulle letes etter hestehov eller gåsunger. Det var kort sagt vanskelig å lide med frelseren for en åtte åring. Selvfølgelig var fredagen ulidelig lang, derav navnet.

 Lørdagen var bedre. Da var butikken åpen og bonden kunne levere  melk og fløte til meieriet. En slags  mild forsmak på neste dag som var en jubeldag  som ungene kunne bråke så mye de orket på. Men natt til første påskedag var den natta påskekjerringa kunne komme forbi på sopelimen sin. Hun skulle til Bloksberg sammen med en masse andre kjerringer for å dele sladder. Hvis hun var i godlune kunne det hende hun la noe godteri i strømpene Pål og Kari hengte opp ved senga. 

Det var ikke lett å falle i søvn den kvelden. Påskemorgen var nesten som julaftenen og påskekjerringa nesten som julenissen. Religion og gammel overtro i en salig blanding, helt komplikasjonsfritt for de to barna. Påskekjerringa hadde vært innom, det var lett å se. Strømpene var borte så barna måtte lete. Da de endelig fant sine strømper var det knytt knuter på dem. Det var et svare strev med å løsne knutene, men det var en del av moroa. Det kunne ligge ei appelsin, et eple i strømpa og noen påsker en Hobby sjokolade eller en banansjokolade.  Til frokost den morgenen fik Pål og Kari spise så mange kokte egg de ville.  Pål klarte fire egg mens lille Kari var fornøyd med to. Påskemorgenen var en gledens dag. På den dagen sto Jesus opp fra graven og gjorde seg usynlig. Å gjøre seg usynlig var noe Pål hadde forsøkt flere ganger, men ikke fått helt til.

 En gang fikk han det nesten til. En kveld etter at søsteren hadde sovnet krøp Pål inn under sengen til lillesøster Kari. Med skummel stemme ropte han: «Kari, Kari krigsmann, døden skal du lide. Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte.». Kari våknet og lurte på hvem det var som snakket. « Den usynlige mann», svarte Pål med sin skumle stemme og så ristet han litt i skyvesengen. Kari spratt ut av sengen og inn på kjøkkenet hvor foreldrene satt. Pål krøp fram og spurtet over til sin seng som befant seg i nabokammerset. Etter en liten stund kom faren inn og Pål kunne gjennom ei ørlita glipe i øyekroken se at faren nærmet seg sengen. Pål la til et par snork for å virke ennå mer troverdig i liksom-sovingen. Faren satt seg på sengekanten tok forsiktig tak i Påls ene arm og la to fingre på pulsåren ved håndleddet. Så hørte Pål faren begynne å jamre seg: «Tohundre i puls, å nei, å nei, det her lignær  på ku-pest. Jæ må springe te Rød for å ringe te dyrlegen før han blir helt gæern»  Nå var lillesøsteren også kommet til. Hun hadde bestemt seg for å bli sykepleierske når hun ble stor, (hvilket hun også ble) så det å stille diagnoser  var ingen heksekunst for henne. «Det er sikkert fordi han har åte åtte egg» diagnostiserte hun. Hun likte å ta kraftig i, i diagnosene. Pål åpnet øynene og sa:» Jæ ærn´te gæern og jæ åt bare fire egg.» «Da så», svarte faren, «men om du gjør deg usynlig og skremmer lillesøstra di igjen, må vi nok foreta en underøkelse a skællen din». Påls far var opptatt av intelligens og den slags, han stilte ofte Pål merkelige spørsmål som ikke alltid var lett å svare på. Hvor mye er halvannen gange halvannen for eksempel. Eller hvor mye stiger havet hvis du pisser i det?

Annen påskedag var nærmest som en søndag med søndagsskole og nok en reprise på påskebudskapet. Påskeegg og påskeharer i sjokolade fantes ikke i Enningdalen den gang. Kanskje noen barn fikk det, men det var Pål og Kari lykkelig uvitende om.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

39. Skolen og sånt.

Pål likte skolen. Boka med hanen hadde noen flotte illustrasjoner som forklarte hvordan store bokstaver blir små. Det var håndverkere som sto for forvandlingen. En stor P for eksempel, skulle forvandles til en liten p. Husk at det var nettopp innført en skrivemåte som het "formskrift" og den passet godt for de små håndverkerne som sto for omformingsarbeidet. To stykk, med store klubber, banket den stakkars store P-en i hodet så den til slutt ble liggende på linjestreken med det store hodet sitt, mens resten av p-en havnet under streken. Enkelt og greit. På B-en kom det en liten mann med ei stor tang og kløp av B-ens øverste sløyfe. Dette var logikk som Pål forsto og snart kunne han lese både Wild West og Preriebladet.

Når førsteklassingene skulle øve seg i motorikk, ble de satt til å lage border. Pål likte godt borden som så ut som en kålmark og borden som så ut som bølger på havet. Den som så ut som åttetall var mer vrien, men den gikk etter hvert den også. Tegning var morsomt. En gang tegnet Pål en brun hest med seletøy og det hele. Den tok han med hjem og hang den på utedoen sammen med prins Olav og Albert Schweitzer. Så hadde de et pent dyr å se på

. Pål hadde rødt hår og det gikk ikke upåaktet hen. Det er alltid minst en bølle på skolen. Bølla på Prestebakke skole, som het Georg, tok samme skolebuss som Pål. Ofte satt bølla seg bak Pål og begynte å dra ham i nakkehårene. Noen ganger klarte Pål å flytte seg, men det var ikke alltid det var ledige plasser. Men en morgen på vei til skolen kom frøken Hov på bussen. Du husker kanskje henne fra innskrivingen tidligere på året. Hun gikk for å være av den gamle skolen, streng og rettferdig. Bølla satt også denne morgenen bak Pål og dro ham i nakkehårene. Frøken Hov så dette. Hun sa ingen ting, bare gikk over til bølla, tok tak i ham, dro ham med seg foran i bussen og satt bølla på fanget sitt. Bølla protesterte høylytt, men frøken Hov holdt ham på plass helt til de nådde skolen. Da sa hun først noe. "Unger, hvis dere ser Georg plage noen igjen, så meld fra til meg. Så skal nok Georg få flere bussturer på mitt fang". Pål ble aldri dratt i håret mer av bølla.

I 2. klasse fikk Pål ny lærerinne. Hun het Ellen og luktet tobakk. Frøken Ellen var veldig snill. En gang havnet Pål i slosskamp med en 3. klassing som ble kalt "Rikingen". Han kom fra en av de gamle lavadelsfamiliene som ikke var adelige lenger. Pål syntes "Rikingen" var en blei og det fortalte han gutten. Det ble selvfølgelig håndgemeng og Pål vant kampen. Den dagen var Pål hele klassens helt, for det første var "Rikingen" et år eldre og for det andre var han en blei. Men sølete hadde de blitt, både fattig og rik. Man kan ikke velge vær når man skal sloss. Denne spesielle dagen var det skikkelig bløtt. Hva som hendte med "Rikingen" fikk Pål aldri vite, men påls frøken, Ellen gav ham den grønne lærerfrakken sin som luktet tobakk og den hadde han på resten av skoledagen. Bukser og jakke var hengt over radiatoren, så de var tørre, men sandete da han fikk dem tilbake. Det beste, syntes Pål, var at frøken Ellen ikke hadde sagt noe om slosskampen. Kanskje hun holdt med ham i smug?

Pål kom jo fra arbeiderslekt, steinhuggere, sagbruksarbeidere og fabrikkarbeidere. Derfra hadde han, tross sin unge alder forstått at det var forskjell på folk. Hadde et barn et godt hode, som man sa, var det ikke bare å sende barnet til gymnasium og universitet. Barnet hadde som regel flerfoldige søsken, en far som bar plank eller slo på en meisel, en mor som hadde en arbeidsdag i hjemmet fra fem om morgenen til den siste var gått i seng. Ingen støttemuligheter, ingen stipendier for fattigfolk. Når ungene var ferdige med folkeskolen som fjortenårige, var det rett ut i arbeide til luselønn, selvsagt. Dette hadde Pål hørt om flere ganger. De var ikke revolusjonære i Påls familie. De var gode kristne mange av dem og arbeiderpartifolk, og visste godt forskjell på fattig og rik.

På skolen ble det vist filmer om hva barna måtte gjøre eller ikke gjøre hvis de fant etterlatenskaper fra krigen. Det var bare 10, 11 år siden krigen sluttet og det lå masser av sprengstoff, granater og ammunisjon fortsatt rundt omkring. Minene var de skumleste. Man kunne nesten ikke se hvor de befant seg. Til skrekk og advarsel ble det til sist vist bilder av barn som hadde fått sprengt av seg armer og ben. En skoledag viste frøken Ellen filmen om den lille jødiske jenta, Toya og familien hennes som forsøkte å unnslippe nazistene. Dest husker Pål scenen hvor de befant seg i "Ingenmannsland" som var full av landminer. Pål hadde vtidligere vært med faren på patrulje og sett "Ingenmannsland". Han hadde nesten vært der Toya med nød og neppe berget livet.

 

 

38. Første skoledag.

Etter bestått innskrivning våren 1955, gjorde Pål seg oftere og oftere tanker om skolen. Det hendte til og med at han drømte om den skolen han aldri hadde sett. Han kunne drømme at barna hadde en sprøytetime hver dag. Først skulle de stå i kø i et venterom som luktet sånn av eter at de ble helt svimle.. I eter-rusen  hørte de førsteklassinger som skrek i dødsangst over de store hestesprøytene som ble stukket i dem. Jenta med flammehåret og Rolf Stephen Seppyla kom kravlende ut av torturkammeret med blodige armer og ben. Fryktelige drømmer som Pål alltid våknet av, dyvåt av svette. Magnar og Sveinung hadde nemlig fortalt om alle sprøytene mot både poliomyelitt, tæring og  Spanskesjuken som man fikk på skolen. Men han kunne også drømme hyggelige drømmer. Han kunne drømme at frøken Hov tok ham på fanget og leste indianerbøker for ham, eller at de hadde klasseturer til fremmede land. Det hadde han også hørt om, nemlig. Sveinungs klasse hadde vært på klassetur til Danmark. Først kjørte de tog. Så kjørte toget inn i en båt som kjørte over et vann og så var de i Danmark. Der fikk de spise så mange røde pølser de orket. Etterpå gikk de i zoologisk hage og så på apekattene og til sist besøkte de en brusfabrikk. 

Pål fikk seg en ransel og i den la han en skive med brun ost og en skive med gul ost som moren hadde lagt ned i den nye nyreformede matboksen hans. Pål og moren tok skolebussen sammen fra melkerampa ved storveien. Påls søster ble for anledningen plassert hos naboene, Anne-Elise og Erling. De hadde jo en sønn som var året yngre enn Kari så det passet Kari fint. Bussen stoppet mange steder på veien og om bord steg små jenter med nye røde ransler og sløyfer i håret og små gutter med vannkjemmet lugg og nye blå ransler. Med seg hadde barna mødre (og en far) som alle hilste på hverandre og smilte. Men alle barna så veldig alvorlige ut syntes Pål. De tenkte nok på om de skulle stå ansikt til ansikt med hestesprøytene allerede første skoledag. Bussen stanset utenfor det høye gjerdet som omkranset Prestebakke skole.

Det sto flere busser der, Prestebakke skole var en sentralskole hvor barn fra et stort område i Idd gikk. Området var så stort at ungene snakket forskjellig dialekt. Det sto flere voksne på skoleplassen som så ut som de var lærere og lærerinner, syntes Pål. Og hvorfor syntes han det? De hadde ingen førsteklassinger med seg. Og det stemte. En av lærerinnene ropte at nå skulle alle de nyankommende deles opp i klasser. De var så mange at skolen måtte ha tre førsteklasser det året. Så tre lærerinner begynte å rope opp navn. Pål hadde sett litt på alfabetet på forhånd, så han visste at "Pål" kom et stykke ut i alfabetet. For de ble ropt opp alfabetisk, sa en av lærerne. Men plutselig ble Pål ropt opp. Han så på moren, moren nikket og dyttet ham litt i ryggen. Pål gikk over til en av elevflokkene og der så han heldigvis jenta med flammehåret. Så var det i allefall et menneske på skolen som han hadde sett før. Da alle tre klassene var fulltallige, ble førsteklassingene stillet opp på en rekke, to i bredden og med en armlengdes avstand til eleven foran. Der skulle de stå til lærerinnen sa: "Vær så god.". Så skulle de gå stille og rolig etter henne til sitt fremtidige klasserom.

Klasserommet var fint og lyst med store vinduer, neonrørlamper i taket, justerbare pulter med et hull i øvre høyre hjørne og stoler med rygg. Siden det var første dagen fikk de sitte hvor de ville. Jentene satt seg fort sammen litt bak i klasserommet på den ene siden og guttene klumpet seg forventningsfullt sammen på den andre siden. Mødrene sto bakerst i klasserommet  forventningsfulle de også. Frøkenen ønsket alle velkommen og snakket en masse om skolen helt il det ble ble navnopprop. Når navnet ble ropt opp skulle eleven rekke opp hånden og si "ja". Da turen kom til Pål ble han litt tummelumsk  og svarte "Pål". De andre ungene lo , men frøken Synnøve, som hun het, smilte og sa til de andre elevene at det var fint sagt, nå ville hele klassen aldri glemme at Pål het Pål.  Så syntes Pål ikke det var flaut lenger. Frøkenen fortalte at på skolen var det noe som het "ordensmann". De mennene ble valgt for en uke om gangen, sa hun.  Frøken kalte opp ei jente som het Mona til kateteret. Der fikk Mona en masse bøker med en tegnet hane på hver bok. Mona var klassens første ordensmann og delte ut ei bok til hver. Det sto tre bokstaver på boka. Pål kjente de tre bokstavene. Den første var bokstaven til tante Ingeborgs kjæreste. Han het Arne og hadde motorsykkel. Den andre bokstaven var kringlebokstaven, den samme som de tre skurkene i Donaldbladene hadde. Den tredje så ut som en halv running og sto i etternavnet til Donald. Da alle hadde fått hanebøkene sine, fortalte frøken at de nå hadde fått sin første lesebok og i hjemmelekse skulle de sette bind på boka. Mona ble kalt opp til frøken Synnøve igjen og denne gangen fikk hun i oppgave å dele ut en blyant og ett viskelær til hver elev. Det var ikke alle som hadde skaffet seg penal og Pål hadde glemt sitt hjemme. Han hadde fått et fint trepenal med skyvelokk til bursdagen og som han allerede hadde noen fargestifter i. Så sa frøken takk for i dag og velkommen tilbake om to dager. Den gangen gikk man annenhver dag på skolen på landet. Det syntes Pål var fint, for så hadde han en hel dag til å gjøre lekser på. Og i morgen skulle han sette bind på haneboka. Han var ikke helt sikker på hva det var, men har regnet med at moren visste det.

Da de kom hjem ville Pål gjøre leksen med en gang, men moren sa at neste dag var leksedag og da skulle hun hjelpe ham med å sette omslag på boka. Det gjorde ikke Pål noe klokere, det var bare å vente og se. Moren spurte om Pål hadde lyst til å være ordensmann hjemme og det hadde han. Mens moren stekte pølser til middag hentet Pål lillesøsteren hos naboene. På hjemveien fortalte han om den flotte haneboka han hadde fått og at den skulle både få omslag og forbinning neste dag. Søsteren ble veldig imponert og ville bli med Pål på skolen neste skoledag. Det var hun nok for liten til, mente Pål. Men det ville hun ikke høre på og begynte å kalle haneboka for fillebok og bæsjebok. Heldigvis var de nesten hjemme så Pål kunne vise henne boka på avstand. Han turte ikke å gi henne boka. Tenk om hun rev den i filler. Etter pølser med stuet kål og nypoteter roet alt seg ned. Kari glemte haneboka og Pål ordnet penalet og la det pent ned i ranselen. Der lå skolematen han ikke hadde fått spist. Så til kvelds spiste Pål en skive med brun ost og en skive med gul rett fra matboksen. Kari fikk låne matboksens lokk hvor hun hadde sine skiver og så lekte de at de satt på skolen og spiste nistemat begge to.

Først etter at Pål hadde lagt seg den kvelden, kom han på hestesprøyta. Ingen hadde fått sprøyte og frøken hadde heller ikke sagt noe om sprøyter. Han fikk spørre Magnar om det var sant det der med sprøytene. Og så kunne han spørre frøken Synnøve også for sikkerhets skyld.

37. Sommerferie i Enningdæ´rn 4.

Slåttonna var over. Magnar; blackfooten og storebroren hadde tynnet all kålrota, turnipsen og gulerøttene.  Hans hadde hyppet potetene med hest og ett skjærs plog. Havreåkeren sto fin, det var godt å "møle"  halvmodne havrekorn. Rugen var verre, den hadde noen innmarie mothaker på aksene som hadde en tendens til å sette seg fast i halsen. På nabogården Rød var det eple og pæretrær som hadde begynt å utvikle kart. Pål og Magnar fulgte godt med i denne utviklingen. En dag, eller aller helst en sen høstkveld ville frukten være moden og ingen kunne vite hva da ville skje.

Hønene hadde begynt å trekke inn i høyet igjen. Pål og Magnar fikk oppgaven med å finne de hemmelige hønsreirene. En høst hadde det plutselig vrimlet med små gule kyllinger på gårdstunet. De kom fra de hemmelige uoppdagede reirene. Hønene laget seg ganger gjennom høyet .Innerst i hønsegangen  laget de seg et lite rom hvor de la egg og begynte rugingen. Ikke så lett å få øye på, men med et trenet øye, som både blackfooten og mohikaneren hadde for anledningen, fant de flere hønseganger med ei illsint høne i enden av hver gang . Høna måtte avvepnes, det vil si den fremste av guttene grep rundt hønas hals med venstre hånd og hønas føtter med høyre. Forsiktig trakk så den bakerste indianeren den forreste ut etter beina, forsiktig så høna, som ikke kunne forsvare seg "med nebb og klør" lenger, ikke brakk vingene. For den basket noe aldeles med vingene og utstøtte de villeste fuglelyder. Eggene ble samlet i et tørkle og når de hadde gått gjennom alle gangene og samlet sammen alle eggene var det avlevering til blackfootens mor, Gjertrud. Hun tok guttene med ned i kjelleren. Med seg hadde hun eggene og ei lang stavlykt. Siden kjelleren var uten vinduer, ble det stupmørkt da Magnar slo av lyset. Han hadde vært med på dette før og derfor fikk han holde stavlykta. Gjertrud gjennomlyste hvert egg, snudde og dreide eggene i alle tenklige retninger. Var det en mørk prikk eller antydning til blodårer i egget , var det tegn på at det utviklet seg en kylling i egget. Disse  ble lagt under rugehønene i hønsehuset. De prikkfrie eggene ble spist. Spennende feltarbeide syntes Pål.

Påls far hadde kjøpt et gammelt hus på nabogården Rød. Begge de to gamle som hadde brukt huset som kårstue, var døde, og huset skulle rives. Påls far mente det var mye godt tømmer i huset og det tømmeret ville han bruke til familiens nye hus som skulle bygges på Grimsøya ved Skjebergkilen. Fra før bodde Pål og Karis morfar og mormor på Grimsøya, så stedet var ikke helt ukjent for verken gutten eller søsteren hans. Pål fikk være med på nedrivningen av det gamle huset. Det støvet noe vederstyggelig. Hver gang Pål snøt seg var snørra helt svart. En dag fant Påls far en mynt under en fir tomms fire. Det sto Oscar 2 på den og et årstall som kunne tydes til 1904. Påls far forklarte at Oscar den annen var den siste svenske kongen som regjerte i Norge og at året etter at den mynten Pål nå holdt i hånden var blitt støpt, var Norge helt fritt. Før det hadde landet vært under dansker og svensker i 500 år. Tenk det, huset de nå rev ned var bygd i Sverige. Kanskje det var derfor de sa "ente" i stedet for "ikke" og uttalte teene i slutten av ord som "huset" og "skvælleret" og sa både hætt og kætt. Den tokronen fra kung Oscar fikk satt mangt på plass i knotten til Pål. Faren tok vare på all spiker som kunne brukes på nytt Pål fikk jobben med å rette ut de gamle jernspikrene Hver spiker skulle slåes rette på en ambolt og bli lagt i en gammel dynamittkasse etter størrelse. Vanskelig jobb. Hammeren var tung og det sved i fingrene hver gang spikeren ikke ville bøyes. Den hadde  jo stått stille og rolig i veggen på huset helt siden det var "svenskt". Ikke noe rart spikrene jamret seg når de ble slått på. "Jag vil hem till Solna" syntes Pål de hvinte, eller noe i den dur hvis fantasien strakk til. Og det gjorde den veldig ofte. Det brukbare tømmeret ble kjørt på lastebil til den nye tomta på Grimsøya og pakket inn for vinteren

. Senere på sommeren gikk Pål og faren hans lange turer i granskogen for å blinke ut tømmeret som senere skulle sages opp til plank. Påls far hadde lånt ei blinkøks av bonden som eide skogen. Når de så ei passende gran, hogg faren av noe bark og med  øksehammeren dunket han et tegn inn i såret på granleggen. Øksa hadde nemlig ei stjerne på øksehammeren som  betydde at øksa tilhørte den faren hadde lånt øksa av. Det var ikke bare å løpe rundt i skogen for å finne de flotteste granene. Til vinteren skulle trærne felles og fraktes med hest til saga. Derfor var de også nøye at blinkgranene ikke sto altfor langt fra hverandre og at terrenget var brukbart for hestetransport av tømmerstokkene.

