hits

44. Sndagsskolen 2. del

Pl gledet seg til neste sndag. Fortellingen om Josef i brnnen var nettopp den slags fortellinger Pl kunne like. Skumle, med skurker og helter. For de minste hadde det nok blitt litt for skummelt nr sndagsskolelreren lot seg rive med av fortellingen, vippet p skotuppene og berettet med nesten "utestemme". Berette var et svensk ord, visste Pl, men p bedehuset var det mange som sa "berette" i stedet for "fortelle". Det var nok fordi de bodde s nr grensen, tenkte Pl. P bedehuset brukte de mange rare ord som. I, eder, vorde, sagde, talte, lender og skjd. Det var sikkert svensk det ogs. 

Neste sndag kom. P veien gjennom furuskogen kom Pl til tenke p hva Oskar en gang hadde fortalt eller berettet til sndagsskolebarna. Gud og Jesus kunne tale direkte inn i hjertet hans. Han sa at det var fordi han hadde pnet hjertet sitt for dem.. Og dermed kunne Oskar snakke eller tale med Gud og Jesus. Pl hadde forskt, men fikk ikke til det der med hjertet, men han hadde en mystisk egenskap. Han kunne hre folk komme mange minutter fr de kom. Flere ganger nr han satt hjemme og lekte med modell-leire eller teknoen, kunne han hre det banket p dra. "N kommere non", ropte alltid Pl da. "Det trur jnte," svarte moren fra kjkkenet. "Det er nok bare vardgeret du hrte igjen, Pl". Og ganske riktig, fem minutter senere banket det igjen p dra og inn kom det en person Pl kjente. S Pl koblet Gud, Jesus og vardger sammen og fikk en plausibel forklaring p kunsten med snakke sammen uten se hverandre eller bruke ord. Pl hadde ogs en slags merkelig telepatisk forbindelse til moren. Noen ganger kunne han bare snn plutselig tenke p henne. Han nevnte det en gang og moren sa da at de var da ikke s rart, hun hadde tenkt p ham samtidig. .  

Barna gikk inn i Betania og satt seg p benkene. Oskar var ikke se. Derimot var det ei dame som nsket sndagsskolebarna velkommen. Hun kunne fortelle at onkel Oskar ikke kom mer. Fra denne sndagen ville hun vre sndagsskolelrer og hun het Vigdis sa hun. De begynte med en sang ungene ikke kunne. Det var som det skulle vre, fortalte Vigdis, sndagsskolen er ogs en skole og p skolen skal man lre. Den nye sangen de skulle lre gikk snn:

 

" - - - ? Gud er god mot meg!  ---- Gud er god mot meg! ---- Gud er god mot meg. ---- Gud er god mot meg. Aldri skal jeg glemme hva han gjorde for meg .Han frelste meg fra synden , Ja Gud er god mot meg.Han frelste meg fra synden,Ja Gud er god mot meg.Han frelste meg fra synden,Ja Gud er god mot meg. Aldri skal jeg glemme hva han gjorde mot meg .Ja  Gud er god mot meg."

Den var litt vanskelig forst, den var helt annerledes enn "Jesus elsker alle barna".  Da sndagsskolebarna hadde lrt sangen skulle nok Vigdis ta fram flanellografen og fortsette fortellingen om Josef i brnnen. Men ingen flanellograf viste seg. En av guttene som het Scott rakk opp handa. "Ja, Scott", hrte Pl Vigdis si. Hun kjente Scott tydeligvis. "Sk  vinte hre om Josef i brnn, ?", spurte gutten. "Nei det skal vi ikke", svarte Vigdis. Her hos meg skal dere hre oppbyggelige og koselige historier. Og s begynte hun p historien om Jesus som 12 ring i tempelet. Sndagsskolebarna var for det meste ganske unge og en tolvring var nok et temmelig voksent barn for de fleste, s flertallet hadde nok litt vanskelig med identifisere seg med hovedpersonen i fortellingen. Ikke brukte Vigdis flanellografen heller ikke Thorbjrn Egner-stemme og slettes ikke "utestemme". Dessuten leste hun historien om Jesus som 12 ring opp fra ei bok. Temmelig kjedelig syntes Pl. De andre ungene begynte ogs vri seg etter hver som den oppbyggelige historien skred fram. Etter historien mtte de synge den nye sangen en gang til, "s de ikke glemte den". sa Vigdis.