 Sommerferien gikk alt for fort. Det ble august, gulerøttene og margertene begynte å bli store. Gule kyllinger løp rundt på tunet hos Hans og Gjertrud og hanen hadde et svare strev med å holde kattene på avstand. Pål skulle snart begynne i 2. klasse med ny frøken. Pål hadde hilst på henne før skolen sluttet i juni. Den nye frøkenen het Ellen , hadde langt gult hår og en grønn kappe på seg. Hun så snill ut og luktet av tobakk. Pål gledet seg.

36. Sommerferie i Enningdæ´rn 3. Høyonn

Finværet bare fortsatte sommeren 1956. Høyet på hesjene tørket fortere enn onnemannskapet fikk det i hus. Pål fikk stå på høylasset og trampe høy sammen med kameraten Magnar. Både Blakken og Svarten ble brukt til å trekke vognene. Hans hadde fått låne ei ekstra høyvogn på nabogården. Det var viktig å få alt høyet inn før regnet kom. Å sitte på høylasset gav Pål en herlig følelse. Verdens beste utsikt og høyet var verdens beste støtdemper. Og så godt det luktet. Pål la seg på ryggen og bare så på makrellskyene som finværet hadde bragt med seg. Ingen ulyder, ingen voksne som forlangte noe, bare hestens prusting og vognhjulenes knirken.

Paradis, tenkte Pål. Sånn må det være for de som kommer til paradis. Han var ikke så sikker på om han selv endte der. Han hadde funnet på så mange ugjerninger at han nok hadde et synderegister på størrelse med de verste hedningene fra Madagaskar. Det ble ofte vist film fra Madagaskar på bedehuset. Når foreldrene gikk dit, måtte barna følge med. Pål og Kari skulle selvfølgelig oppdrages i den rette ånd, og den rette ånd var for eksempel å se på spedalske hedninger fra Madagaskar. Det var nok en grunn til at de ble spedalske og mistet både fingre, neser og tær. Det var Guds straffedom sa de eldste og de eldste var de som visste mest og de måtte man høre på. Pål sjekket ofte hender og føtter, en dag syntes han nesen var blitt litt lealaus. I hele to dager passet han på å være snill og nesen fastnet igjen. Jo, de eldste skulle man høre på.

Framme ved låvebrua måtte de to guttene hoppe av høylasset og gå bak hest og vogn opp låvebrua og inn på kjørebrua. Der ble sidelemmene tatt av vogna og de voksne grep hver sin høygaffel og med dem forsvant høylasset på noen få minutter. Så var det å snu hest og vogn og ungene fikk krabbe opp i den tomme høyvogna. Turen tilbake til enga var det stikk motsatte av turen til låven.

Pål la seg på bunnen av kjerra og innbilte seg at han nå betalte for alle sine synder. Vogna hadde slettes ingen støtdempere lenger, den gode høylukten var vekk og makrellskyene bare flimret over himmelen. Pål lukket øynene og forsøkte å se helvetet for sitt indre øye. Det var humpete der, det var helt sikkert. Det var også temmelig lyst. Det kunne Pål skimte gjennom øyelokkene. Det var sikkert de evige flammer som også heten fra sommersola lokket frem. Pål ble nyskjerrig på om han fikk se Satan. Det var et sjansespill å ta, det hadde faren fortalt ham. Faren hadde nemlig fortalt Pål om kortspillets vederstyggelighet.

Fire menn satt rundt et bord og spilte kort og drakk brennevin. Spiller du kort, hadde faren sagt, er det ikke langt igjen til drikk og det som verre er. Pål visste ikke helt hva "det som verre er", var, men kunne tenke seg at det kunne være spekesild eller kokt flesk som var noe av det værste Pål visste om. Jo, de satt der og drakk brennevin og spilte kort. Og de spilte om penger, gård og grunn. Det var det syndige kortspillere spilte om, kunne faren fortelle. En av mennene jukset. Han var en falskspiller. Etter hvert som kvelden skred fram hadde falskspilleren svindlet til seg flere tusen kroner og en bondegård. Plutselig mistet falskspilleren et kort på gulvet. Det havnet under bordet. Falskspilleren bøyde seg ned for å ta opp kortet, men under bordet satt det en skapning med bukkefot og to horn i pannen. Skapningen sa:" Værsågod, her er ditt spar ess, nå er du min". Falskspilleren reiste seg opp, likblek i ansiktet og falt død om.

Det var en skummel historie, kanskje Pål skulle forsøke å se en ond ånd i stedet. Onde ånder hadde han hørt om både på søndagsskolen og på misjonshuset.  Nede på Madagaskar vrimlet det av onde ånder som besatte stakkarne og fikk dem til å danse villmannsdanser. Men de overlevde. Pål konsentrerte seg om å få se en ond ånd da høyvogna stanset. Samtidig var det noen som prikket ham på brystkassen. Pål slo øynene opp og der sto den onde ånden. Pål satte i et vræl og kom seg ut av høyvogna i en fart og sprang bortover enga. Ikke så ulikt en villmannsdans egentlig.  Tilbake i høyvogna lå Magnar og holdt seg for magen av skratt. Han hadde oppdaget at Pål hadde sovnet og så tenkte han å gjøre ham et pek. Hvis du stikker begge tomlene inn i hver sin munnvik og samtidig drar øynene nedover med pekefingrene lager du et "gorilla vrengtryne". Det var det Magnar hadde gjort, men Pål var lenge sikker på at han hadde manet fram en ond ånd.

Etter to dager var alt høy i hus. Det neste som sto for tur var høstonna. Da skulle havren slåes og treskes, poteter, gulerøtter og roer og turnips skulle høstes. Jorda skulle pløyes med traktor (det gledet Pål seg til) og stutekalvene skulle slaktes. Men først skulle Påls far i skogen for å blinke ut trær til husbygging. Det var meningen at faren skulle felle trærne neste vinter, frakte dem til saga med lånt hest og legge dem til tørk for husbyggeriet neste sommer.

35. Sommerferie i Enningdæ´rn 2

Neste dag var Pål tidlig oppe for å delta i slåttonna. På gårdsplassen satt Hans på en taburett og slipte slåmaskintenner. Maskinen hadde ikke vært i bruk siden året før og trengte en overhaling. Pål så den blakke hesten stå klar med to spann på kjerra. Det var Sveinung som skulle kjøre melka til storveien denne morgenen. Annenhver dag leverte de melk i to store stålspann til meieriet. Melka ble hver morgen og kveld etter melking båret ned til bekken hvor det alltid sto to femtilitere i den kalde strømmen. Forrest på melkekjærra var det et kuskesete med plass til to. Pål hoppet opp og fikk lov til å holde tømmene mens Sveinung "holdt kontrollen." Pål smattet og Blakken begynte å gå. Det var ikke langt ned til storveien, men veien var både hullete og hompete, så de måtte kjøre langsomt så ikke melkespannene veltet. Pål syntes det var spennende å styre hesten. Han fikk litt hjelp av Sveinung for å unngå de værste hullene i grusveien, ellers gikk det fint syntes Pål. Vel nede var det å få de tunge femti liters spannene opp på melkerampa. Sveinung hadde med seg en solid planke som han elegant trillet, litt på skrå, melkespannene opp på rampen på. "Når´u  får´æ et par julegrøtær mer innæbors, skæ jæ lære dæ å trelle mjølkæ". sa Sveinung. Familien Eriksen pleide å spise ribbe til jul, Pål håpet det gjorde samme nytta, men han sa ikke noe.

Da de kom tilbake til bondegården var Hans ferdig med tannslipingen. I stede gikk han rundt med en pøs og en liten pinne. Han ga redskapen til Pål. "Her har´u en pøs "gris" og en smørepinne. Ser´u døm nepplæne der"? Jo, Pål så smørenipplene. ""Du åpnær bare lokket sånn og så fyller´u døm småe koppæne med "gris". Hans demonstrerte på den første nippelen, så fikk Pål overta. Det gikk temmelig bra, litt søl ble det, men ikke værre enn at han fikk et klapp på skuldre når jobben var gjort. "Nå trur jæ vi er modne for en kæffetår, kommer ´u?" De gikk begge inn på kjøkkenet, Hans  helte seg en tår fra kjelen på komfyren og spurte hva Pål ville ha. "Is", svarte Pål. Hans og Gjertrud hadde både elektrisk komfyr og kjøleskap. I det kjøleskapet var det en liten avdeling helt øverst til høyre hvor det var mulig å fryse isterninger. Det visste Pål godt og det var en sånn isterning han ville ha. Hans hentet to isterninger "Det err gøtt å ha en te hvert ben", mente han.

"Nå trur jæ vi ka bynne å slø",sa Hans etter en stund. Han forklarte Pål at sola måtte tørke bort morgenduggen først, ellers kunne gresset mugne. Blakken var allerede satt foran slåmaskinen av Sveinung, så det var bare å styre hest og maskin ut på enga. Slåmaskinen hadde kun ett sete, så Pål måtte kunne ikke sitte på. I stedet fulgte han etter slåmaskinen for å se om det dukket opp noen vipereir eller vipeunger. Heldigvis var det ingen reir eller unger på enga. De ville dårlig kunne klare seg uten det høye gresset som beskyttelse.

Da slålingen var ove,r kom Hans bort til ungene og fortalte at det var meldt fint vær dagen etter og derfor kunne de la gresse ligge og tørke. Resten av dagen syklet Pål litt rundt omkring. Påls far hadde fått tak i ei sykkelramme på svensk side. Den hadde V form, altså ikke ei jenteramme som har U form. Gjennom venner og bekjente hadde han også fått tak i et par hjul som passet, kjede og skjermer. Styre hadde han selv med håndtak av tre. Bagasjebrett, lys, kattøye og ringeklokke manglet, men det var "ett fett", som Påls far sa. Pål hadde tidligere på sommeren lært seg å sykle. Han hadde prøvd seg noen ganger på Magne eller Sveinungs sykler, men de hadde stang og da måtte han stå inni ramma når han syklet og det var litt vanskelig.

Neste dag, etter at duggen hadde forsvunnet hentet Hans fram høyvenderen og snudde gresset han hadde slått dagen før. På ettermiddagen stilte hele familien Ulset opp og begynte å hesje. Pål var også med. Han fikk jobben med å etter-rake. Det var alltids noen strå de store ikke fikk med seg. Da kvelden kom sto fem lange hesjer med gress klar og ventet på å bli til høy.

Hvis du tror at fem hesjer med timotei er nok til to hester, to kalver og 8 kuer en lang norsk vinter, må jeg skuffe deg. Store dyr spiser masser av høy. Hans hadde flere enger med høy.  Så i de gode tørre dagene framover ble eng for eng slått av Hans og Blakken. Og da den siste enga var ferdigslått var hesjene på den første tørre og kunne kjøres på låven.

 

34. Sommerferie i Enningdæ´rn. 1

Det var blitt juni og skoleferien startet. Pål syntes det var stas, for første gang i livet hadde han ferie. Pål hadde nettopp avsluttet første klasse på Prestebakke skole og året var 1956. Påls far pleide også å ha sommerferie, i tre uker, men Påls ferie var dobbelt så lang. Lillesøsteren og Ralf, kammeraten hennes, hadde ikke ferie, så de var naturligvis grenseløst misunnelige, men det var ikke noe Pål brydde seg synderlig om. Han var mer opptatt av hva han skulle finne på i den lange skoleferien.

Heldigvis var det sånn at Pål bodde like i nærheten av to bondegårder. Og bøndene hadde aldri ferie dengang. De hadde dyr å passe på og utallige gjøremål selv om det var fint vær med stekende sol. Bondekona, Gjertrud hadde en kjøkkenhage med bønner og erter. Gulerøtter, kål. kålrabi, turnips og poteter tok mannen hennes, Hans seg av. Han hadde store jorder fulle av disse rotvekstene. Sønnene, Magnar og Sveinung ble satt til å både tynne og luke blandt de spe gulerot og turnipsplantene. Et slit i varmen, men alle måtte yde sitt den gangen, selv om de minnet faren på at de også hadde ferie. Gjertrud dyrket noe hun kalte margerter. Selvfølgelig, tenkte Pål, Gjertrud hadde nemlig ei søster i Greåker som het Margaret. Det var logikk i det.

På gården var det 8 kuer, 3 kalver, to hester, to griser, en masse hvite italienere og et par katter. Mange av disse dyra trengte både havre, høy og hakkels vinterstid. Nå på sommeren gikk de ute. Kuene og hestene hadde et stort bakkete område i Struten de beitet på, grisene hadde sin utendørs binge og italienerne løp fritt omkring og la sine egg både her og det. Og nettopp derfor fikk Pål jobben med å finne de skjulte hønsredene, samle eggene sammen og motta ett egg for hvert tiende han fant. Hønene la eggene sine på de merkeligste steder. I høyet på låven var det mest vanlige. men nå sommerstid var det ikke så mye høy igjen så nye gjemmeplasser ble utviklet. En gang fant Pål ei verpehøne på traktorsetet. Da den fløy vekk lå det tre egg tilbake på setet. Og andre ganger fant Pål såkalte skinnegg. Det var egg uten skall, bare ei hinne rundt plomma og hviten. Det betydde at hønene hadde fått for lite kalk, forklarte Gjertrud og så fikk Pål æren av å strø skjellsand ut til de hvite italienerne og som de velvillig åt og eggene fikk skall igjen.

En dag sto bonden Hans og spisset en masse staur. Pål lurte fælt på hva han skulle med dem, skulle han lage et gjerde? Da Pål var liten ble han bundet fast rundt livet med et tau som var festet til en løpestreng, akkurat som en hund. Pål likte å stikke av, men Sponvikveien gikk rett utenfor huset de bodde i den gangen, så det var ikke så lurt å la en tre - fireåring "vele" rundt blandt trafikkantene. Og nå lurte selvfølgelig Pål på om Hans skulle gjerde ham inne. Pål tenkte at han fikk gå litt forsiktig fram og spørre Hans om hva han hadde, selv om Pål utmerket godt visste hva en staur var. "Å har ú der a"?, spurte Pål. "En stør", svarte bonden. Ok, han fikk spørre litt mer direkte. "Å skæ du me denn æ"?  Hans så på Pål , holdt en liten pause og svarte: " Det er en stør te å stikke i rævæ på den som spør". Og så lo han, høyt og lenge. Pål prøvde også å le, men han var ikke helt sikker på om Hans bare tullet eller om han virkelig hadde tenkt å plassere spissenden på støren i stussen hans. Det så nok Hans, så han fortsatte: "Det er hesjestør, Pål. Nå bynnær høyonna, det blir ærbe nok te oss ælle".

Neste dag lastet bonden alle hesjestaurene opp på kjerra, pluss en trommel hesjeståltråd, ei slegge og ei knipetang. Hans gikk ved siden av kjerra og styrte hesten (Det var Blakken, den var eldst, som i sangen og fikk bare lettere oppgaver.) og Pål fikk sitte på toppen av hesjestaurene. Hans hadde også med seg en lang snor som skulle spennes ut fra den første hesjestauren. Det var for å se hvor de andre staurene skulle settes. Var det noe bøndene var nøye på så var det å ha rette hesjer, rette potetrender og pene vedstabler. Pål fikk holde Svarten i bislet mens Hans som sto oppe i kjerra slo ned hesjestaurene i bakken. Svarten kjente godt Pål, for Pål hadde fått lov til å strigle den flere ganger og desuten hadde Svarten feset Pål av krakken den gangen guttene skulle lage trostesnarer av hestetaggel. Så den visste vel at den hadde et lite overtak. I hver endene av hver hesje ble det satt ned en kortere staur litt på skrå hvor hesjeståltråden  ble endefestet for å forhindre at hesjene falt sammen av vekten på alt det nyslåtte gresset som skulle henges på hesja den neste dag. Hesjetråden ble festet mellom hver støur i 4, 5 høyder. Da Hans og Pål var ferdig var det nesten kveld. Hans syntes han hadde fått god hjelp og hvis han ville, kunne han få være med neste dag også, da skulle de slå enga og henge den opp på hesjene, sa han. Det ville Pål gjerne. Det var fabelaktig å ha ferie. Ikke noen lekser, intet kjedelig arbeide, bare morro.

33. Fiske i bekken

Det rant en bekk ikke langt fra Hea. Den startet muligens oppe ved Vesletjern og rant ut i Enningdalselva nedenfor kolonialbutikken til Golden. I den bekken var det fisk. Sikkert flere slags småfisk, men Pål gikk kun etter gromfisken, bekkørreten. På sitt værste kunne den sikkert strekke seg til 20 cm. minst.

Bekkørretfiske krever spesialteknikk og spesialredskap. Først skal man finne det riktige  stang-emne. En rett fin seljekvist på samme lengde som fiskeren er standard. Det ville i Påls tilfelle være 1 meter og 35 centimeter. Seljekvisten måtte ikke barkes for da ble den lys i fargen og kunne skremme fisken. Snøret måtte være av det tynneste slaget og ha samme lengde som stangen. Pål hadde lært å knyte fiskeknute av faren så den bittelille Mustadkroken skulle sitte skikkelig fast og ikke løsne hvis det kom en sværing. Kork og søkke var ikke nødvendig til bekkefisking.

Pål var stort sett selvlært gjennom flere fisketurer alene. Det var jo sånn, at Pål hadde ingen lekekamerater på sin egen alder. Søsteren var to og et halvt år yngre og det er mye når man selv er bare åtte. Magnar var to år eldre og hadde desuten sykkel, så han føk gårdimellom og var sammen med jevnaldrende ofte. Han var "sammen med", og ikke "lekte med", så gammel var han blitt. Og hans storebror var nesten tenåring og kun god å ha hvis han ville selge et par Nitedals og ripe til de mindre guttene. Og lillesøsterens kamerat, Ralf var bare en liten mammadalt som ikke kunne snakke rent en gang. Så Pål fisket ofte alene.

Han syntes det var helt fint. Pål likte seg alene. Da kunne han utforske terrenget, finne kantarellsteder og steder hvor blåveisen grodde. En gang så han en revunge. Pål sto stiv som en pinne, rørte ikke en finger. Revungen snuste i lufta og så på Pål. Tok et par skritt mot gutten og et par tilbake igjen. Pål så at den var fryktelig nyskjerrig. Med ett var revemoren der. Hun så på Pål med forskremte øyne, tok ungen i munnen og løp bort. Da Pål kom hjem, fortalte han til lillesøsteren at han hadde sett en stor rev som spiste en liten rev. Det gjorde inntrykk på lillesøsteren, som planlagt. Og det var ikke helt usandt heller. Det kunne jo hende at moren spiste opp ungen senere. Påls far hadde nemlig innprentet Pål at når kaninene fikk små, måtte man være yderst forsiktig angående høye lyder og brå bevegelser. Ble kaninmoren redd, spiste hun opp kaninungene, fortalte faren. Det var slett ikke umulig at revemorer tenkte som kaninmorer.

En høstdag i september med yr og lite vind, bestemte Pål seg for å prøve ørretlykken igjen. På femtitallet var det ingen søppelhenting på landsbygda. Alle hadde en skrothaug hvor all søppel ble kastet. Var skrothaugen gammel nok, kunne det  utvikle seg fin komposjord sånne steder. Der fant Pål all den meitemark han kunne drømme om. De lengste og tjukkeste lot han være, fisken i bekken var for liten til dem, men det var nok av andre i den størrelsen Pål mente passet. Metemarkene ble lagt i en tom fiskebollboks og så var Pål klar. Han tok farvel med katten og fortalte den at snart ventet det et herremåltid. Det likte katten å høre tydligvis, for den strøk seg opp til Påls bukseben og mjauet. Pål var overbevist om at katten forsto ham, bare han snakket langsomt og tydelig. Derfor snakket han både titt og ofte med dyret.

Terrenget, bekken snodde seg gjennom, var viktig for fiskelykken. I området nær Hea var det åpent jordbruksland bekken rant gjennom. Der sto det ingen fisk. Jo, det var fisk der, men de var så vettskremte for det åpne landskapet at Pål hadde bare sett dem som mørke skygger som raste enten opp eller ned vannføringen.

Pål visste om det beste område for å lure småørreten på kroken. Først gikk han ned til storveien, så noen hundre meter sørover på og så et lite stykke inn i skogen på høyresiden av veien .Der fløt bekken rolig under dystre grantrær. De gangene det hadde vært flom i bekken, hadde flomvannet gravd seg inn under bredden flere steder. Det var som små huler under elvebredden og fungerte utmerket som gjemmested for fisken.

Men det kunne også være somre hvor regnet uteble helt. Pål husket godt et år det var skikkelig tørke. Da hadde bekken tørket nesten helt inn, men det var fortsatt noen kulper som inneholdt fisk. De bet ikke på kroken, men Pål klarte å fange nesten 20 stykker med bare nevene. Da ble katten glad.

Men i dag var det vann nok, og yr i luften. Pål konstaterte at strømmen ikke var for stri, lysforholdene var perfekte og at det småregnet gjorde Pål nesten usynlig for fisken. Det at fiskestanga ikke skulle være lenger enn Pål selv, var også et poeng. Bekken var smal, det var tett vegitasjon og med et fiskesnøre på samme lengde som stanga, kom han til over alt i bekken uten å sette verken stang eller snøre fast i noe.

Pål valgte seg et sted som så lovende ut. Det var ingen fisk å se, men Pål visste hvor de var. Han agnet den lille kroken med en sprellende mark og førte stang og snøre forsiktig ut over vannet. Det var viktig at marken havnet så tett inntil bredden på den andre siden av bekken som mulig. Helst et skyggefullt sted hvor det kunne være fisk i hulrommene under bekkebredden. Etter tre kast landet krok med mark på det rette stedet. Så var det bare å vente. Bekkørretene er noen sky vesener. Det er klart, de har mange fiender. Det kan være røyskatt og rovfugl, snømus og rømt mink og selvfølgelig Pål.

Pål så marken som vred seg på bunnen. Og så han ikke en skygge der ved granrota? Jo, det var en fisk. Den hadde tydligvis sett marken og var nyskjerrig på om den var spiselig. Langsomt kom fisken ut av skyggene og bort til marken. Med ett føk den inn under bredden igjen. Dette hadde Pål sett mange ganger før, det var nå den ordentelige spenningen begynte. Pål satt muse stille. Marken beveget seg fortsatt og med ett kom ørreten ut fra bredden, tok marken i munnen og dro den og kroken og snøret inn under overhenget. Nå skulle Pål telle. Dro han til for fort, ville marken bare glippe ut av fiskens munn uten at kroken hadde fått feste. Ventet han for lenge, ville fisken spytte ut mark og krok igjen når den kjente noe som stakk. Pål talte:, en - to - tre - fire og rykk. Der satt den. Pål grep den sprellende krabaten. Fin fisk med masse prikker og rød buk. Sikkert 11, 12 centimeter, en storing med andre ord. Det var ikke vits i å fiske mer på dette stedet. Nå var resten av ørretbrødrene og søstrene livredde og ville neppe fristes av en buktende meitemark. Men Pål hadde flere fiskesteder. Han skar seg en v-formet pinne og tredde storingen innpå og gav seg i veg til neste fiskeplass.

Pål fikk fem bekkørreter til før han gav seg. Da hadde han også plumpa et par ganger, så han var temmelig vasstrukken nedentil, satt kroken i fingeren en gang og sett ei ugle som satt tett inntil en granlegg.

Vel hjemme fikk katten servert et herremåltid  av den største fisken og Påls mor stekte de andre til familien. En 10 centimeters bekkørret er kanskje ikke en full middag for et menneske, men heldigvis hadde moren både lungemos og kokte poteter klar. Det ble en bekkørret til hver som en "apritiff" som Påls far sa. Han var jo toller og hadde lært seg noen viktige utenlandske ord som var nødvendig å bruke når det kom utlendinger til tollstasjonen. "Apritiff" betydde noe man spiste før man spiste, forklarte faren. Det var veldig fint og populært i utlandet. De spiste hver sin ørret i stillhet. Det kunne nok vare et par minutters tid, for "apritiffen" var ikke større. Påls søster, Kari, likte "apritiffen" veldig godt og ville sporenstreks flytte til utlandet hvor de kunne spise "apritifførret" hver dag. Og med lungemos i tillegg, ble hele familien gode og mette. Katten hadde også spist sin store fisk og lagt seg under svartkomfyren.

Pål fisket i bekken både før og etter denne dagen. Men det var kun denne dagen han fikk en fisk til hvert familiemedlem, katten medregnet. Derfor husker han denne dagen spesielt.

 

32. Kuhalesuppe

Det må ha vært på førjulsvinteren. Det var da mange bønder startet hjemmeslaktingen. Jorda var hard og insektene var vekk. Desuten var det ikke så lenge til konene rundt omkring begynte å tenke på julematen. En dag i slutten av november kjørte det en ukjent lastebil mot bondegården Rød. Pål hadde aldri sett denne bilen før, men som bilmerkeentusiast kunne han se at det var en blå Opel Blitz med kalesje. Og det var kalesjen som gjorde lastebilen interessant. Kalesje betydde at det var noe på lasteplanet som ikke skulle sees. Pål fikk på seg genser, vindjakke, raggsokker og gummistøvler i en fart og løp gjenveien over jordene til bondegården.

Vel framme kunne han se at Opelen hadde parkert ved fjøset. Ingen var å se, sjåføren hadde sikkert gått inn til Erling og Anne-Elise for en kopp kaffe. Skulle han ta en smugtitt?. Pål så ingen, verken voksne eller barn så han dro kalesjen forsiktig til side. Døde dyr. Skrotter av griser, kalver og okser kunne han se. Hva skulle Erling med alt det kjøttet? Pål slapp å undre seg lenge, for nå kom Erling og Opelsjåføren ut av våningshuset. "Ser,e bra utt, herr innspektør"? spurte Opelsjåføren. "Det er jæ som er slæktærn" sa han videre. Pål så på Erling: "Å skæ du med ælle døm døvve dyræ,æ?" Slakteren kom Erling i forkjøpet og forklarte at han kjørte fra gård til gård og slaktet buskap. Siden tok han skrottene med seg til slakteriet i byen hvor de ble gjort om til koteletter og pølser. "Jæ har e gæmmæl mjølkeku som skæ slæktæs", sa Erling. "Det er ho gæmle Maud, som du sekkert kjenner."

Pål kjente godt gamle Maud. Gårdskona Anne- Elise pleide å melke kuene for hånd både morgen og kveld. Pål var gjerne med på kveldsskiftet. Mens Anne- Elise melket fikk Pål skrape kumøkka ned i renna og videre i hullet til møkkakjelleren. Han passet seg vel for det hullet. Opplevelsen fra Bjørndalen hvor han datt i dassen, satt fortsatt skarpt fast i hjernebarken. Det ble alltid en del skum på melkebøttene etter melkingen. Den fikk Pål og de andre barna som hadde hjulpet til med fjøsstellet. Det smakte himmelsk, nesten som iskrem.

Men nå skulle altså gamle Maud slaktes. Pål må ha sett litt trist ut for Opelsjåføren som nå var blitt slakter, prøvde seg med noen trøstende ord " Det ærn´te te å komme unna, gutt, den veien skæ ve ælle". "Slaktæs?" Plutselig ble begge de voksne i veldig godt humør, klappet Pål på ryggen og sa "atter så ille var´e vel ente, men nå fekk´n gå inn i huset,  han varn´te gammæl nok te å se på´tt" Det kunne være like greit, Maud hadde vært ei fin ku, verken sparket eller stanget noen. Så Pål gikk inn, litt molefunken, men også litt skuffet, han hadde aldri sett kuslakting før.

Inne befant Karis lekekammrat, Ralf seg og Ralfs lillesøster som bare var en baby. Anne- Elise, moren, passet på at guttene holdt seg inne inn til videre.  De fikk smake på vaflene som slakteren senere skulle få. Det var både godt smør og bringebærsyltetøy til. Det var ikke så ofte Pål fikk vafler midt i veka, kanskje han skulle bli slakter å få vafler flere ganger om dagen, hver dag året rundt. Plutselig hørtes det et smell. Guttene for til vinduet og der lå Maud på bakker rett bak Opelen. "Nå er avlivingæ over, så nå kan de gøtt gå ut, guttær". Begge guttene fikk på seg klærne i en fart og sprang ned til slakteplassen. Slakteren hadde allerede tappet kua for blod og var i gang med å flå dyret. Det gikk temmelig fort. Skinnet ble liggende eom et teppe under kua mens slakteren arbeidet videre. Da han etter en stund hadde fått innvoldene ut og skinnet av, løftet han hele kua opp i en vinsj, delte skrotten i 4 stykker og hang stykkene opp inne under kalesjen. Men hvor var halen? "Hadd´nte kuæ no´n hale" spurte Pål. "Åffer lurær´u på det æ" spurte Erling. "Jæ ku gøtt ha tenkt mæ lett oksehalesuppe, sånn suppe som kongen eter flere ganger i vekæ", svarte Pål. Slakteren som hadde lagt halen i en sekk, dro den fram og gav den til Pål. Den var tung og luktet av kumøkk. "Er `u sekker på at du vi ha´n" spurte Erling. "En sånn har jæ ønskæ mæ hele mett liv", svarte Pål, te søndag skæ vi ete kuhalesuppe" Pål fikk halen , slang den over skulderen og løp hjemover.

Hjemme sto moren og skrellet gulerøtter til middagen. Pål slengte kurompa på kjøkkengulvet og så på moren. "I all væla," skrek moren og slo hendene sammen. "E hulderrompe, å har´ u fonne den henner?" "Det ærn´nte e hulderrompe, det er e kurompe. Den skæ vi ha te kongelig okshalesuppe på søndæn. Og den har jæ fått an Erling og slakrærn". Moren hadde slett ikke lagt merke til at slakteren hadde kommet til Rød, den ander nabogården, men nå så hun den blå lastebilen gjennom kjøkkenvinduet. "Jæ må nok ta mæ en tur over te Anne-Elise å høre åssen det her har gått tel", sa moren. Moren gjorde seg ferdig med gulerøttene, kledde på Kari og seg selv og tok gjenveien over jordene.

Det var litt kjedelig å være alene i huset, faren var på patrulje og kom ikke hjen før etter at det var blitt mørkt. Men katten var inne. Han kunne jo kle ut katten. Pål fant lillesøsterens dukkeklær og begynte å kle på katten. Katten var ikke særlig velvillig. Den ville helst ligge foran vedovnen å svi pelsen. Men en kjole og ei kyse fikk Pål på katten etter en del mjauing og katteklor. Så ble katten sluppet ut og den forsvant bak snøfanene i rakettfart. Hva skulle han finne på nå da? Det fikk han ikke tenkt så mye over for han hørte moren og søsteren trampe av seg snøen utenfor. Lillesøster bar på katten. Den så på Pål og freste. "Se pusen haj kedd på sæ søl så han ente fysej og jæ haj fått vafflæj me syttetøy" sa hun. Og moren sa som hun pleide: "Jæ kan´te gå fra dæ er øyeblikk uten at du finner på et eller aant sprell".

Sener kom faren hjem, fikk høre historien fra både ektefellen og sønnen, Faren hadde en veldig skarp lommekniv og med den flådde han kuhalen, delte den i leddene så det ble passelige kokestykker og så ble halestykkene pakket godt inn og lagt i jordkjelleren. Neste søndag spiste hele familien kongelig, At kua hadde het Maud, tenkte ingen på, heldigvis.

31. Indianeren. Femte del.

Neste morgen, når den store sol antagelig sto over Hauketo, møttes de to minste indianerne ved avtalt sted. Den store sol var ikke å se, for det pissregnet. Alle snarene var urørte utenom en og i den hang en død trost. "Ugh", gryntet blekkfoten, "sort fugl skæ stekæs når vann fra himmeln sluttær å dale på våres skalpær og når vi har komme him fra hvite manns skole". Kloke ord fra en blekkfot, syntes mohikaneren og la til: "Mohikaner bringe sort fugl him og legge´n i kjellær til vann ente lenger dette fra himmeln". Som sagt. så gjort. Fuglen ble lagt  på lit de parade i jordkjelleren og indianerne gikk så til skolebussen.

Vel hjemme fra skolen gikk de to yngste indianerne ned til Struten for å se om det var kommet flere troster i snarene. To til var blitt fanget og en av snarene var helt borte. Sikkert en tiur foreslo Pål. Men Magnar mente at tiurer ikke spiste rognebær, det måtte være en hare, minst, kanskje to. Tenk om de hadde fanget en hare. Haregryte med "nuprete saus" var noe  mohikaneren likte. Pål som i tillegg til å være indianer, kunne godt tenke seg å være kokk også. Moren hadde vist ham hvordan hun laget en riktig god kaninmiddag. Først ble kaninen stekt og så lagt i sausen for å bli mør. Og sausen besto av melange margarin, mel og melk. Enerbær var det nok av på buskene rundt huset og sammen med salt og pepper fikk man den beste kaningryte etter en times kok. Men en gang hadde Påls far skutt en hare og moren preparerte haren på samme måte som hun alltid hadde gjort med familiens kaniner. Det var faren som forlangte "nuprete saus". Og det fikk man når melka i sausen kokte opp og skilte seg. Deilig.

Nå hadde de 3 troster. De to vennene plukket fuglene fri for fjær og dun, fjernet innvoller, hode og bein og der lå de klare til steking på en flat stein. Men du verden hvor små de var blitt. Det ville ikke bli mye kjøtt pr. indianer og så hadde blekkfoten og siuksens mor i tillegg bedt seg selv på middag. Blekkfoten fikk en ide. Poteter. Selvfølgelig skulle det poteter til. Blekkfotens far hadde satt et helt jorde fullt av blåpoteter og kæsj pink. Guttene tok med seg trostene og la dem under noen planker på stedet de hadde utvalgt som bålplass. Kvister og gamle plankestubber var det masser av rundt husene, men fyrstikker det hadde ikke de to indianerne. De fikk alliere seg med siuksen. Det hendte at han hadde noen illegale fyrstikker gjemt bort. Siuksen gjorde lekser, men siuksens mor var med på notene. Siden det hadde regnet hele natten og formiddagen, var ikke brannfaren overhengende, så hun lånte dem en eske. Først måtte de lage et durablelig bål. Så fant de et blikkspann og fylte det med blåpotet. Potentene ble lagt i glørne og bålet ble holdt i live med mer kvist og kvast. Middagsforberedelsene hadde tiltrukket seg et par blekansikter også. De fikk til nød lov til å se på hvis de bidro med mer ved. Ralf og Kari visste om et sted hvor det var fin ved, i vedskjulet til Kari og Påls foreldre. De for i skytteltrafikk mellom bål og skjul helt til Kari og Påls mor fikk øye på dem. Så ble det brått slutt og kroken på døra, bokstavelig talt. Den fine bjørkeveden skulle ikke brukes til lek. Men nå var bålet varmt som et visst sted og klart for trostesteking. Guttene tredde de små fugleskrottene på lange seljepinner og holdt dem over flammene. Snart var fugleskrottene helt svarte og ferdige, mente de to minste. Pål og Magnar smakte på hver sin skrott. Det var ikke godt. Skinnet var brent og resten var rå fugl. De fikk greie seg med poteter. Blåpotetene som nå var blitt svartpoteter ble raket fram fra glørne. De var glovarme og måtte avkjøles i ti minutter minst. I mens hadde blekkfotens mor kommet. Hun hadde med eg salt og et par gafler. Potetene smakte himmelsk. De var både stekt og røkt samtidig og med litt salt på ble det rene delikatessen. Men med ett stakk det til inne i munnen til Pål. Ikke alle potetene var gjennomstekte, noen var rå i midten. Og det var en av dem Pål hadde begynt å gnaske på. Pål tok poteten langsomt ut av munnen og så på den. Den hadde ei rød stripe og ved enden av den røde stripa satt en av Påls fortenner fast. Pål hadde lenge gått og rugget på fortanna. men når delikatessepotetene ble servert hadde han glemt den løse tanna. En herlig dag og i morgen kanskje en femtiøring i eggeglasset hvor fortanna skulle legges før han la seg. Neste morgen var de forkullede trostene borte og en blank femtiøring med hull i lå i eggeglasset hvor Pål hadde plassert fortanna kvelden før. Alt var fint, men å plystre fikk han ikke til lenger.

30 Indianeren. Fjerde del.

Det var blitt høst og jakttid. Alle fugler og dyr som hadde vært egg eller små dyreunger på våren, var nå blitt så voksne at de kunne klare seg selv og dermed kunne man jakte på dem eller på foreldrene deres. Det var mange fugler og firbente dyr å jakte på i Enningdalen. Det var rådyr og dådyr, elg og hare, skogsfugler som tiur og røy, orhane og orhøne og en fugl som var blanding av de  to storfuglartene, rakkelhane eller rakkelhøne.

Påls far jaktet på skogsfugl og hare. Noen ganger på rev. Det var god søndagsmat utenom reven.  Mohikaneren Pål og vennene hans, Blekkfoten og Siuksen jaktet også. Nå hadde ikke Pål pil og bue lenger. Det utstyret sto innelåst i farens børseskap så han måtte finne på andre fangstmetoder. Pål hadde lest en bok som het "Pelsjegerliv". Der brukte "trapperne" som de kaltes, snarer eller doner. Og det ville Pål nå prøve. De andre indianerne (det var to, Magnar og Sveinung) syntes det var en god ide. Først og fremst behøvde man en lang nesten usynlig tråd som også var sterk. Magnar var blekkfoten blant guttene. Han gikk ofte barføtt på sommerstid og fikk dermd noen temmelig mørke føtter. I indianerbøkene stod det ofte om disse blodtørstige typene som listet seg rundt på blekkføttene sine. Sveinung, storebroren, kunne litt engelsk og hadde opplyst at begrepet "blackfoot" betydde "blekkfot" på norsk. Samme som en som spiller "back" på fotballbanen, han spiller "bekk" på norske baner. Engelsk var lett å lære egentlig, fortalte Sveinung. Hvorfor noen indianere smurte inn føttene sine med blekk forble et mysterium for Pål og hvorfor noen fotballspillere måtte stå i en bekk når de skulle hjelpe kiper´n var heller ikke så lett å fatte for en liten indianergutt. Blekkfoten og storebroren hans, siuksen, bodde på den nærmeste bondegården som lå bare hundre meter fra Hea. Der hadde de to arbeidshester. Blekkfoten kunne fortelle at en gang i året kom det en mann og kjøpte hestehaler eller hestetaggel som han kalte det. Hestehalehår var noe av det sterkeste man kunne finne innen naturtråd den gangen. Mannen solgte hestetaggelet videre til en av de mange skofabrikkene i byen. Der tvinnet de hårene sammen, dyppet dem i bek og fikk verdens beste bekatråd til å sy beksømstøvler med.

Hestetaggelmannen hadde ikke vært der det året, så hestenes haler var lange og fine. Blekkfoten og hans trofaste følgesvenn (Pål var et par år yngre enn Magnar og da blir man automatisk følgesvenn) snek seg usett inn i stallen. Der sto Svarten" og "Blakken" og gumlet høy. De hadde haler som rakk nesten ned til gulvet. Magnar ba Mohikaneren om å løfte opp halen på "Blakken. Hesten var høy så Pål måtte finne en skammel å klatre opp på for å nå helt opp til halerota. Blakken snudde på hodet og så på Pål. Den lurte nok på hva som var på færde. Kanskje den trodde de var hestetyver tenkte Pål. Det vrimlet av hestetyver i bøkene han leste. Derfor beroliget han hesten med noen velvalgte ord. " Jeg ikke hestetyv. Jeg bara klippa svansen". Sånn snakket mohikanerne og hesten forsto sikkert Påls indianerspråk.  Blekkfoten gav mohikaneren ei stor sauesaks: "Kløpp på innersia ta halen, så er´e ingen som ser´t", hvisket blekkfoten. Halen var tung som et vondt år og lang som et ennå lengre. Pål fikk etter mye strev løftet opp halvdelen av halen og skulle til å klippe av noen taggel da Blakken fant det for godt å presse ut en "brakare". En fis med en kraft bare arbeidshester gan fremskaffe. Pål ble regelrett blåst ned av krakken, han hadde jo fått "brakaren" midt i fleisen. Og der ble han liggende  midt i hestemøkka og gammel hakkels. Blekkfoten ble ved synet av den nedblåste mohikaneren angrepet av et så sterkt latteranfall at han også falt om på ryggen.

Da med ett sto blekkfotens mor i stalldøra. "Har hestæne spærkæ dår?. "Nei", hikstet Magnar, "Den fes Pål ta krakken". Magnars mor kunne ikke dy seg for å komme med et aldri så lite hvin: "Du Pål, du Pål, å skæ det bli ta dæ, æ?" og så et lite hvin igjen. Blekkfotens mor klippet noen fine lange hestetaggel av begge hestene og forlangte å bli bedt på middag når de fangede delikatesser skulle serveres. Det skulle ikke bli noe problem, mente indianerne. Himmelen var svart av trost, så det skulle bli en enkel sak

Guttene visste at trosten var glad i bær og nå var rognebærene fine og oransje på farge, klare til å spises. Indianerne plukket noen store klaser og gikk så ned i Struten hvor trosten pleide å samle seg. Med hver sin medbragte tollekniv skar de av lange tynne seljekvister som de satt fast dypt i jorden og bant endene øverst sammen så kvistene dannet en halv-bue. Der øverst bant de hestehåret fast, formet som en lasso. Så la de de fineste rognebærene på hver side av den hengende lassoen. Håpet var at trosten skulle se bærene, stikke hodet gjennom lassoen for å nå bærene og at lassoen eller snara ville kvele fuglen når den trakk hodet tilbake. Det var lov å snare fugl dengang, det var også lov med hjemmeslakting som jeg skal fortelle mer om en annen gang. Siuksen kom også listende etterhvert og hjalp de to andre med arbeidet. Og da mørket begynte å gjøre det vanskelig å skjelne mellom hestetaggel og spindelvev, hadde de satt ti snarer opp. De ble enige om å møtes neste dag når den store lysende sol står over Hauketo. Det var kl. sju på fellesspråket indianerne brukte seg imellom.