Barna fikk sine stjerner og begav seg s p hjemveien. Pl begynte lure p hvorfor Oskar ikke var sndagsskolelrer mer. Han kommer nok tilbake, tenkte Pl. Han er nok bare forkjla eller noe. Men Oskar kom aldri tilbake. Vigdis fortsatte og fortsatte. Pl syntes det var som barnetimen for de minste p radio. Oskar var Alf Prysen og Vigdis var Else Vilthagen.


 

 

43. Sndagsskolen Frste del

Det ble sndag og sndag betd sndagsskole. Pl, Kari og Ralf pleide g sammen gjennom skogen til Betania.  P veien l tjernet hvor Pl hadde forskt gjenta bragden fra bibelen med g p vannet. Skogen var mest furuer og lyng som vokste p de enorme sand og gruslevningene etter siste istid. stfoldraet ble disse langstrakte moene kalt.  Det var en fin sndagsmorgen. Oppholdsvr med litt kjlig hstluft. Pl hadde lrt av faren at hvis de sttte p en elgokse p denne tiden av ret, var det ta sikte p nrmeste furustamme og klatre s fillene fk. Dette forklarte Pl selvflgelig de to smttingene hver sndag mellom bde hjem og sndagskole og sommer og juleferie. Ralf var ikke srlig god til denne velsen, han var bare fem r. Derfor mtte Kari skyve ham i baken mens Pl var mer eller mindre selvvalgt formann for velsen og slapp klatreturen. Snn cirka en sndag i mneden forlangte Pl klatrevelser. Heldigvis s de aldri noen elg, for de sm kom seg aldri srlig hyt opp i furuene. Det hendte at Pl nesten s en elg, for f litt fart p smttingene.

Det var vel en ti, tolv barn som hadde mtt opp til sndagsskole denne hstsndagen i 1956. Sndagskolelreren var en vennlig mann som het Oskar. Oskar stilte opp gratis for menigheten. Denne sndagen startet de med en liten bnn og sangen: Min bt er s liten. Det var alltid morsomt synge den sangen, for s kunne barna gestikulere med armer og ben samtidig. Etter sangen fortalte Oskar at han skulle fortelle en spennende historie fra det gamle testamentet om en gutt som ble kastet ned i en brnn. Og til historien tok Oskar fram ei stor grnn plate som han kalte en flanellograf. I ei kasse hadde han noen figurer som han fortalte at han skulle feste p flanellografen mens han fortalte. Det hrtes spennende ut. Nesten som film fra Madagaskar med spedalske uten hender og neser. Pl gledet seg.

 Men akkurat da historien skulle begynne, mtte en av jentene p do. Og da jenta ba om g p do, mtte plutselig tre jenter til p do. Heldigvis hadde Betania en stor utedass med bde mann og kvinneavdeling.. Oskar foreslo at de skulle synge en sang i mens jentene var ute. Og s sang de: Jesus elsker alle barna. Pl likte den sangen.  Den gav liksom en slags trygghet i forhold til om dommedagen som han hadde hrt mye om, plutselig kom, for den var nr, det visste han.. Jentene kom inn igjen og onkelen begynte fortellingen om Josef i brnnen.

Han fortalte at Josef som var en snill gutt som alltid fortalte faren sin alt det gale brdrene hans fant p. En riktig sladrehank, tenkte Pl. Men han turte ikke si noe. Josef var fl til drmme og nr han og brdrene var ute for passe p farens sauer og geiter, pleide han fortelle brdrene om hva han hadde drmt. Drmme pleide Pl ogs, men Josef drmte drmmer som ble sanne, han kunne drmme inn i fremtiden. Det kunne  Pl heldigvis ikke, for han hadde drmt om et hus som brant og en mannevond okse som hadde hoppet over strmgjerdet. Det hadde ikke skjedd, s Pls drmmer var nok bare ljug. Josef drmte drmmer om korn-nekene p jordet som ble levende og bukket for ei spesiell korn-nek som lignet p ham selv. Og ikke nok med det, Josef drmte ogs at sol, mne og stjerner byde seg for den samme korn-neka.

 Oskar fikk det travelt med korn-nek, sol, mne, brdre og fortellingens helt, Josef. Alle disse pappillustrasjonene skulle plasseres p flanellteppet samtidig som historien rullet videre. Da Oskar hadde ftt alle pappfigurene p plass, kunne han fortsette