29 Testen

På våren 1955 skulle Pål innskrives eller skrives inn på folkeskolen. Påls far fortalte at alle barn måtte komme til et møte med en fra skolevesenet for å få rede på om hodet var skrudd riktig på. Og hvis det ikke var skrudd riktig på, så måtte ungen vente et helt år for igjen for å sjekke jengene. Pål så at faren hadde et merkelig glimt i øyet, så han ble ikke så veldig redd. Mye i Påls familie ble sagt på den måten, enten med en metafor, en lignelse eller med å kanskje tilsynelatende si noe helt annet. Eller rett og slett pr. kroppsspråk. Pål lærte seg fort kodene og å sammenligne Påls hode med ei 60 vatts Osram lyspære, var helt forståelig norsk for 7 åringen.

Dagen kom og Pål og faren hans dro til den nedlagte skolen på Ende der veien deler seg i to. En del går til Prestebakke, hvor den nye sentralskolen lå og en del går til Halden. De steg av farens sykkel, faren rettet på Påls sveis som vinden hadde rufset i, pusset sandalene med farens lommetørkle og kneppet en knapp i flanellskjorta som var gått opp under sykkelturen. De var ute i god tid og tok plass i et lite venterom. Der satt det flere barn med foreldre. Ei av jentene hadde helt oransje hår og en masse fregner i fjeset. Moren så likedan ut, hun var bare noen nummer større. Pål begynte å lure på om hårfargen kunne ha noe med om lyspæra satt ordentelig fast. For i denne jentas pære var det full fres. Pål selv var litt rødlett idet (Det var det de voksne sa om Påls hårfarge og hud som de kalte teint.) Det var nok en fordel. En annen gutt var helt svart i håret og det var faren hans også. Hvis det var noe i lyspæreteorien Pål hadde begynt å utvikle, var svart hår mystisk. Kanskje han ikke hadde tent pæra?  Faren hadde en flott dobbeltspent dress på seg. Hvit skjorte og blått slips. Men skoene var det snodigste. De hadde to farger. Hvite bakerst og brune forrest. Pål hørte faren og sønnen snakke sammen. En ukjent dialekt som verken var svensk eller fra Greåker. Pål hadde møtt folk fra Sverige og Greåker, så han kjente til hvordan de snakket. Farens elste søster hadde flyttet til Sverige og giftet seg med en fra Hälle og "ho svenskær mere enn gubben" sa de voksne. Kona på bondegården hadde ei søster fra Greåker, så den dialekten var også velkjent for Pål. Men disse to snakket helt uforståelig.Guttens far så på Pål. Pål hadde stirret. Det skulle man ikke, men det var nesten umulig å la være når de snakket så rart og til og med hadde sko med to farger. "Hva heter du da?" spurte guttens far. "Pål Eriksen", svarte Pål, "Jæ er seks år og bynnær på skoen´n te høsten om hue er skrudd rekti på". Det syntes tydeligvis de andre voksne var morsomt, men for Pål var det ingen spøk. "For ære ente skrudd rekti på, må jæ vente te neste år, å det vi´jæ´nte". "Jeg tror nok du har et hode som er skrudd godt fast" svarte mannen med skoene. "Dette er min sønn og han heter........." Sønnen svarte kjapt: "Rolf Stephen Seppyla" "Jeg har hørt at på Prestebakke har de A, B, og C klasser," fortsatte Rolf Stephen. "Håper vi kommer til å gå i samme klasse" "Håpær jæ å", svarte Pål.

Døren inn til kontoret åpnet seg. Ut kom ei jente med nesten helt hvitt hår og moren hennes. Jenta så veldig alvorlig ut, men moren smilte. Og så forsvant de. En myndig damestemme ropte innefra kontoret: "Værsågod neste, Rolf Stephen Seppyla". Så forsvant de to inn på kontoret og lukket døren etter seg. Pål så på jenta med det oransje håret. Hun så litt molefunken ut, for hun satt tett opp til moren med en tommel i munnen. Moren strøk henne over det flammende håret. Pål hadde lyst til å trøste henne. Si noe om håret og lyspærer, men det var ikke sikkert hun ville forstå, selv om hun så klok nok ut.

Plutselig begynte det å regne. En sånn skur som bare kommer med lynets hurtighet. "Jæ setter sykkel´ under tak, vent her så lenge". Og der var faren borte. Pål var alene. Det var mange andre i venterommet, men han var alene.Tenk om han ble ropt opp og måtte gå inn til Skolevesenet med myndige stemmen uten faren? Pål kjente at han måtte på do, veldig på do. "Ær ´e non som vet om en dass"? En av mødrene hadde tydligvis vært i bygningen før og geleidet Pål ut til skolens utedasser. På veien møtte de Påls far, men hadde naturligvis ikke tid til å forklare. Det gikk bra, så vidt. Vel inne igjen kom Rolf Stephen og faren hans med de rare skoene ut fra kontoret. De smilte begge to og stemmen fra kontoret ropte: "Værsågod neste, Pål Eriksen".

Pål så på faren, faren blunket til ham og gav ham et dunk i ryggen. Så bar det inn. Det var antagelig et gammelt rektorkontor. Bokhyllene var tomme og det var mørke merker på veggene hvor det tidligere hadde hengt bilder av rektorer, kongen og dronningen og kanskje Gerhardsen og under krigen kanskje Hitler, tenkte Pål. Men nå var det helt bart og litt spøkelsesaktig. "God dag, ungen mann". Skolevesenet reiste seg fra stolen og tok Pål i handa. "God dag", svarte Pål, tok vesenet i handa og bukket dypt som han hadde innstudert hjemme for både lillesøster og katten. "Jeg heter frøken Hov" , svarte vesenet, "og dette er din far formoder jeg?" Pål forsto ikke helt hva "formoder" betydde, men heldigvis kom faren ham i forkjøpet og gjorde unna resten av formalitetene. Frøken Hov var lærerinne på Prestebakke skole og var kjent for å være temmelig brysk. Men av en eller annen grunn fikk hun en forkjærlighet for Pål og reddet ham ut av skumle situasjoner mer enn en gang de kommende par årene. Hun spurte Pål om helt vanlige ting, som når han hadde bursdag. Om han kunne bade i bekken på bursdagen, hva han hadde på seg når det regnet og om han likte syltetøy med salt på? Pål måtte le mer enn en gang, frøken Hov var jo morsom. "Så er vi ferdige" sa hun og rakk fram hånden igjen. Pål tok den og bukket enda dypere enn første gang. "Du får passe deg så du ikke skaller i gulvplankene", sa hun og lo.

Det hadde sluttet å regne og sykkelturen hjem til Hea gikk veldig fort, på en måte. Pål tenkte gjennom det som hadde skjedd flere ganger og noen ganger måtte han bare le, for så morsomt hadde det vært. Vel hjemme ventet lillesøster, katten og moren med middagsmat. "Åssen gekk´et?" spurte moren. "Jæ trur´e gikk tåleli bra", svarte faren. "Men på hjemveien trur jæ pæra løsna litt for plutselig kunn´en bynne å le helt uten grunn", svarte faren med det lure glimtet i øyet.

Det gikk fint. I august 55 begynte Pål i 1 A på Prestebakke sentralskole. I samme klasse gikk også Rolf Stephen, jenta med flammehåret og mange flere barn fra det vide omlandet tett ved svenskegrensen.

28. Julehandel i Halden 1955

Familien skulle på bytur, julehandel og det var alvorlige saker og måtte forberedes i god tid. Først sjekke at finklærne var som de skulle, så planlegge ruten de skulle gå hver for seg og i samlet flokk. Påls farmor bodde i byen og hun skulle selvfølgelig ha sitt julebesøk. Påls mor hadde strikket varme votter og sokker til henne. Det jar julegaven, en fin julegave syntes Pål. Det var ikke alltid så lett å finne på ting til gamlinger, de gned seg på "gikta" og sa "Usjyamei" og snakket om nordavind og gulvtrekk, så noe varmt for hender og føtter måtte være midt i blinken for farmor. De fikk komme uanmeldt. Familien hadde ikke telefon og det hadde ikke Påls farmor heller. Tidlig om morgenen sto de alle fire ved melkerampa og ventet på Vaglen- bussen til byen. For å utnytte lørdagen tok de den tidlige arbeidsbussen som gikk i seks tida eller ennå før. På femtitallet var lørdag arbeidsdag for de fleste,  men all handel stanset klokka ett på ettermiddagen. Bussen kom, en svensk krigsbuss med høyreratt og manuell dør på venstre side. Livsfarlig  doning på norske grusveier. Bussene ble, i mangel på transportmidler også brukt som skolebusser. Når skolebarn skulle slippes av eller på, kjørte svenskebussen over på venstre side av veien og åpnet døren. Alt annet var livsfarlig for de små. Dagens svenskebuss var av den miljøvennlige typen med ekstra svak motor,

.Motoren var en Skandia Vabis med ukjent antall hestekrefter. I motbakkene jamret den seg så vederstyggelig at normal samtale var umulig. Pål satt forrest,ved døra og "hjalp" bussen opp bakkene. Selv om Pål ikke hadde absolutt gehør, fant han Skandiaens klagende toner og tilsammen ble det en brukbar duett, syntes Pål. Det syntes visst de andre passasjerene også, for de viste sine glade juleansikter alle som en i motbakkene mens de smugkikket på "hjelpemotoren".

Etter en times tid hadde bussen Fredriksten til venstre og Kaken til høyre. Da visste Pål at byen nærmet seg. Så forbi Grønland, Immanuelskirken, E. Sem og endelig jernbanestasjonen. Påls far tok med seg Kari og gikk nordover. De skulle først til farmor for å fortelle at de kom på besøk senere. Og så ville nok farmor se etter Kari når faren skulle til Billington, Wøien og andre voksenbutikker. Pål gikk sammen med moren mot torvet. På torvet var det basarer hvor det ble solgt kjøtt og fisk. Påls mor handlet alltid med Linus. Det var ikke så rart, for han var alltid i godt humør og hadde også et eller annet på lur til en rimelig pris. "Næmmen ærn´te det fru Eriksen som er på bytur i da, da? Hadde fru Eriksen tenkt sæ no ekstra go fisk te romjula eller? Er det gutten din? Kjente´n nesten ente igjen, jæ, som han har vokst. Å gammæl harú blitt nå æ, Per? "I mars blir jæ åtte år og jæ hetter Pål". "Selvfølgelig, Pål."  "Jæ har no bælgod lutefisk under disken, fru Eriksen, løst te å ta en titt"? Linus dro frem en stor blank torskefilet. "Direkte fra Sunnmøre, verdens beste lutefisk". "Å skæ du ha før den da?". Siden det er dæ fru Eriksen og at jæ kalte gutten din for Per, ska du få tjue prosent avslag, å sier du te det"? "Da vel jæ ha te 6 perssoner og en bete lettsæltæ torsk te ongæne. Trur´nte døm er helt modne for lutefesk i nå." Linus pakket alt inn i blankt og hvitt papir, tok begge i hendene, takket for en god handel og ønsket hele familien en riktig god jul.

Neste ærend var hos slakteren. Moren pleide å kjøpe kjøtt hos bøndene men i år hadde ikke mer av det hun trengte. Og det var syltelabber, et halvt grisehode og kalvelever. På rekke og rad lå de, de halve grisehodene og kikket med vassent blikk på kundene. Moren fant det med mest kjøtt på, de største griselabbene og den minste kalveleveren. Pål ble stående å se på Wienerpølsene. Slakteren la merke til Påls interresse og spurte ham om han hadde forstand på pølser. Nei, ikke akkurat forstand, men han kunne godt like lange tynne pølser. "De heter wienerwürst", forklarte slakteren, og her har vi knakkwürst, røkte middagspølser, medisterpølser og sosisser. Sosisser er da meget godt til jul, fru Eriksen, skulle det kanskje friste med et par pund?" Nei takk," repliserte Fru Eriksen, " men e lang tynn pølse te Pål sku passe". "En wienerwüst til den unge herr Eriksen, værsågod. Det blir 25 øre." Mens moren betalte fikk Pål øye på en lang merkelig orm som lå sammen med oksekjøttet. "Å er det for noe?" Slakteren så på Pål. "Hva trur du"? "Vet ente". "Så skal jeg fortelle deg det unge mann. Det er en oksehale og av den kan man koke verdens beste suppe. Selv kong Haakon spiser oksehalesuppe minst en gang i uka." Pål fikk noe å tenke over da de forlot slakteren med kurs for baker Jakobsen.Faren hadde kaniner, men de hadde ingen hale. Elgen og rådyrene som det var en del av i Enningdalens skoger hadde heller ingen hale. Hvor skulle han få tak i en sånn?

Hos Bertha Jakobsen på torvet kjøpte moren purker, de var store hvetebakelser som kunne deles opp. Pål og moren gikk nordover og stanset ved E Sems bokhandel. Pål spurte om han kunne få stå på brua og se om det kom noen tog . Det var i orden, moren skulle bare kjøpe noen julekort og frimerker. Pål løp over til vestsiden av brua og der fikk han se et monstrum av et lokomotiv stå og manne seg opp nede på stasjonen De fleste lokomotivene var blitt elektrifisert, men ennå fantes noen gamle kullfyrte lok som ble benyttet til fjelloverganger og på Nordnorgebanen. Et av dem hadde tydligvis forvillet seg hit ned til Halden. Og nå gjorde det seg klar til å fortsette under brua der han sto og inn i Sverige. Etter mye røyk både ut av skorstein og fra sideventiler, satte monstrumet seg i bevegelse. Langsomt krøp toget mot bybrua som det skulle passere under. Pål tok et godt tak i nærmeste lyktepæl. Det ble mye lyd og litt for mye røyk for en 7 åring. Lokomotivet forsvant under brua. Hele brua ristet og svart røyk sammenblandet med damp sto som en sky rundt Pål. Pål som ellers hadde vært så kjekk, ristet i knærne og var helt sikker på at dette var forsmaken på det helvete som ventet syndere som ham. Skrekkelig. Ut av damp og røyk kom heldigvis moren som en reddende engel. "Det var gørskummelt, mor. Jæ vil på Kongegår´nå drekke brus". Helvetesangsten satt i gutten. Ei flaske Solo ville sikkert hjelpe. Men det var det desverre ikke verken forståelse for og heller ikke tid til. Over på Nordsiden svingte de til venstre , gikk forbi Sparebanken og bort Nedre Bankegate. Der bodde farmor.. Faren hadde allerede kommet og dermed var alle samlet. Farmor hadde hatt voldsomt pårenn på dørene, som hun sa. Hyggelig pårenn. Farmor hadde fått 12 barn i sin tid. Og dermed hadde hun en drøss barnebarn og oldebarn. Et av Påls søskenbarn var eldre enn Påls far, for Påls far var det yngste og tolvte barnet til farmoren. Derfor ble han kalt Tolvar Marinius av mangel på noe bedre. Farmor  serverte hvetekake med fjellsmør og Påls mor tok fram purkene.

Så var det siste økt. De voksne skulle handle julegaver til hverandre og noen andre. Kari skulle de ikke ha med for hun klarte aldri å holde på en hemmelighet. Pål kunne de ikke la være hos farmoren, for man visste aldri hva Pål kunne finne på. Men Kari slo seg vrang og forlangte å få bli med faren. "Vi finner nok ut tatt", sa faren og så på moren. Farmor Lovise fikk sin julepresang, de ønsket hverandre god jul og startet siste økta.

Pål fortalte Kari om lokomotivet, men han sa ingenting om den lange wienerwürsten. De stanset ved en leketøysbutikk som dengang lå vis avis Busterudparken. Det var bevegelige nisser i vinduet og et elektrisk tog som kjørte rundt i sirkel. Det ville Pål se på. Påls far syntes også det var et fint utstillingsvindu og snakket i vei om de forskjellige lekesakene i vinduet. At moren og Kari var forsvunnet, merketPål overhodet ikke, først da de kom tilbake med en stor pakke i fint julepapir, merket Pål at de hadde vært vekk. Kari holdt på å sprekke, hun var ikke interessert i vindusdekorasjonene i det hele tatt, bare opptatt av å ikke  fortelle hva som var inni pakken. Nå var det morens tur til å handle alene. Pål, Kari og faren gikk over gata og satt seg på en av parkbenkene. Det var mye interessant å se på for en familie som stort sett så bare grantrær til daglig. Storgata var pyntet med klokker, stjerner og lys. Og så mange biler... Pål interesserte seg for bilmerker og bilskilt. De med A på kom fra Oslo, de med tall som bulet litt ut fra skiltet var svenske og de tyske bilene hadde ovale skilt. Her i Storgata var det mest vanlige B skilt, ikke så mye å skryte av. En og annen PV eller SAAB kunne Pål se, men flest DKV, EMV, Popeda, Volga og andre biler fra Østeuropa.  Moren kom tilbake med mystiske pakker under armen.

Pål og faren gikk så for å kjøpe den siste presangen. Kari ville selvfølgelig med, men denne gangen gikk det ikke.  Hun fikk sitte på benken med moren. Pål  visste  hva moren ønsket seg, et juleforkle. De prøvde seg hos Grønnern. Jo da, Grønnern hadde mange fine juleforklær, både med nisser og granbusker, hester og Betlehemstjerner. Men så så de et med fuglenek og talgokser og dompapper. Det var det fineste. Presangen ble pakket inn og lagt i farens veske. Ute på gata begynte det allerede å skymre. Bilene hadde kjettinger på, så den jevne kjettingklangen satte folk i en slags god førejulsstemning. En mann kom kjørende med hest og kjerre. Han hadde en kost og et grep. Det var byens renholder. Det skapte også julestemning. Og når snøen så begynte å dale ble det så julete at selv voksne mannfolk fikk klump i halsen. Pål og faren hentet damene i parken og begav seg i vei til Enningdalsbussen som gikk fra Sørhalden. Klokken var blitt to på ettermiddagen. Arbeidsfolk og handlende fylte bussen. Pål likte å kjøre i full buss. Da dugget det på rutene og Pål kunne tegne i dugget uten å få reprimande. Bussen hompet seg langsomt oppover den smale Iddeveien. Pål la merke til at denne bussen var større enn svenskebussen. Den hadde grønnmalte plater på veggene. De var malt så det så ut som treverk. Og så hadde hvert sete en bøyd stang i rustfritt stål over, så man kunne holde seg fast. Pål pleide å gape over stanga så han kjente det skranglet i tennene. Det var nesten som trommer. Men det var strengt forbudt. Påls far var veldig nøye med alt som het basiller. Basiller var så skummelt for ham at han døpte en langhåret katt for Pia Basillika. Denne gangen var det moren som oppdaget Påls smasking på stangen og fikk ham til å slutte før faren så det. Heldigvis. Kari sovnet. Vel framme fant faren fram kjelken han hadde gjemt ved melkerampen om morgenen. Der havner alle pakkene med julemat og julepresanger. Moren dro kjelken, faren bar den sovende Kari og Pål spekulerte på hva det kunne være i den største pakken hele veien hjem til Hea.

 

 

 

 

 

 

27. Fordson Major

Hans var bonde på den bondegården Hea var en del av. Han het Ulset og kom egentlig fra en nabogård der faren hans var bonde, Hans hadde en hest og en gammel traktor med jernhjul. Traktoren måtte startes med sveiv og passet man seg ikke, sparket traktorsveiva værre enn Hans´ hest kunne forestille seg. Mang en bonde eller dreng fikk varige men i skolt eller ekstremiteter av den djevelske sveiva til de tidligste traktorene. Når Hans hadde fått udyret i gang kunne Pål, hvis bonden var i godlune, få sitte på fanget og styre sammen med ham. Sammen med, for det var som sagt jernhjul og servo var for bønder med tjukke lommebøker. Hans kjørte traktoren nødig på veien, kun i nødstilfelle som hvis et treskeverk skulle flyttes eller en selvbinder hesten ikke maktet skulle et annet sted. Traktorhjulene hadde nemlig pigger på ti centimeter. De grov opp en pent planert grusvei på et øyeblikk. Men på jordet var den en ener, selv de bratteste skjæringer forserte den så jord og leire sto om den. Men den var tung. for tung for lovebru og høyloft og bondens armer var ubrukelige i lang tid etter hver våronn.

Så en dag kom bondens far Iver, på besøk. Han kom kjørende på en flunkende ny Fordson Major med seks gir og hele femti hestekrefter foran rattet. På slep hadde traktoren en vogn med gummihjul lastet med den fineste juleved. Alle flokket seg rundt Majoren som også hadde en firetaktsmotor som gikk på en blanding av parafin og blybensin. Men det beste var selvstarteren. Ingen fare for hestespark lenger, trykk på en knapp og motoren malte som en gammel mons. Og Iver fortalte at den var så lett å styre at hadde du bare en lillefinger, var det nok til å få gummihjulene til å svinge. Etter en stund forsvant de voksne inn for å drikke kaffe. Pål så på vidunderet. Setet så mykt ut. Pål prøvde setet. Jo det var god fjæring. Pål så på instrumentene. Nesten som i et fly på en måte. Oljetrykksmåler og speedometer. Seks gir hadde Iver sagt. Pål tok i girspaken. Den satt fast. Det var noe med kløtsjen. Pål fant en pedal til venstre og tråkket den inn. Det gikk lett, traktoren var milevidt foran den gamle jerntraktoren til Hans. Med koblingen inne smatt traktoren lett i alle seks girene så nå kunne Pål fortelle skolekammeraten hvor gir nummer fem eller krabbegiret befant seg på en blå Fordson Major årgang 1955.

Traktoren begynte å rulle. Den hadde stått parkert i gir, uten brems. Og Pål hadde satt traktoren i fri. På grunn av det tunge vedlasset traktoren hadde som last, rullet den ganske sakte til å begynne med. Men etter en ti, tyve meter tok farten seg kraftig opp. Til venstre for Pål sto et piggtrådgjerde hvor havnehagen lå. Der beitet hesten og Pål hadde ikke lyst til å flenge gjerdet og kanskje kjøre på hesten. Til høyre for Pål lå Struten, noen store bakker hvor de pleide å hoppe på ski og foran Pål lå bakken ned til fiskebekken. På begge sider av bekken vokste det oretrær og pil, temmelig tjukke også. Og Påls ferd på traktoren med juleveden gikk bare fortere og fortere mot orettrærne.

Med ett hørte Pål en stemme som ropte: "Sveng te høyre!"  Pål så seg tilbake og der lå Hans langflat på vedlasset og holdt seg fast i vognas karmer. "Sveng langsomt så du ente væltær!" "Men", Pål prøvde å få inn et ord men Hans avbrøt gutten: "Gjør som jæ sier. Kjører du oss ihæl, ska du få så mye juling at du ente kan sette på åtte daer!". Nå var Hans bisk, det forsto Pål og langsomt svingte han rattet mot høyre. Merkelig nok fortsatte ikke traktoren utfor de store bakkene i Struten, men stanset helt av seg selv lenge før.  Hans hoppet ned fra vedlasset og ba Pål om å sette seg bak på lasset. Hans startet traktoren og kjørte så opp til vaningshuset hvor hele familien sto med bleke ansikter. Påls mor var også kommet til og lillesøsteren. Selv om Hans hadde lovt Pål så mye juling han aldri hadde fått før, hvis det hadde gått galt, var det ikke Pål det gikk mest ut over da alt skulle oppsummeres. Iver hadde ikke satt parkeringsbremsen på traktoren. Det burde han ha gjort med en guttunge som Pål i nærheten. Det var vel første gangen Pål fikk spørsmålet: "Å skæ det bli a dæ da, Pål?" Og det var annen gang Pål holdt på å sette livet til. Og flere ganger skulle det vise seg å bli.

26. Indianeren. Tredje del.

Mohikaneren hadde nesten falt i søvn da han brått hørte en lyd, en tørr kvist som knakk. Det var noe eller noen utenfor barhytta. Indianeren satt seg lysløst opp i "på vakt" stilling. Han hørte pesing og lyden av poter eller labber som tråkket rundt i skogbunnen. Ulver, tenkte han, de har fått ferten av meg. Indianeren holdt tollekniven med ørrethodet i forsvarsposisjon og var klar til å forsvare seg når ulvebestene fant ut at de ville gå til angrep. Med ett fikk han øye på to lysende øyne gjennom granbaret. To ondskapsfulle ulveøyne. Indianeren satte i et hyl og for gjennom bar-veggen på motsatt side. Der løp han rett i beina på et stort blekansikt 

Det var Erling, faren til lille Ralf som hadde blitt klin kokkos. "Så det er her du holder hus?", spurte blekansiktet.  Han holdt en av de blodtørstige ulvene i et bånd. Eller var det ikke en ulv? Den logret med halen og begynte å ligne mer og mer på Topsy, Erlings harehund. "Du før komme med mæ", sa blekansiktet vennlig. "Far´in letær å etter´æ". De tuslet ned åssiden alle tre, blekansiktet, indianeren og ulven som var blitt til Topsy.

Ute av skogen møtte de Påls far. Faren og Erling snakket litt sammen og heldigvis nevnte de verken begravelse eller Bastø. Påls far hadde før fortalt ham om både Bastø og Jedder´n. Det var steder gutter og fylliker ble sendt hvis de ikke oppførte seg som folk. At guttene ble send sammen med fyllikene til disse stedene var ganske skummelt å tenke på. Pål hadde aldri sett en fyllik, men faren hadde fortalt ham om brennevinets farer. At hvis man drakk brennevin, det var de flaskene det kunne stå 96, 60 eller 45 på, så la man seg i veigrøfta og ble kanskje ikke funnet før snøen smeltet. Pål kom plutselig på den døde russeren han hadde sett som femåring. Han var kanskje en fyllik som lå og ventet på snøen. Men mest av alt var Pål redd for at søsteren hadde dødd av pila hun fikk i ansiktet. Pål og faren hans var nå kommet fram til Hea. Det begynte å vokse en stor klump i Påls hals. Hvor var lillesøster, den eneste lillesøster han hadde? Først kom de inn på kjøkkenet. På kjøkkenet var det helt stille, bortsett fra at det spraket litt fra vedkomfyren. Men på gulvet sto vaskevanns-stativet med vaskevannsfatet i og i vaskevannsfatet var det vann og det vannet hadde en lyserød farge. Hun er død, tenkte Pål og klarte ikke å holde gråten tilbake. "Jæ er en ongemordær", det var noe av det værste et menneske kunne bli. Faren åpnet døra til kammerset og der satt moren med Kari på fanget. Kari hadde et stort plaster over det ene øyet og så snart hun fikk øye på Pål grep hun hardt tak i moren og skrek minst like høyt som broren. Kari tutet fordi den morderiske broren var sluppet inn i  huset og den morderiske broren tutet av lettelse for at han slapp både Bastø og Jedder.

Kari fikk ligge mellom foreldrene den natten. Pål kunne høre noen hikst inni mellom og morens beroligende stemme. Det var nesten som Pål ønsket at det var han som hadde blitt truffet av indianepilen, men samtidig var han sjeleglad (som de voksne sa) over at søsteren hadde overlevd indianerangrepet og at indianeren selv slapp å sove blandt stinkdyr og fjelløver.

Om indianeren fikk straff? Jo, det fikk han. Buen og pilene ble låst inn i et skap. Først senere, langt utpå høsten fikk Pål indianerutstyret sitt tilbake. og det var etter han på tro og ære lovet at han aldri skulle sikte på noe levende menneske mer, uansett hvem de var.

25. Indianeren Andre del

Det vokste mye einer der Pål bodde. Og einer er det beste treslaget til å lage indianerbue av. Kniven med ørrethodet hadde Pål alltid med seg. Man visste aldri når man hadde bruk for en kniv. For alt Pål visste kunne den lille skogen bak Hea vrimle med både ulv og grevling og støtte man på en sånn, måtte man kunne forsvare seg. Pål fant en einer som egnet seg til indianerbue. Det var bare å kappe den i en meters lengde, renske den for bark og spikke noen gode hakk i hver ende hvor fiskesnøret han ville bruke som buestreng ble festet. Piler spikket Pål av rette selje eller pilekvister som han gav et lite hakk i hvor han festet ei halv hønsefjær. Hønsefjæra var viktig, uten den ville pila bare skjene avgårde og ville kunne råke hva som helst. Pål gikk på jakt i den lille skogen nesten hver dag.

En jaktdag kom han over to blekansikter. Det var lillesøsteren og hennes blekansikt-venn Ralf. Indianeren ville ha jaktområdet for seg selv, det var ikke plass til blekansikter som hylte og hvinte i utide og skremte viltet bort. Blekansiktene var ikke enige, de samlet grankongler for å leke bondegård, påsto de. Og grankongler finnes bare i skogen, påsto de også. Indianeren derimot mente at skogen hadde vært indianerland i tusenvis av år, så de fikk bare pelle seg vekk. Men de nektet. Da var det bare en ting å gjøre. Skremme dem bort.

Pål hadde festet buen over brystet og på ryggen hadde han sin hjemmelagede pilkogge. Han kledde av seg buen og hentet ei pil fram fra koggen, festet pilen til strengen og spente buen. Da forsto blekansiktene at indianeren mente alvor. De rygget begge bakover og plutselig satt de fast i noen busker. Pål hadde fulgt dem på noen meters avstand med spent bue. Han begynte å bli trett i høyrearmen, den dirret mer og mer og med ett løsnet fingrene som holdt buestrengen. Pilen traff lillesøsteren i ansiktet. Begge småttingene hylte til og lillesøsteren falt forover og skrek hjerteskjærende. Ralf kastet seg solidarisk ned og utstøtte også noen fæle lyder.

Da forsto mohikaneren som nå var blitt Pål, alvoret i situasjonen. Han hadde drept sin lillesøster.Han var en kalblidig morder. Pål kastet fra seg piler og bue og løp avgårde. Han stanset ikke før han var høyt oppe i åsen ved husmannsplassen Hasleto. Svett, sliten og med gråten i halsen, satte han seg på en stor stein. Han kunne se Hea og bondegården Ulset langt der nede. Det var helt stille, dødsens stille. Ikke et levende vesen å se noen steder. Mon tro om de voksne hadde funnet den døde søsteren og  kameraten som helt sikkert hadde tippet over og rablet i vei på uforståelige språk.

De sørger, tenkte Pål og nå var gråten ikke til å holde tilbake. Tenk å ha drept si egen lillesøster og gjort kameraten klin kokkos.  Alt hva Pål hadde hørt på søndagsskolen passerte i revy. Himmel og helvete, Judas Iskariot og Jakob i brønnen. gråd og tænders gnidsel. Hva skulle han finne på?  Som indianer ville nok Pål kunne overleve i skogen -  kanskje.

Dette dramaet skjedde på forsommeren så ingen bær var modne. Litt syregress så han, men ellers lite til å stille sulten med. Nå så han at det begynte å ryke av skorsteinen på Hea. Moren var nok i gang med å lage en sørgemiddag. Sikkert noe godt, lettsaltet torsk eller stekt kanin.

Det begynte å mørkne. Kniven hadde han heldigvis ikke kastet fra seg, så med den begynte Pål å kutte granbar som han ville lage ei granbarhytte av. Han fant ei rotvelte og bygget hytta med velta som bakvegg. Da veggene var ferdige hentet Pål reinlav og mose for å ha noe blødt å ligge på. Pål hadde lest at indianerne i Amerika ofte ble angrepet av ulv og bjørn og fæle stinkdyr mens de sov, så veggene måtte være solide og tette. Da Pål endelig følte seg ferdig med byggverket, var det blitt temmelig mørkt. Han krøp inn i hytta og forseglet inngangen med et par kraftige grankvister. Så var det bare å håpe at villdyrene ville holde seg vekk. Pål la seg ned på mosen. Kniven med ørrethodet hadde han som sikkerhet i handa. Det var begynt å blåse og alle skogens lyder krøp nærmer og nærmere mohikaneren Pål.

24. Indianeren. Første del.

Pål besluttet seg for å bli indianer. Det var ikke så mange indianere i det landet Pål vokste opp i. Det kunne vel hende at det var noen, men Pål hadde aldri møtt dem. De eneste Pål hadde møtt som kom fra et annet land var doktoren på sykehuset som spurte ham i endinga :"Såvå do no?" og den tynne tyskeren på nabogården. Tyskeren var litt eldre enn  Pål, men dobbelt så tynn. Og han var dobbelt så redd også. Han skvatt av den minste lyd. Det syntes Pål og de andre var morsomt og det var ikke fritt for at de skremte tyskeren litt. Men det var strengt forbudt å skremme tyskeren. De voksne sa at det var krigen som hadde gjort gutten så skvetten. Det var det ikke så lett å forstå for de norske ungene, krigen var jo over for mange år siden. Etter hvert la tyskeren godt på seg og skvatt ikke så ofte som før og en dag skulle han sendes hjem til Tyskland. Det ble han tydligvis glad for, for da han satt i lastebilen til fosterfaren Erling, smilte han og sa noe som ungene forsto: "Heimat". Det var et ord Alf Prøysen også brukte i barnetimen for de minste.

Indianerne ble Pål kjent med i bøkene han lånte i bokbussen. Det var Den siste mohikaner av Cooper og Hjortefot av Ellis i særdeleshet. Lite visste Pål dengang at bøkene var "tilpasset" norske lesere både moralsk og lengdemessig. De ble slukt som lettsaltet torsk av Pål. Påls far pleide å klippe både Pål og Kari. Han hadde en hånddrevet hårklipper som var god til "barbus"klipping. Av en eller annen merkelig grunn ville ikke faren klippe Pål som en mohikaner. Vanskelig å forstå. I stedet klippet Pål katten som en mohikaner, så var det i allefall en mohikaner i familien. Også merkelig nok syntes ikke faren det var noen god ide heller og låste klippemaskinen inn i skatollet. Det var nesten som han hadde lest Påls tanker: De neste med mohikanerklipp ville bli Påls søster og kaninene.

Pål øvde seg iherdig på å bli indianer og etterhvert kunne han gå som en indianer. Pål hadde lest at indianerne gikk med myke mokkasiner og alltid i hverandres fotspor. Dermed kunne ikke blekansiktene se hvor mange indianere som hadde lusket rundt leirene deres på nettene. Mokasiner var mangelvare i Enningdalen, så Pål gikk barbent i stedet, altså på sommeren. Han øvde seg i å sove lett, så hvis et blekansikt, søsteren for eksempel, nærmet seg sengen mens han sov, ville han automatisk sprette opp og være klar til kamp. Pål grov også dyregraver for å fange bison, fjelløver eller blekansikter. Indianerne grov dype dyregraver der de visste dyrene gikk. De la kvister og løv over så dyrene ikke skulle se hullet.  Det var vanskelig å få noen dyr til å falle i dyregrava. Pål prøvde å få katten til å falle i, flere ganger, men den gikk alltid rundt grava. Katten var 9 år gammel, han fikk prøve med noen yngre. Lillesøsteren og kameraten hennes var bare 5 - 6 år. De ville passe perfekt. Pål fant på en historie om en fugleunge som han hadde sett inne i den lille skogen hvor dyregrava var. Fugleungen kunne ikke fly, fortalte Pål og den hadde mistet mammaen sin. De to småttingene ville mer enn gjerne se fugleungen og fulgte etter indianeren inn i skogen. Indianeren smøg seg rundt dyregrava mens de to blekansiktene gikk etter planen rett i dyregrava. De ble veldig redde og ropte på sine mammaer og pappaer mens Pål danset seiersdans rundt fangene samtidig som han truet med skalpering og å hive katten nedi til dem. Plutselig sto bonden Hans der og spurte hva det var for spetakkel. Indianeren fant på et øyeblikk ut at retrett var det beste og forsvant lydløst inn blant trærne. Neste dag var indianerens dyregrav borte. Blekansiktene hadde spadd den igjen.

23. Sykehuset.

Den ene av de to mennene som Pål delte rom med på sykehuset, het Oskar. Pål fortalte Oskar at han hadde operert bort "styggingen" og at det var derfor han var på sykehuset. Oskar kunne fortelle at han hadde en "stygging" også som gjorde at han ikke kunne tisse. Den styggingen het Prostata. Pål kunne ikke dy seg for å le, prostata var et morsomt ord. Men det skulle han nok ikke ha gjort, for det hugg til i såret på magen ved første "ha" Oskar ble enig med Pål om at de heretter skulle holde seg gravalvorlige så Påls sår fikk gro i fred. Men det var lettere sagt enn gjort. Oskar hadde ei stor glassflaske men noe gult i ved siden av senga. Fra den gikk det en slange opp under dyna. Pål spurte hva det var for noe og Oskar kunne fortelle at sykehuset tappet ham for sitronbrus. Når mannfolk blir gamle, blir de fulle av sitronbrus, kunne han fortelle. Gamlingene måtte tappes en gang i mellom. Når flaska ble full ble den fraktet til Halden Bryggeri og tappet på brusflasker. Pål var ikke helt sikker på det der. Og riktig nok, når Oskar hadde sovnet fortalte den andre gamle mannen, han som lå på venstre side av Pål, at Oskar var en gammel "spesbur" og at han skulle ta det Oskar sa med et gram salt. Pål visste ikke helt hva en spespur var og at han skulle spise salt hver gang Oskar sa noe, det var også merkelig. De var litt rare begge to, gamlingene syntes han, men hyggelige.

Det ble ledig sengeplass på barneavdelingen og Pål tok farvel med de to gamle. På barneavdelingen var betongveggene lyseblå og det var tegninger på dem. Det kunne Pål godt tenke seg hjemme på Hea også, lyseblå vegger med tegninger av ham selv, Oskar og den andre gamle mannen. Pål ble trillet inn på et rom hvor det lå en liten gutt fra før. Han hadde brukket benet, så det ut som. Gutten hadde vært ute og syklet, sa han. Og så hadde han falt av sykkelen og brukket benet. Men det merkelige med historien var at det var en trehjulsykkel han hadde falt av. Gutten sa han var seks år og det var også rart syntes Pål. Han lignet Ralf som var bare 4 år men han var mye tynnere enn Ralf. Pål spurte om han fikk mat hjemme, siden han var så tynn? Gutten fortalte at han fikk grøt. Pål var nå blitt såpass frisk at han fikk stå opp og gå omkring.  Gutten, som forresten het Jan, hadde gipset hele høyrebenet og det var heist opp i været med hjelp av ei slags kran og en vaier. Jan minnet Pål om den tyske gutten som hadde bodd på nabogården, Rød et par måneder. Etter krigen var det mange tyske barn som sultet. Derfor kunne de komme til bondegårder rundt omkring for å bli fetet opp. Den tyske gutten var bare skinn og bein dengang han kom til Rød, men da han dro derfra så han ut som en liten bolle. Pål bestemte seg for å fete opp Jan. På sykehuset fikk barna en bolle havregrøt med melk og et eggeglass fylt med tran hver morgen. Pål måtte drikke tran hjemme også. Foreldrene til Pål hadde ikke noe kjøleskap. Tranflaska sto i kjøkkenskapet og var utsatt for all verdens temperaturer  med det resultat at den ble harsk. Men moren visste råd. "Håll dæ førr nesa, Pål, så kjenner´unte smaken". Men ettersmaken kjente Pål godt, det var nesten så han måtte brekke seg. Defor falt det seg helt naturlig at Pål ville fete Jan opp på tran. Pål fortalte Jan at han hadde en skjelden sykdom som virket sånn at hvis han drakk tran, ville han bli syk i hodet og kunne finne på litt av hvert. Han kunne for eksempel hoppe ut av vinduet selv om han befant seg i femte etasje. Jan hadde ikke lyst til å bli delaktig i mord og tok derfor gledelig imot den dobbelte porsjonen med tran. 

En ny gutt ble trillet inn på rommet. Pål kunne se at gutten var på alder med ham selv, selv om gutten hadde en stor bandasje rundt hodet. Gutten sov og en sykepleierske satt seg ved siden av den sovende gutten. Jan hadde også sett den nye gutten og spurte om han var syk i hodet og om hun satt der for å passe på at han ikke hoppet ut av vinduet? Sykepleiersken fortalte at gutten var syk to steder. Han hadde noe som het brokk, og det hadde de reparert. Og så hadde han vært ute med rattkjelken sin og kollidert med en bil hvor han slo hodet, og det hadde de også reparert. "Jæ kan drikke hannes tran å jæ", sa Jan "Så´n ente hoppær ut vindut å slør sæ fordærvæ". Sykepleiersken så på de to guttene. "Hvor mange eggeglass med tran drikker du da Jan", spurte hun. "Jæ drekker to om da´n for atter jæ ente ska bryte flere ben og for atter Pål ente ska bli gæern i hue". "Og du da Pål", spurte sykepleiersken. "Jæ likær´nte tran" sa Pål lavt og stirret ned i gulvet.  Den nye gutten begynte plutselig å kaste opp og sykepleiersken fikk det travelt med å hjelpe ham. Fra den dagen sto det alltid en sykepleierske og passet på at Pål drakk opp hele eggeglasset med tran hver morgen.

Den nye gutten het Viggo. Han var fra Gimle i byen og fikk besøk av moren sin hver dag. Jan fikk aldri besøk. Moren hadde med druer som Viggo gjerne ville dele med Pål og Jan. Pål og Viggo passet på at Jan ikke spiste steinene, for de la seg i blindtarmen, nemlig.Det hadde begge de store guttene hørt fra pålitelig hold. Desuten kunne stenene slå rot og et druetre ville begynne å vokse  og komme ut gjennom munn, ører og neste på Jan. Jan spyttet ut hver eneste druesten. Viggo hadde også et arr på magen. Han kunne fortelle at en dag hadde bare tarmene veltet ut av et hull i magen. Moren hadde stappet dem på plass igjen og stengt hullet med et par klesklyper før hun ringte til doktoren. Viggo syntes det tok for lang tid å vente på doktoren, så han heiv seg på rattkjelken for å sørge for transporten selv. Da han var kommet opp i hundre kilometer i timen, kom det en brannbil mot ham. Brannbilen var så stor at den brukte hele veien og Viggo kræsjet rett i brannbilen. Viggo for gjennom frontruta på brannbilen og det siste han fikk sagt til brannkonstabelen føre han svimte av var: "Kjør mæ te sjukhuse, jæ har brokk."

Viggo og Pål ble gode venner. Pål fortalte Viggo om da han gikk på vannet og dengang han kræsjet med en kjosk og lille Jans ører bare vokste og vokste. Etter et par dager fikk Viggo også lyst til å bevege seg omkring. Så dro de to på oppdagelsesferd rundt i avdelingene. Å kjøre heis var noe av det artigste. De fant ut at heisen også kunne kjøre av seg selv. Det var bare å trykke på alle knappene mens den andre sto i heisdøråpningen og forhindret heisdøra å lukke seg. Så var det bare å smette ut og se heisen forsvinne opp eller ned. Men de måtte passe seg for vaktmesteren. Han var ilsint. Å late som de gikk i søvne var også morsomt. Det var noen gamlinger som ble veldig redde. Når de kom tilbake til Jan, hendte det at de sa de hadde drukket rompesprit og blitt gærne i hodet. De åpnet vinduet og laget skumle rumpespritlyder. Jan ble redd og rople på mamma og sykepleiersken kom løpende og fikk dem i seng. Da Pål hadde vært på sykehuset i sju dager ble han skrevet ut. Det sa de ihvertfall. Moren kom og hentet ham, Viggo skulle få komme hjem til Gimle neste dag. Stakkars lille tynne Jan var det ingen som hentet, kanskje han måtte ligge der resten av livet med det ene benet opp i været. Pål derimot, hadde hatt det riktig morsomt og skulle nesten ønske han snart ble innlagt igjen.

22. Styggingen

Pål var glad i å lese. Han hadde filleonkel Aksel som gjerne kjøpte Donald til ham, og nabogutten  Magnus som lånte ham Wild West og Preriemagasinet. Det viste seg senere at Aksel hadde trevet fullt av gamle Donalder og andre blader som jeg ikke skal nevne tittelen på. Da Pål begynte på skolen som 7 åring, kunne han allerede mange av bokstavene, men han kalte bokstavene noe annet enn hva frøkenen kalte dem. Foreksempel en E kalte Pål for "mor", for moren het Eva og en T kalte han for "far", for faren het Tolvar. Når Pål så ordet "katt" i leseboka, stavet han: Kari- Annelise- far- far = KATT. Frøkenen som het Ellen, syntes det var en interessant måte å stave på, nesten som danskene teller, sa hun. Men etterhvert måtte Pål lære seg å stave som de andre på Prestebakke skole. Pål begynte på skolen i 1955 og da skulle allting forandres. Småskolene ble lagt ned og elevene ble fraktet i buss til noen få sentralskoler. Senere, da Pål på nytt flyttet, begynte han på en bitte liten skole som myndighetene hadde glemt. Men de to første årene gikk han på sentralskole og lærte seg den nye skrivemåten som het formskrift. Til skolen kom det også en bokbuss en gang i måneden. Der fikk elevene lov til å låne opp til tre bøker hver. Etterhvert som Påls leseferdigheter ble bedre var det ikke bøkene med flest bilder som fanget hans interesse. Det var eventyr og historier fra det ville vesten. På den måten ble Pål interessert i den store verden. En kveld han lå og leste, før han skulle sove, kjente han et stikk i magen. Først trodde han det var en veps eller ei bie som hadde forvillet seg under sengeteppet. Det hadde han nemlig opplevd en gang før. Men det var vinter, så det måtte være noe annet. Pål så etter, men magen var som den pleide, ingen røde merker. Pål sov ikke mye den natten. Stikkene kom igjen og igjen og neste morgen stakk det i endinga, som han sa. Da gikk moren til naboen og ringte til doktor Vatne. Den gang hadde ikke folk mobiltelefoner som nå og fasttelefon var for dyrt for Påls foreldre. Doktor Vatne kom. Han var en mann med svart hår og snille øyne som snakket som om han kom fra Taremareby. Moren ordnet vaskevannsfat, rent håndlke og varmt vann og såpe til doktoren, for det skulle doktorene alltid ha. Doktor Vatne trykket på Påls mage og fant snart stedet hvor det gjorde mest vont. Påls mor spurte doktoren om han trodde det var blindtarmen og Vatne svarte henne at det var ikke godt å si, men det kunne godt være den "styggingen". Taremaredoktoren hadde kalt Påls blindtarm for "styggingen". Det var skummelt, å ha en "stygging" inne i magen.  "Ei trur pasienten blir med meg til sjukehuset allereie i dag" , sa doktoren. " Det e bæst vi e på den trygge sida. Pål var ikke uenig, det gjorde temmelig vont i "styggingen". Doktoren hadde en fin svensk bil og med den kjørte doktor Vatne, Pål og Påls far avgårde.mot byen. Veien til Halden fra Ennindalen var en humpete, svingete grusvei og var tre mil lang. Hver gang de kom til en hump, stakk det til i "styggingen" og hmpene var mange. Først kjørte gjennom byen og der oppe på en høyde lå det nye sykehuset. Pål ble kjørt til undersøkelse med en gang og faren fikk beskjed om at gutten skulle opereres neste dag. Påls farmor bodde i byen, så Påls far kunne sove over der. Det var visittider den gang. Utenom visittidene fikk ingen besøke de innlagte. Pål fikk noe å drikke så han ikke hadde det så vondt og som han ble søvnig av. 

Neste formiddag ble Pål trillet inn i operasjonsstua for å fjerne "styggingen". Sykesøsteren (det het det den gangen) fortalte Pål at det ikke var noe farlig å fjerne tarmen, den hadde han ikke bruk for. Det var merkelig, at mennesker ble født med en tarm de ikke hadde bruk for. Men så kom han til å tenke på en som het Gustav. Gustav hadde hatt polymelitt da han var liten og derfor hadde han noen tynne visne ben og en tynn rar arm. Gustav sa alltid at den tynne armen bare var i veien og at han ikke hadde noen bruk for den. Tenk om noen også fikk et hode de ikke hadde bruk for og måtte til sykehuset for å operere det bort. Kanskje det vokste ut et nytt. Det var mange tanker som svirret rundt i Påls hode mens eterbedøvelsen begynte å virke.  Doktoren som skulle operere Pål var dansk og spurte hele tiden om Pål sov. Det kunne han vel se, tenkte Pål, men svarte "nei" hver gang doktoren spurte. Til slutt ble Pål lei av å svare når doktoren spurte: "Såvå do no?". Desuten begynte hele rommet å snurre fortere og fortere rundt.

Da Pål våknet lå han i ei jernseng og var temmelig kvalm. Han hadde fortsatt vont i magen, men på en annerledes måte. Pål dro vekk dyna og så at han hadde et langt plaster på magen. "Styggingen" var vekk. I visittiden kom moren, faren og lillesøsteren på sykevisitt. Pål var ved godt mot og glad for all oppmerksomheten han fikk. Tante Hildegard kom også innom og hun hadde med ei bok til ham. Å legge seg inn på sykehus var ikke det verste man kunne finne på. Pål var plassert å voksenavdelingen for barneavdelingen var full. På hver side av Pål lå det eldre herrer. Begge hadde tisseflasker hengende på sengekanten og syntes det var hyggelig med en romkamerat fra de dype skogene i Enningdalen.

21. Da Pål gikk på vannet.

Det ble ikke noe nyttårsrenn. Mildværet slo til og snøen forvandlet seg til store grunne sjøer på bøndenes jorder.

Pål, Kari og Karis venn Ralf gikk sammen til søndagsskole hver søndag. Det var slitsomt når veien var en tømmervei med blåis og det var ikke fritt for at buksebaken var både våt og øm da de kom inn i varmen i Betania. De hadde fått en ny søndagskolelærer som ikke bare snakket om hva barna ikke måtte gjøre. Nei denne nye søndagsskolelæreren kunne fortelle om spennende mirakler som vann som plutselig ble til vin, brennende tornebusker, snakkende huggormer og dauinger som plutselig begynte å gå rundt omkring. Denne søndagen i begynnelsen av januar handlet teksten om dengang Jesus gikk på vannet. Disiplene hadde vært ute i en båt på Genesaretsjøen for å fiske eller noe. Det hadde blåst opp til storm og de ble veldig redde alle sammen. De ble sjøsyke og mistet årene. Hjelp, ropte de, vi drukner. Plutselig så de en mann med langt hår og skjegg komme gående på bølgetoppene. Det var Jesus. Han kom bort til dem og spurte hva de var redde for? De ble litt flaue og svarte at de kanskje var bittellitt redde for å forlise. Jesus syntes sikkert det var temmelig dumt å ikke sjekke værmeldingen før de dro på fisketur og ropte: "Petter, kom hit til meg, det er noe jeg skal si deg.". Petter som ble kalt reddharen, var slettes ikke sikker på om det var noe lurt å kaste seg ut i bølgene. "Det er ikke noe farlig", svarte Jesus, "se på meg, jeg står fjellstøtt på bølgekammen. Petter var ikke sikker, han kunne ikke svømme, nemlig. "Bli stille" ropte Jesus til bølgene. Og bølgene hørte på Jesus og la seg flate. "Nå kan du komme din reddhare". Petter likte ikke å bli kalt en reddhare, så han hoppet resolutt ut av båten og begynte å springe bortover vannet. "Se der ja", sa Jesus. "Du kan hvis du vil" "Jeg er ingen reddhare", svarte Petter og begynte å hoppe på vannflaten som en hare. Da plumpet han i. "Håvmod står for fall" lo Jesus og tok et skikkelig tak i kjortelen til Petter. "Nå tror jeg dere skal ta dere en tur inn til Kapernaum, jeg skal holde en tale der som dere bør få med dere. Jesus gav båten et kraftig puff så den for bortover sjøen og helt opp på sandstranda i Kapernaum.

På hjemveien fikk Pål ideen. Han så jordene som lignet små sjøer. Fordi det hadde vært frost ble smeltevannet liggende som små grunne sjøer rundt omkring. Pål som på den tiden hadde bestemt seg for å bli tryllekunstner fikk nå sin livs sjanse. Både Kari og Ralf var et par år yngre, så det skulle bli en smal sak å lure dem. Kari var desuten en sladrehank, så Påls "mirakel" ville spre seg fort. I sitt stillle sinn valgte Pål seg ut en grunn dam som så litt Genesaretaktig ut. Han sa ikke noe før neste dag. Han spurte søsteren om hun husket historien om Jesus og Petter?. Jo da, det husket hun godt. Og så spurte han om hun hadde lyst til å se det på ordentelig. Det hadde hun også.

De gikk innom Ralf og klarte på mirakuløst vis å komme seg avgårde uten at noen voksne spurte dem om hva de skulle gjøre og hvor de skulle hen. På veien til den lokale Genesaretsjøen ba Pål sine to disipler om total stillhet. Total var et ord han hadde lært sommeren før, hvor det hadde vært total solformørkelse. Pål ville snart falle i transe fortalte han, og da var det veldig nøye at ingen plapret. Veien var like glatt som dagen før selv om det var bitt en smule kaldere.Det var ikke lett for de to minste å forholde seg totalt stille der de skled på issvullene.  Pål hadde gått på søndagsskole lenger enn de to småttingene og kunne med andaktig røst fortelle at selv om stien var både smal og glatt, ville herlighetene ved stiens ende overgå alt de hittil hadde sett i sine unge liv. Desuten var dette bare blåbær i forhold til Israels folk som gikk førti år rundt i en ørken før de fant fram.

Da de kom fram kunne Pål til sin forskrekkelse se at "sjøen" hadde fått et tynt islag. Det var ettermiddag og om ikke alt for lenge ville det begynne å skymre. For sikkerhets skyld hadde Pål tatt med seg noen skiver med brunost på. Søndagskolelæreren hadde fortalt at i forkant av mirakelet på Genesaret sjø hadde Jesus mettet femtusen mennesker med fem brød og et par småfisk. Defor bestemte Pål seg for å mette massene med tre skiver surbrød med brunost. Massene satte pris på måltidet og heldigvis var det begynt å skymre da de var ferdigspist. Pål hadde tatt på seg gummistøvlene for anledningen. Han gikk langsomt ned til "sjøen" og løftet armene over hodet. Fra Påls munn kunne massene høre sangen: "Min båt er så liten, og havet så stort", en sang alle søndagsskolebarn kjente. Pål tok et skritt ut i vannet. Støvelen knaste gjennom den tynne ishinnen. For hvert skritt han tok, sang han litt høyere hver gang støvelen knaste gjennom isen så de to små ikke skulle høre knasingen. Det var dypt, dypere enn han hadde regnet med, men heldigvis gikk vannet ikke over kanten på støvlene. Pål kastet et blikk inn mot de to disiplene. Der sto de med løftede armer de også og Ralf hadde begynt å hoppe som Petter i bibelfortellingen. Pål tenkte at det ville se flott ut om han også gjorde et par mirakel-hopp. Det skulle han aldri ha gjort. Bunnen var selvfølgelig isbelagt og det skulle ikke mer enn ett Petterhopp til før Pål lå på ryggen i issørpa. Sangen og hoppingen fra Genesaretsjøens bredd stanset brått. Pål hadde foruten gummistøvler, raggsokker, lange underbukser, langærmet underskjorte, flanellskjorte, genser, vindjakke, vadmelsbukser, votter og lue på. Med hele den ballasten gjennomtrukket av vann, lå nå Pål på rygg og kavet. Han kom seg opp, ikke særlig bibelsk eller elegant mens han gispet etter luft. Det plutselige isbadet hadde slått pusten ut av gutten. På bredden sto disiplene og hylte helt ute av stand til å hjelpe mirakelmannen. De mente vel at en som kan gå på vannet også kan komme seg til land med egen hjelp. Med hakkende tenner (de han hadde) og dryppende klær vadet han inn til bredden og bekjente for de to små  at mens han vandret rundt på bølgene der ute, kom han plutselig på at han ikke var døpt. Pål og Karis foreldre var babtister og babtister døper ikke barna sine. At Pål som fireåring trodde han ble døpt på Hvaler da han snublet under bading, hadde han helt glemt. Så mens han gikk rundt der på vannet og filosoferte, sa han, benyttet han anledningen til en forfriskende dåp. Disiplene godtok resonnementet, særlig Ralf, som var døpt i kirken som baby og påsto at han kunne huske det. På hjemveien gjenfortalte Pål hva de hadde sett av miraklet, i tilfelle de kom til å huske feil. At Pål pådro seg en kraftig forkjølelse og måtte holde seg innendørs resten av uka, er en annen historie.

20. Vinter i Enningdalen

Hea var et lite hvitt hus uten kjeller. Om vinteren kunne det bli temmelig gulvkaldt. Men med to par raggsokker på bena og hjemmevevde filleryer på gulvene, overlevde familien fint uten engang å bli forkjølet. Men før snøen la seg måtte både Pål og faren hans en tur i skogen og hente granbar. Baret la de rundt gråsteinmuren på huset og når snøen hadde lagt seg, skuffet de ekstra snø over baret. Dermed isolerte snøen og baret gulvene innendørs mot den verste kulda. Og det kunne bli temmelig kaldt i Enningdalen på femtitallet. Pål hadde et par beksømstøvler, men de vokste han snart ut av. Støvlene overtok Kari. Klær gikk i arv blandt almindelige folk dengang. Men det var ikke alltid populært hos den minste som arvet brukte klær og fottøy. Spesielt ikke når søskenene var av av forskjellig kjønn. Stakkars Kari. Hun måtte ofte gå i både guttejakker og guttestøvler. En vinter frøs Pål på bena. Det var den vinteren i 1954/1955 hvor beksømstøvlene var blitt for små og foreldrene ikke hadde råd til nye vinterstøvler til gutten. Løsenet var to par raggsokker og gummistøvler foret med avispapir. Det gikk fint den første timen, men så slo kulda gjennom både gummi, papir og ull. Da var det bare å komme seg inn og tø opp isklumpene foran vedovnen. Påls far hadde ti søsken. De søsknene hadde alle barn hvor de fleste var eldre enn Pål. Påls far spurte nødig om hjelp, men alikevel var det noen som hadde hørt om Påls vintergummistøvler. Det gikk ikke lang tid før et par fine brune skinnstøvler ble levert til Påls far på tollstasjonen. De var godt brukt av mer enn ett barn, men av en god kvalitet, så de holdt nok en vinter til. Folk kunne hjelpe hverandre på den måten på femtitallet, selv om fedrene ofte var stolte og "ikke behøvde almisser."

Pål hadde ikke ski. Pål hadde veldig lyst på ski. Påls far var av den oppfatning at før man lærer å gå, skal man lære å krabbe. Påls far laget et par tønnestav-ski til gutten. Tønnestaver er gode nok- i tønner. Tønnene dengang var laget av bøyde bord som føyde seg inn i hverandre og ble holdt sammen av et tønnebånd. Når tønnebordene eller tønnestavene ble gjort om til ski for småfolket, pusset man dem så de ble glatte på undersiden og satte ei lærreim over på oversiden som den stolte eier kunne stikke beksømstøvelen eller gummistøvelen inn under. Det var klin umulig å gå langrenn med tønnestaver. Skiene vinglet hit og dit, snart til den ene siden , snart til den andre, og det endte alltid med at eieren gikk på snørra. Det eneste tønnestavene dugde til var å sette utfor en bakke eller ei låvebru. På bondegården ved Hea var det ei låvebru. Var man heldgi kom man seg ned på tønnestaver med kun et par fall underveis, Verre var det når de vinglete tønnestavene styrte utfor kanten av låvebrua. Rekkverk var ikke vanlig på låvebruer dengang. Da kunne både armer og ben knekke av hvis snøen under ikke var dyp nok. Etter to fall over kanten fikk Påls mor nok. Hun tok resolutt tønnestavene fra ham og hugg dem opp til opptenningsved.

Pål og Kaari hadde en filleonkel som het Aksel. Han var kommuneansatt arbeidsmann og ungkar. Julen 1954 kom han sammen med tante Ingeborg og Pål og Karis besteforeldre til julefeiring på Hea. Det ble folksomt i det lille huset. Gjestene lå på flatsenger i både kjøkken og stue og filleonkel Aksel fikk låne gamle Hartvigs seng på trevet. Barna fikk ofte nyttige julepresanger dengang, som sokker, lange underbukser og luer. Men mormoren gav barna en kjedelig presang (underbukse eller strikka votter) og ei kokosnøtt. Kokosnøtt var alltid populært og godt. Og av filleonkel Aksel vanket det alltid noe spennende. Denne julen fikk Pål og Kari ski av Aksel. Skiene het Gresshoppa og det het bindingene også. Bindingene ble regulert til Påls nygamle vinterstøvler , han fikk et par stearinlysstumper som han smurte de nye skiene med og hele romjula gikk med til skigåing og skihopping.

Like ved Hea var det et område som ble kalt Struten. Struten var noen bratte bakker som endte ved en bekk. Der bygget guttene et skihopp. 2 appelsinkasser, noen bordbiter, en masse granbar og snø, ferdig. Magnars storebror, Sveinung, målte høyden på hoppet, lengden på tilløpet og vinkelen på unnarennet og satte profft et merke hvor han mente det kritiske landingspunkt måtte være. Det ble en 15 meters bakke. Og det er langt nok for en pjokk som Pål som  hadde tre måneder igjen til han fylte sju. Den gangen var knekkstilen gjeldende. Knekk i hofta og armene lett veivende ut til siden eller forover for de modigste. Lite visste guttene at om få år skulle Helmut Recknagel seile over Europa med armene strakt framover og hodet mellom skituppene. Hoppphelten i 1954 var Torbjørn Falkanger. Suveren knekkstil med hendene i bukselommene sa de store. Å ha hendene i bukselommene var litt for avansert for Pål. Han hadde tross alt bare hatt langrsnnskiene noen dager. Hvis du tror at guttene dengang hadde hoppski, må du tro om igjen. Det var kanskje noen i byen som hadde det, for i byen var det en sekstimeters bakke og der nyttet det ikke med bare ei stripe under skia. Det skulle minst være tre striper hadde Pål hørt.

Det ble nyttårsaften. Pål, Magnar, Sveinung og et par til som Pål ikke husker navnet på skulle forberede nyttårshopprenn som skulle foregådagen etter. De reparerte hoppet som var blitt både skjevt og nedsunket, skuffet snø så et eventuelt publikum skulle få gode plasser med den beste utsikt til hopperne og tok et par prøvehopp. Ved firetiden var det allered mørkt og guttene bega seg hjemover. De to guttene som Pål ikke kjente bodde hos Magnar og Sveinung. De snakket litt rart for de kom fra Greåker. Plutselig la de i vei i en forrykende fart alle fire, og vekk var de. Pål fulgte etter, for Hea lå i samme retning. Så hørte Pål noen lyder bak seg. Han satte opp farten. Lydene ble bare sterkere jo fortere kan løp på skiene. Pål stanset. Ingen lyder. Han gikk et par skritt. Lydene var der igjen. Ulv, tenkte Pål. Eller Skaperen som ville ha ham ansikt til ansikt. Pål stoppet igjen. "Kom fram" ropte han, " om du er ulv eller noe a-ent". Ingenting skjedde. Pål fikk en ide´. Han snudde seg og gikk baklengs mens han stirret etter ulv eller Skaper. Nå kom lyden fra motsatt side, altså foran der han gikk baklengs. Da forsto han. Det var bakenden på skiene som klappet i skisporet. Jo fortere han løp, jo mer klappet skiene i snøen. Pål hadde jo bare hatt tønnestaver før og de klappet aldri. Lettet kom han seg hjem. Huset duftet deilig. Det var nyttårsaften og de skulle ha festmiddag. Og neste dag var det nyttårshopprenn i Struten. 

19. Solformørkelsen.

Pål var nå seks år, Kari nesten fire og de hadde nettopp flyttet til Hea i Enningdalen. Det var høysommer og datoen var 30. juni. Året var 1954. Hea lå tett ved en bondegård hvor de hadde mange dyr. Høner på tunet, griser i bingen, hest på stallen kuer og kalver på enga og et par katter til å holde rotter og mus borte. Bonden het Hans og bondekona Gjertrud. De hadde to sønner, Sveinung som var den eldste av brødrene, mens  Magnar var et par år eldre enn Pål. På nabogården som lå noen steinkast unna, bodde Ralf på Karis alder og snart ei lillesøster som kom til å hete Audhild.

Dette var en spesiell dag. De voksne hadde fortalt barna at det ville bli total solformørkelse i to og et halvt minutt denne dagen. Pål var ikke sikker på hva solformørkelse var så han hadde spurt gamle Hartvig om dette. Du husker kanskje at gamle Hartvig var den fromme mannen som eide Hebron eller Hea. Han hadde et lite kryp-inn på trevet hvor han sov når han var i Enningdalen. Gamle Hartvig kunne fortelle Pål at en solformørkeles var et varsel om at endetiden var nær, temmelig nær, kanskje allerede samme dag som formørkelsen skjedde. Og da gjalt det å være klar til å stå ansikt til ansikt med Skaperen. Pål var klar til å møte Skaperen sa han, men for sikkerhets skyld hentet han ei lommelykt så han kunne få sett Skaperens ansikt i mørket.

Påls far hjemme den dagen Han hadde ordnet med sotet glass til hele familien. Gjennom det kunne de se sola forsvinne bak månen. Da tiden nærmet seg gikk de alle fire ut foran huset og stilte seg under den store hengebjørka som var Heas tuntre. Heldigvis var det pent vær uten mange skyer. Gamle Hartvig hadde gått opp på rommet sitt på trevet, hvor han forberedte seg på sin måte

. Etter hvert begynte det å skumre. De kunne gjennom det sotede glasset se en svart skygge som spiste mer og mer av solskiva. Kuene på enga begynte å raute og fuglene sluttet å fly. Hønene forsvant inn i hønsehuset. Til slutt var det bare en lys ring rundt det sorte og fuglene ble helt stille. Kuene og kalvene la seg ned og insektene forsvant. Pål tente lommelykta. Nå var det nok like før han skulle stå ansikt til ansikt med skaperen. Kaldere ble det også. Med ett var ikke Pål helt klar til å stå ansikt til ansikt med Skaperen. Det begynte å bli litt for skummelt. Faren hadde løftet Kari opp på armen, så Pål tok et godt tak i morens skjørt samtidig som han lyste rundt seg med lommelykta. Hvis Skaperen skulle stå ansikt til ansikt med alle under solformørkelsen som kun varte to og et halvt minutt, kunne det jo hende at han hadde det travelt og befant seg på Madagaskar eller i Halden. Pål hadde sett noen misjonsfilmer fra Madagaskar. Der var de veldig opptatt av Skaperen. Det var de også i Halden, visste Pål. Han hadde vært med foreldrene i Tabernaklet der. Han fikk spørre gamle Hartvig om Skaperen hadde vært på trevet under solformørkelsen. Hartvig var jo daglig i kontakt med Ham. Det ble lysere. Kuene reiste seg opp, rautet litt og begynte å gresse igjen. Fuglene kvitret og insektene summet. Og til slutt kom hanen ut og gol som om det var han som hadde skrudd på lyset. Alt var som før. Pål slukket lommelykta.

Den kvelden tok Pål lommelykta med seg i senga. Han hadde ikke fått snakket med gamle Hartvig om endetiden. Hartvig hadde rett og slett ikke vist seg etter solformørkelsen.  Det var fullt mulig at Skaperen nå fartet rundt og sto ansikt til ansikt med kinesere og nordlendinger og først hadde tid til å komme til Hea utpå natta en gang. Da ville Pål være klar.

18. Margarin

Pål og familien bodde ikke lenge på Berg i Enningdalen. Etter episoden med Pål og tømmerbilen, følte familien seg utrygge. Pål glemte snart episoden, han fikk seg en ny kamerat som var sønnen til Grønnli i Svingen. Svingen var en landhandel i krysset hvor storveien går videre til Holtet og "Væspen" mens Skauskrokenveien går forbi Sandvannet hvor Kari fisket "orm" og videre til Kornsjø. En dag fant Pål og kameraten på at de skulle ta en kikk på varelageret til kameratens far. Varelageret befant seg i et hus for seg, var låst, men kameraten visste godt hvor nøkkelen oppholdt seg. Kammeraten hentet nøkkelen og de gikk begge tilfeldig forbi døra til lageret. På hushjørnet snudde de seg og så om de var iakttatt. Nei, kysten var klar. Kameraten låste opp døra og begge smatt inn. For en herlig lukt. En blanding av alt man kan få kjøpt i en landhandel. Det sto sekker med kaffe, mel, sukker og salt langs veggene. Store pappesker med Korni og Wasa, HaPå, Sunda og Banos. Tønner med sirup og tønner med grønnsåpe. Så var det smøreskene. Lange og flate med halvkilospakker med Melange, Per og Marianne. Se her sa kameraten og viste Pål noen esker det sto "Margarinprøver" på. Det var små margarinpakker som kameratens far og mor gav til kundene i håp om at de ville kjøpe en halvkilospakke neste gang de kom i butikken. " Ska vi smake på´t?" spurte kameraten. Pål hadde ikke noe i mot margarin, så de åpnet hver sin pakke og begynte å maule. Vi kan vel si at det gled lett ned. Margarinen dengang var laget av hvalolje, fortykningsmiddel, salt, kunstig farge og smakstilsetning. Vi må huske på at det var trange tider for vanlige folk tidlig på femtitallet, så de fleste gikk med en stadig fett og sukkerhunger. Det resulterte i at folk holdt seg både friske og slanke, stort sett. Etter prøvepakke nummer to, begynte Pål å kjenne at det buttet i mot. Kameraten var også fornøyd, så de samlet sammen smørpapiret og kom seg ut.

Kameratens far solgte også bensin og nå sto han nettopp og fylte oljeblandet bensin på en EMV. Selvfølgelig fikk han øye på de to røverne og vinket dem til seg. Kameraten og Pål måtte pent bli med inn i butikken hvor Grønnli ba dem sette seg på hver sin stol. De måtte legge smørpapirene fra seg og kameraten måtte gi nøkkelen til faren. "Jaha,", begynte Grønnli. "Så dere har prøvesmakt margarin´?" De måtte innrømme at det hadde de gjort, men at de ikke anså det som stjeling fordi det var gratisprøver til kundene. "Så det er sånn det henger sammen?" svarte kameratens far. "Men sia margarin´ er gratis, så spanderær jæ gjerne et par pakker tel på dår", sa han og gav de to guttungene hver sin nye pakke hvaloljemargarin. "Værsågod og et, guttær" Begge brettet langsomt papiret av margarinen. Den glinset gult og luktet hvalolje. En bit var nok for begge to. Magen begynte å vrenge seg. De for ut og der kom to prøvepakker smør i ekspressfart ut av gapet på Pål og like etter på kameraten. "Jæ trur jæ må hjem nå", fikk Pål sagt før han la på vei. Siden den dagen har Pål holdt seg unna margarin. Nå var det tre ting Pål ikke kom til å spise i resten av sitt liv, spekesild, kokt flesk og margarin.

Odd Berg hadde en datter på Påls alder. Hun hadde en hund som het Jakob og den var en terrier. En gang mens de lekte med en sykkel bet terrieren Pål i buksebaken. Etter det holdt han seg litt unna hunder og spesielt terriere. Nå var det ikke bare tømmerbiler Pål skulle passe seg for, nå var det terriere i tillegg. Det begynte å bli litt slitsomt for seksåringen. Men en dag fortalte faren at de skulle flytte. Ikke langt, bare en halvtimes tur på sykkel. Faren fortalte at huset de skulle bo i lå rett ved siden av to bondegårder og at huset var oppkalt etter en by som het Hebron i Jødeland. Hartvig het mannen som eide huset og han var en veldig from mann. Defor het huset det det het, men til hverdags ble huset bare kalt Hea. De to bondegårene het Ulseth og Rød.

17. Blåbærtur og orm på kroken.

Det var blitt juli og tid for å plukke blåbær. Hele familien dro ut i skogen med bøtter, spann og ryggsekker. Påls far som hadde patruljert mye i området, pekte ut et fint sted de skulle ha base. Basen lå ved en bekk som rant ut i et lite tjern som het Sandvannet. Der ble ryggsekkene plassert og der skulle bålplassen være. Pål fikk oppgaven med å finne tørre grener til det kommende bålet og Kari skulle finne kvister. Og begge barna hadde fått instruksjon i hvordan de skulle unngå huggormen. De var blitt utstyrt med hver sin "påk" som de slo i lyngen med, så ormen hadde tid til å krype vekk før barneleggene kom for nær. Moren og faren hadde hver sin bærplukker mens barna plukket for hånd. Da de hadde plukket den ene ryggsekken full, var det tid til rast med bålbrenning, kaffe kokt på bålet for de voksne, melk på flaske som hadde ligget til avkjøling i bekket til barna og store gode brødskiver med brunost eller syltetøy på. Disse festet barna til en kløvet kjepp og stekte dem på bålet. Det smakte vidunderlig . Dette året hadde de tatt med seg fiskestenger. Faren hadde en fin kjøpestang av bambus som kunne deles i tre deler. Pål og Kari hadde enklere utstyr. Pål hadde spikket to stenger av selje med ørretkniven sin. Det var samme redskap som barna hadde brukt til  "påk" for å skremme huggormen med. Faren festet en kork, et søkke og en liten krok på hvert snøre som han igjen bant fast til enden av "påken". Faren hadde også med seg et glass med små luftehull i lokket på. I det lå det metemark og jord. Men før de kunne fiske, skulle den andre ryggsekken fylles med blåbær. Denne gangen gikk det adskillig fortere. Barna ble nesten ikke blå om munnen engang. Hvis du lurer på hvordan en kan frakte blåbær i en ryggsekk, så kan jeg fortelle deg at nedi ryggsekken hadde foreldrene plassert ei 10 liters sinkbøtte. Der kunne blåbærene føle seg helt trygge uten å bli klemt i stykker. Da begge ryggsekkene og plukkespannene var fylt, sjekket de en gang til om bålet var skikkelig slukket og så ruslet de ned til Sandvannet. Rundt tjernet vokste det pors som hadde den deiligste lukt og i vannet trivdes vannliljene. Men det hadde ikke Pål tid til å bry seg om. Nå gjalt det å få snøret i vannet. Lillesøsteren hadde ikke fisket før, så Pål hjalp henne med å tre marken på kroken. Han kastet ut snøret for henne og instruerte henne i fiskeriets mange mysterier, som foreksempel hvis korken gikk under, skulle hun dra snøret opp. Kari sto alvorlig og holdt øye med korken i minst to minutter. Så ble det kjedelig. Kari la stanga ned på bakken og begynte å leke bondegård med noen gran og furukongler. De større grankonglene var kuer, mens de mindre furukonglene var griser, katter og sånt.   Pål sto og fisket ikke langt fra Karis stang. Det hadde smånappet litt, men det var bare småfisk som forsøkte å stjele agnet uten å bite over kroken. Plutselig gikk lillesøsterens kork langt under vannflaten. "Du har fisk på kroken, Kari", ropte Pål. Kari reagerte momentant. Hun trev stanga og kjempet mot fisken. Det måtte være en stor en, for Kari klarte ikke å hive inn snøret. Ingen fikk lov til å hjelpe, hun hylte som en ulv hver gang noen forsøkte å nærme seg. Plutselig slang hun stanga over skulderen og løp i galopp opp strandbredden. Opp av vannet kom det en lang buktende skapning. "Hjelp", hylte Kari, "jæ har fiska en orm". Hun slapp stanga og løp bort til faren. Pål var heller ikke begeistret for den buktende skapningen, så han holdt en viss avstand. "Det er en ål du har fiska", lo faren, "den kan mor lage ål i karri ta".

Det ble ikke noe mer fisk på familien den dagen. Vel hjemme la faren ålen i ei bøtte vann for at den skulle "gå sæ ren", som han kalte det. Neste dag satte faren en spiker gjennom ålens hode og flådde skinnet av den. Selv når hodet hadde fått en spiker gjennom og senere ble skilt fra ålekroppen, buktet den seg lenge. Faren forklarte at den var død, ingen levende skapning kan leve uten hode. Pål hadde hørt skumle historier om døde som begynte å leve igjen på søndagsskolen, men ingen av de som ble vekket opp fra de døde på søndagsskolen hadde vært hodeløse så vidt han kunne huske.Åleskinnet la barna i ei maurtue. De hadde hørt at maurene trakk ormeskinn og åleskinn inn i tua og brukte dem som gulvtepper. Maurene forsto ikke helt at de var blitt forært et nytt gulvteppe, for de begynte bite i det så snart det ble lagt på tua. Men neste dag var skinnet vekk, så maurene hadde nok kommet til sans og samlig og trukket skinnet inn i gangene sine. Da forsto Pål at mauren var et klokt dyr, selv om den kunne bite hardt.

16. Skandiapilen og den patruljerende tolltjenestemannsassistenten.

Pål, Kari og foreldrene hadde flyttet. Påls far var patruljerende tolltjenestemann for tiden og patruljerte grensen mot Sverige mellom Enningdalen og Kornsjø på sykkel. Full uniform med ditto sykkelklyper for slengbuksene, så buksebenene ikke skulle sette seg fast i kjedet. Det ville ha vært litt av et syn i dag, men dengang i begynnelsen av femtitallet var det en helt vanlig mundur for offentlige tjenestemenn på sykkel. Når noen spurte Pål hva hans far gjorde, svarte ikke Pål: "patruljerende tolltjenestemann", det var for vanskelig for en 5-6 åring. Nei, han svarte bare: "tollær", for det forsto alle som bodde i grensetraktene.

En vakker sommerdag i 1953 fikk Pål lov til å være med faren på patrulje. Det pleide alltid å være to tollere sammen på patrulje, men farens tollkompis som het Ståhl, var blitt syk. Så derfor fikk Pål "vikariere" for Ståhl denne sommerdagen. Pål hadde ikke noen sykkel og kunne heller ikke sykle, så han fikk sitte på farens sykkels bagasjebærer. Det var ok så lenge han hadde noe mykt å sitte på. Ellers var det en lidelse å sitte på bagasjebæreren som var laget av metall. Moren fant ei god myk pute og så var de klare til tolltjeneste. Påls far var klar med den norske løve på skjermlua, klyper rundt høyre bukseben og rapportbok, blyant, kikkert og lett regnslag i sykkelveska. Det var alt sammen statens eiendom og skulle behandles deretter. Sykkelen var også et av statens solide fremkomstmidler, utstyrt med tung ramme, ballongdekk og uten gir. Det ble veldig tungt i oppoverbakkene. Da gikk Pål og hans far på hver side av sykkelen og hjalp den opp kneika.

Rett som det var tok de seg en hvil på en bakketopp. Påls far hentet fram kikkerten og speidet etter sukkersmuglere eller andre skumle typer. "Assistenten" fikk også lov til å speide og plutselig så han noe som beveget seg i buskene. "Far", hvisket Pål, "det er no i buskæne". Faren overtok kikkerten og så lenge i den retningen Pål hadde utpekt. "Se", hvisket faren "det er to ta døm". Pål fikk kikkerten tilbake. Jo det var to av dem, ei elgku med kalv. Kua beitet på osp og bjerk, kunne Pål se. "Nå må vi være stille", hvisket faren, "Æljkuer kan være gretne om døm trur vi ska ta kælven dømmes". De listet seg vekk med sykkelen mellom seg. Etter en stund sa faren at det var trygt og Pål kunne sette seg opp på bagasjebæreren igjen. Så begynte faren å fortelle en historie. Det var en litt hemmelig historie sa han, fordi den var ikke innrapportert nøyaktig som han ville fortelle den til Pål. I våres hadde han og Ståhl vært på patrulje langs grensen. Omtrent ved Paulsbo hadde de kommet rett på ei elgku med en nesten nyfødt kalv. Elgkua hadde gått til angrep. Med nød og neppe hadde de funnet seg hver sin furulegg de klatret opp i. Der satt de i full uniform og med sykkelklyper rundt anklene mens elgkua forsøkte å nå dem med framkløvene. Og den gav seg ikke før det begynte å skumre. Stive og støle etter flere timer i hver sin furu tråkket de seg til Kornsjø hvor de avla en slags rapport. Den rapporten fikk Pål aldri se og hans far fortalte heller aldri hva som egentlig sto der.

De syklet forbi mange små tjern, øde gårder og av og til fikk de glimtet av ei bred uthugget gate som var grensegata mellom Norge og Sverige. Den gata kalte Påls far, Ingenmannsland. Ingenmannsland eide verken Norge eller Sverige. Det syntes Pål var merkelig, at det gikk ei stripe land langs grensen som ikke tilhørte noen. Han lurte på hva slags språk man snakket der og om man kjørte på venstre eller høyre side av veien. Dengang hadde Sverige venstrekjøring, nemlig. De kjørte nok midt i veien i Ingenmannsland, tenkte Pål. Og når de snakket, så kom det nok norske og svenske ord annen hver gang ut av munnen på de som bodde der.

Etter en god stund kom de to patruljerende til ei lang, høy jernbanebro. nesten ved Kornsjø. "Her ska vi vente litt", sa faren. De steg av sykkelen og faren tok fram matpakke, termos og ei flaske mek. De fant seg en god plass med fin utsikt til Lysebrua. Påls far tok fram lommeuret og fortalte at om 15 minutter ville de få se Skandiapilen. Pål ante ikke hva det var for slags pil faren snakket om, og faren forklarte at det ikke var ei pil, men et tog som kjørte så fort at man kalte toget for ei pil, Skandiapilen. Skandiapilen, kunne faren fortelle, startet helt syd i Sverige i en by som het Malmø. I malmø kunne man se over vannet til et annet land som het Danmark, så langt borte lå Malmø. Der startet Skandiapilen og føk i 130 kilometer i timen gjennom hele Sverige, over Lysebrua og helt til Norges hovedstead, Oslo. Og så fortalte faren at hvis den ble utstyrt med jetmotorer ville den kunne kjøre ennda fortere. Men foreløpig var pilen utstyrt med elektrisk motor. Etter et par brødskiver hørte Pål en slags summing, noen gnisselyder og en vedvarende rymisk dunkelyd. "Nå kommer´e" ropte faren og reiste seg opp. Og der kom Skandiapilen. Et stort rødt vidunder med en masse vogner etter seg, skjøt over broa. Det gnisset i hjulene, det gnistret fra strømtilførselen og det laget en vidundelig skremmende buldrende rytme hver gang hjulene møtte en ny skinne.

Vel inne på Kornsjø tollstasjon avla Påls far rapport. Mannen som tok imot rapporten hadde samme slags uniform som Påls far. Han måtte nok også være statens eiendom og skulle behandles deretter, tenkte Pål. Pål, som assisterende tolltjenestemann rapporterte også til "Statens Eiendom". De hadde sett en stor elg og en liten elg som Pål ikke var helt sikker på om var norske eller svenske og så hadde de sett en elektrisk pil. "Statens Eiendom" ble veldig fornøyd med Påls rapport, så fornøyd at han lo høyt og lenge og sa at "Pål-Stål" ville nok bli en god toller med tiden. Pål kunne godt like å bli sammenlignet med farens kompis, Ståhl. Fra Kornsjø tok de rutebilen hjem til Berg. Rutebil er det samme som en buss, men har to horn foran hvor det går an å henge en sykkel eller to. Og det var fortellingen om Pål som patruljerende tolltjenestemannsassistent eller "Pål Stål."

15. Torsk og tømmerbil

Påls far fikk beskjed om at han skulle forflyttes til et annet tolldistrikt. Det var i samme fylke, men lengst inne i den lille tarmen syd for Halden hvor man har Sverige rett fram, Sverige til venstre og Sverige til høyre. Der vekslet Påls far mellom å være patruljerende tolltjenestemann, toller på Holtet tollstasjon eller ha vakt i den lille bua på Tyslingmoen. Siden Enningdalen lå inneklemt mellom Sverige, Sverige og Sverige, var det naturlig at dialekten bar preg av svensk. En katt het kætt, en hatt ble hætt.

Familien hadde leid seg et lite hus ved Storveien. Storveien var hovedveien mellom Halden og Dalsland og på den gikk mye av tømmertransporten til Saugbruksforeningen, Kaken i Halden som var en cellulosefabrikk. Det lille huset lå tvers over for Odd Bergs kolonialforretning, bare Storveien skilte bygningene fra hverandre. Det var et farlig sted å ha unger, så Pål og Kari ble passet godt på. Siden det var langt til havet, kom det hver torsdag en fiskebil som stanset utenfor Odd Bergs butikk en times tid. Det ble torsdag og Pål og Karis mor skulle handle fisk. Kari var bare 3 år og lett, så hun kunne godt bæres på armen. Men Pål var fem og et halvt og tung og desuten vanskelig å holde styr på, så han fikk beskjed om å holde seg innendørs til de hadde handlet seg ferdig og kommet tilbake igjen. Siden Pål var spesielt interessert i fisk, både å fiske, men også å spise, syntes han det var en dårlig ide. Men ingen protester hjalp. Han fikk stå i kjøkkenvinduet hvis han ville følge med. Moren med Kari på armen, gikk over til fiskebilen og der ble de stående en stund å snakke med fiskehandleren. Fiskehandleren bøyde seg inn i bilen og trakk fram en kjempetorsk. Han snudde seg mot Pål som sto i kjøkkenvinduet på den andre siden av Storveien, og vinket til ham. Pål glemte alt moren hadde sagt. Han hoppet ned fra kjøkkenbordet som han hadde stått på og for ut gjennom utgangsdøra. I det han skulle til å løpe over veien, hørte han et høyt: "stopp". Pål bråstoppet på ren refleks. I det samme kjente han et volsomt lufttrykk. Det var så kraftig at Pål mistet ballansen og havnet på ryggen i veikanten. En stor støvsky hvirvlet opp fra grusveien og det hvinte i bremser. Gjennom støvskyen så Pål en mann hoppe ut av førerhuset på den store svenske semi-tømmerbilen. Sjåføren krøp under bilen og det så ut som han lette etter noe. Etter hvert kom han fram og fikk øye på Pål. Da knakk benene under ham, så fiskehandleren og en annen mann måtte hjelpe den stakkars sjåføren bort fra veien. Det var første gang Pål så en voksen mann gråte. "För en jädrans tur du hadde", var alt han sa og smilte mens tårene randt.

Det var første gang Pål nesten satte livet til, men ikke den siste. Den kvelden lå Pål lenge og funderte før han sovnet. Hvis ikke tømmerbilen hadde kommet, så hadde det ikke hendt. Hvis ikke fiskebilen hadde stått der, hadde det ikke hendt. Hvis moren ikke skulle ha handlet fisk, hadde det ikke hendt. Hvis ikke fiskehandleren hadde vist ham den store torsken, hadde det ikke hendt og hvis Pål selv ikke hadde vært så glad i lettsaltet torsk , ville det ikke hendt. Pål bestemte seg der og da for aldri å spise lettsaltet torsk noe mer. Dermed ville han unngå å bli kjørt over av svenske tømmerbiler for all framtid.

14. Tjuvlånt sparkstøtting.

Det siste året Pål bodde i Sponvika, var nok et overgangsår for Pål. Han visste det ikke dengang, men da han senere tenkte tilbake på sin spennende barndom, var det nok der og da Pål begynte sin utvikling som grenseløst menneske, kun begrenset av de grensene han selv satte, trodde han i hvert fall. Men han ble aldri en ekte anarkist, selv om han flere ganger hadde fryktelig lyst. Foreldrene var moralister, veldig forskjellige, de hadde begge klare begreper om hva som var rett og galt, men var ikke alltid samstemte angående praktiseringen. Om kvelden satt foreldrene ofte på kjøkkenet og snakket sammen, mens Pål lå på divanen i kammerset ved siden av og hørte på. Noen kvelder var det barneoppdragelsen de snakket om. Pål forsto nok ikke alt, for de brukte voksenspråk og desuten var han temmelig trøtt i tillegg, men foreldrenes forskjellige oppfatning av en god oppvekst for barna oppfatter han, selv om han fortsatt var under skolealder. Begge ville selvfølgelig Pål og Karis beste, men ideologien var forskjellig. Påls mor gav gutten ofte lov til å utforske på egenhånd. Han fikk besøke gamle Syver og Janna uten følge. Han fikk gå i butikken uten følge og det var heller ingen uforståelige begrensninger han lurte på. Moren passet nok på, uten at Pål så det, men han følte seg fri. Påls far hadde et arbeide utenfor hjemmet og kunne ikke passe på Pål og Kari store deler av dagen. Og derfor hadde han mer strikse regler på hva de kunne gjøre og hva de ikke kunne gjøre. Og det var vel i den forbindelse setningen: "nå kan du belage deg" ble født. Faren mente nok det beste med advarslene og følgene, hvis de ikke ble overholdt, men desverre for ham fikk de ofte motsatt effekt. Og her kommer en episode hvor nettopp dette skjer.

Det var en vinterdag og Påls far kom hjem fra arbeidet. Faren hadde en stor sparkstøtting, som jeg har fortalt om før. Den brukte han til og fra arbeidet, når det var godt vinterføre. Og det var det, den ettermiddagen. Påls far satte sparken fra seg utenfor huset og gikk inn. Pål, som hadde stått ved porten og ventet på faren en stund, hadde en plan. Han villle låne sparken og dra ned til kjøpmann Schei fopr å kjøpe appelsiner. Bestevenninden, Britt hadde nemlig fortalt ham at butikken var full av appelsiner og det var bare å kjøpe. Det var fortsatt rasjonering på visse ting, så det "å bare kjøpe" var ikke helt vanlig. Det var for eksempel ikke mulig å kjøpe amerikanske eller europeiske biler. Bare skranglebiler fra kommunistlandene var tilgjengelige for den menige mann, hvis de hadde råd til bil da.

Pål visste at hvis han spurte faren om å låne sparken, så ville faren spørre ham om hvor han hadde tenkt seg med den. Pål hadde ikke lyst til å lyve, så da var det nok best å ikke spørre faren. Det var heller ingen vits i å spørre moren. Hun ville si: "Spør far, det er hannes spærk". Så da var det bare en mulighet tilbake, tjuvlåning. Moren hadde ei bok hos Schei, som alle varer de kjøpte ble skrevet opp i, så det var ganske uproblematisk, egentlig.

Pål tok sparken forsiktig i håndtakene og løftet den rundt, så den sto med framenden mot porten. Den var tung. Så åpnet Pål porten forsiktig og skøv sparken ut på Storveien. Det var ingen å se i vinduene. Faren skiftet nok klær. Han hadde jo den svarte uniformen med den norske løve på og den var statens eiendom og måtte bare brukes i tjeneste. Det visste Pål godt og han visste også, at Kari pleide å være sammen med faren så snart han kom hjem. Og moren sto nok over grytene.

Det var fritt fram, ingen i vinduene, Pål sparket fra og nedover gikk det. Det var begynt å bli havmørkt og Pål kunne se, at det lyste i vinduene hos Syver og Janna. Det samme gjorde i husene på den andre siden av veien, hos Britt og dem. Pål bestemte seg for å ta hovedveien ned til butikken. Det var kortere å ta Bybakken, men det var ganske steinete i den bakken, og det kunne bli litt for skummelt. Det gikk bra lenge. Ingen trafikk og fint glatt sparkeføre. Ikke langt fra kjøpmannen lå det en temmelig bratt nedoverbakke. Den skulle Pål nok klare, men i ett av husene på høyre side i bakken holdt det til en stor rød mannevond hannkatt. Og den var Pål redd for. Derfor holdt han seg godt til venstre i bakken. Sparken skjøt fart nedover bakken. Og da kom bilen. Pål hørte den godt for kjettingene lagde et voldsomt lurveleven. Dengang var det ikke noe som het piggdekk, kun en slags dekk og kjettinger om vinteren. Bilen hadde god fart opp bakken og Pål, som kjørte på gal side av veien på grunn av den røde katten, visste ikke helt hva han skulle gjøre. Men plutselig for han ut av veien, ned en skråning og rett i veggen på kjosken som lå der dengang. Bilen hadde stanset midt i bakken, og mannen som  kjørte bilen sprang ned til Pål, som lå ved siden av farens spark. Pål hadde slått seg i hodet og følte seg tummelumsk. Mannen spurte Pål hvordan det gikk, og Pål svarte at han hadde kræsjet med kjosken, fordi han var redd den røde katten. Snart kom det flere folk til og blandt dem var Britt, Britts storesøster og mor. Britts mor tilbød Pål å følge ham hjem. Det syntes Pål var en god ide, for han hadde fått seg en smell ved det ublide møtet med kjosken. Pål fikk sitte på sparksetet, han var jo også minst av de fire. Han fortalte, at han hadde vært på vei til kjøpmannen for å kjøpe appelsiner, da det smalt. Britts mor forsto nok, at Pål hadde tatt turen på egenhånd, for han hadde ingen lapp med da hun spurte, om hun fikk se handlelappen. På veien hjem fortalte jentene, at de skulle se levende bilder den kvelden, altså film. Det hadde Pål med en gang også veldig lyst til, men han måtte spørre foreldrene først. Vel hjemme ble Pål overlevert til foreldrene og regnskapets time kom i det Britt, hennes søster og mor forsvant ut porten. Da kom faren med den forferdelige setningen igjen: "Nå kan du belage deg". Først gikk han ut for å se om sparken var i orden, og det tok veldig lang tid. Da han endelig kom inn igjen, var det ned med buksa og ris på rompa med teppebankeren.

Solid gammel rottingredskap.

Pål hadde slått seg da han traff kjoskveggen, han hadde fått sin straff for å tjuvlåne farens sparkstøtting. Det sa også faren, mens avstraffing nummer to foregikk. "Vet du åffer du kjørte i veggen og slo dæ. Pål?" "Katten", svarte Pål. "Nei, det var´nte katten, det var straffa for at du stærte spærken!" Hvorfor han skulle straffes to ganger for å ha tjuvlånt sparkstøttingen, fikk Pål aldri noe svar på, som han kunne forstå. Når han senere kom på søndagsskolen og hørte om syndefallet i Edens hage, forsto han nok litt mer ang. synd og straff, men han forsto aldri hensikten. Neste dag kunne han få en ny god ide og om ideen var straffbar eller ikke, det var ikke til å finne ut av.  Han fikk kveldsmat, men noen levende bilder ble det ikke den kvelden.

13. Loffen

Butikken i Sponvika var et spennende sted for en liten tass. Kjøpmannen het Schei og hadde en assistent. Schei var en hyggelig kjøpmann. En gang Pål og moren hadde vært nede i butikken og handlet, sa han til Pål: " Har du løst te å se noen små troll"? Det hadde Pål veldig lyst til. Pål kunne være litt sjenert  av seg, men når moren var med, burde det gå bra. Så han tok mot til seg og svarte: "Ja". Kjøpmann Schei ba dem vente utenfor mens han forsvant ut bakdøra. Etter en stund kom Schei med med noe han holdt varsomt i det lange kjøpmannsforkledet, han hadde på. "Se her", sa Schei, og viste fram tre små piggete bylter. "Her er trolla. Døm holler te bak buttikken". Pål så på de tre små dyrene. "Å er det for slags troll?". "Det er piggsvinongær, vi må ente ta på døm, da kan det hende atter mora går fra døm," svarte kjøpmannen. Snart kunne Pål se noen små snuter som beveget seg fram og tilbake og snart noen kullsvarte små øyne og noen bittesmå føtter. "Jæ trur jæ legger døm tebake før mora savnær døm og bynnær å lete", sa Schei og så gikk han bak butikken med dem.

På hjemveien fikk Pål vite om pinnsvins hverdag. Moren var oppvokst på landet og hadde sett masser av pinnsvin. Kom det en katt eller en rev og ville plage dem, rullet de seg bare sammen så plageåndene stakk seg på nesa.  Pål tenkte med seg selv, at hadde han ikke blitt født som en gutt, kunne han godt ha tenkt seg å ha vært et pinnsvin. Hvis Puskas eller noen andre begynte å plage ham, kunne han bare rulle seg sammen og så ville fotballen deres eksplodere når den traff ham.

Scheis assistent var ei ung dame. Veldig pen, syntes Pål. Og spesielt pen var munnen hennes for den var knall rød. Pål spurte moren om hun også kunne farve munnen rød. "Det gjør ente vi", svarte moren. Det svaret var litt vanskelig å forstå, men hvis "vi" betydde moren og faren, kunne han nok forstå det.

En varm sommerdag, (det var nesten alltid varme sommerdager året rundt den gangen) ropte moren på Pål gjennom det åpne stuevinduet. Pål var i gang med å lage ei dyregrav, som han kunne fange ville dyr i. Det var ganske enkelt. Det var bare å grave et dypt hull i jorda og dekke til med kvister. Når natta kom, ville de ville dyrene spasere ut på kvistene og så ville kvistene knekke og dermed falt de ville dyrene ned i dyregrava. Det holdt Pål på med da moren ropte. "Vil du gå ner te Schei å kjøpe en loff for mæ?" ropte moren. "Kom inn så får du rypesekken din og en lapp". Det var ikke det Pål hadde mest lyst til, han hadde mer lyst til å gjøre dyregrava ferdig. Men kanskje assistenten med den røde munnen sto i butikken?. "O-kå", dyregrava fikk vente. Pål fikk den røde sekken på ryggen og en lapp hvor det sto: "1 loff, godt stekt, skrives på Eva Eriksen", i lommen. Den gang kunne man handle "på bok", som det het. Og Schei hadde ei bok for hver kunde. Den ble oppgjort på farens lønningsdag.

Det var nedoverbakke helt til butikken. Pål gikk inn den tunge døra som merkelig nok var plassert på et hjørne. Pål visste godt hvor brødene var. Dengang fikk kjøpmennene brød uten innpakningspapir rett fra den nærmeste bakeren. Disse ble stilt, ikke lagt, i ei brødkasse som var plassert på yttersiden av disken. Det var for at husmødrene skulle kunne klype i brødene og velge det de mente var best.

Det var ikke assistenten som sto bak disken den dagen. Det var Schei. "God dag, unge mann" sa Schei da han så hvem som hadde kommet inn døra. "Kommer du alene i da?" "Ja", svarte Pål, " Jæ ska ha en lapp å den ska være godt stekt, jæ har loffen i lomma." Sånn kunne Pål snakke, ordene lå i riktig rekkefølge når han tenkte på dem, men så skiftet de plass på vei ut munnen og noen ganger kunne ordene faktisk snu seg helt rundt, så han sa det motsatte av hva han egentlig hadde tenkt å si. Da han ble større, mente noen voksne at han hadde en slags dysleksi eller ordblindhet uten at det ble gjort noe vesen ut av det. Det var nok noe han vokste av seg. "Jasså, ja", svarte Schei. "Kanskje jeg kan få se på den loffen da?" "Se på loffen?", svarte Pål. "Ja, kan jeg  ta en kikk, Pål?". Pål som ikke hadde merket at han hadde sagt noe mystisk, åpnet brødkassa. Der sto det kneipp, grisla surbrød, frøbrød, loff , hvetekaker og vørtekaker rett opp og ned. Pål visste godt hva en loff var, så han løftet opp en, og la den på disken. "Du sa du hadde noe i lomma å?" spurte Schei. Pål fant lappen i lommen og ga den til kjøpmannen. "En godt stekt loff", står det her. "Syns du henne loffen her er godt stekt da?"  Pål så på loffen og ristet på hodet. "Prøv å finn en brunære, du Pål", sa Schei, "og legg henne her tebars igjen.". Pål gjorde som kjøpmannen sa og både klemte og så på de forskjellige loffene. Med litt verbal hjelp fra kjøpmannen fandt Pål den helt riktige loffen. Schei slo et gråpapir om brødet og la det i guttens sekk. "God tur hjem, og hils familien". "Det ska jæ huse på", svarte Pål og gikk ut butikkdøra.

Pål svingte til høyre og begynte på Korterødveien. Nå var det oppoverbakke hele veien hjem og sola stekte i nakken. Etter en bit av Korteødveien som gikk helt til Svalerødkilen og videre til Storveien, svingte Pål opp den bratte stenete Bybakken. De Vibe ungene hørtes fra hagen i det huset de holdt til. Pål var litt redd de ungene, selv om de aldri hadde gjort ham noe, bare ropt litt en gang i mellom. Han fikk kanskje vente litt med å gå forbi dem. Pål satte seg ned ved siden av veien og plutselig kjente han seg både tørst og sulten. Moren hadde lovet ham fersk loff med sukker på når han kom hjem, og kald melk hadde de alltid i kjelleren. Han fikk se om loffen hadde det bra. Om den var blitt klemt eller noe. Han tok av seg sekken, åpnet snøringen og åpnet forsiktig innpakningspapiret til loffen. Det så ut som om loffen hadde klart veien og bakken bra. Men, var det ikke ei løs skorpe på skalken? Pål pirket på loffen. Jo, skorpa var løs. Det var best å fjerne den så den ikke løsnet helt av seg selv. Pål pirket forsiktig løs skorpa. Den var ikke så løs som han hadde trodd, så han måtte ta i litt. Der ja, hvor skulle han gjøre av den mon tro? Pål luktet på skorpa. Den luktet himmelsk. Med ett kjente Pål et utrolig sug i magen og skorpa kunne ikke settes tilbake. Han hadde ikke spist siden i morges, så sulten var reell nok. Han smakte på skorpa. Deilig. Mon tro om det kan være flere løse skorper på loffen? Og det var det. Pål klarte ikke å stoppe. Han grov seg lenger og lenger inn i loffen og hadde ikke en damestemme stanset ham, ville Pål kanskje ha forsvunnet inn i det hvite brødet.

"Men sitter du her og mølær loff?", sa damestemmen. Pål så opp. Rett foran ham sto Maja på Mo´n, hun som hadde forgitt Pål på kokt flesk tidligere. "Det var bare e lita skorpe", svarte Pål, "Det var´nte meninga å ete så mye". Maja smilte, "Jo, jæ vet du har go´matløst, kom nå, så skæ jæ følle dæ him". Maja tok gutten i handa og sammen gikk de opp hele den lange bybakken. De Vibe ungene var ikke i hagen lenger. De sitter vel inne i huset og ropte til hverandre, fortalte Pål, Maja da de gikk forbi hagen. Så svingte de ut på Sponvikveien  og Pål kjente at han kanskje ikke hadde så veldig lyst til å gå direkte hjem, likevel. "Kanskje jæ kan bli med dæ og hilse på Fredrik" prøvde Pål seg med. "Det kan du gøtt", svarte Maja, " men kanskje en aan da. Mora di ventær nok på frans-brø sett". "Frans-brø" eller "franskbrø" som de gamle kalte det, var loff med eller uten valmuefrø. "Du kan vel hilse på´n Fredrik i morra"? Jo, det kunne Pål godt, han hadde egentlig ikke tid denne dagen, for dyregrava skulle være klar før natta kom. Men likevel var han litt redd for det med loffen.

Maja fulgte gutten helt til døra hvor Påls mor og søster tok imot dem. Maja fortalte at Pål var litt redd for noen større unger og samtidig blitt sulten, så loffen kanskje var litt mindre enn forventet. Påls mor tok det med et smil og forsto nok at det er dumt å sende en unge for å kjøpe loff når ungen samtidig er sulten.

Historien om loffen hørte Pål mange ganger i oppveksten. Loffhistorien var muligens begynnelsen til det ryktet Pål fikk på seg, at han fant på så mange merkelige ting som barn. Så merkelige noen ganger, at enkelte barn ikke fikk leke med Pål.

 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
Svenn B Syrin

Svenn B Syrin

70, Halden

Jeg er en etter hvert en gammel gutt med gamle lopper i blodet. Jeg har bodd i Sponvika, Enningdalen, Grimsøya i Skjeberg, reist rundt i verden i 4 år, Oslo, Molde, Tromsø og i Nuuk, Grønland. Jeg var heldig å vokse opp samtidig som landbruket gikk over til maskinell produksjon. Så jeg har opplevd både selvbinder, drenger, hester, manuell melking, Gråtass og mange andre saker og ting i den store omveltningen på femtitallet. Jeg har gått på sentralskole med A, B, og C klasser, men jeg har også gått på grendaskole med 3- 4 klasser i samme klasserom. Denne oppveksten ønsker jeg å dele i en fri form, dvs. det er ikke jeg som opplever dette, men Pål. Pål er den jeg ikke ble, men ble alikevel. Mor og far ble ikke enige om hva de skulle kalle meg, så de kastet mynt og kron om navnet. Så Pål, som jeg like godt kunne ha hett, er mitt alter ego på en måte. Derfor skal du ta historiene med et gran eller en klype salt. Nålevende personer har fått andre navn i historiene, men de kan nok kjenne seg igjen.Etter to og et halvt år fikk jeg ei lillesøster som jeg holdt på å ta livet av med ei salt sild. Verken jeg, Pål eller Kari har spekesild som favorittmat i dag. Jeg fant nok på en del merkelige ting som barn, men Pål fant på fler. Som epilog til denne introduksjonen kan jeg nevne at da jeg fikk en lillebror, så var det selvfølgelig at han skulle kalles Pål. Vi så alle på det lille kreket, så på hverandre og ristet på hodet. Lillebror ble kalt Cato.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker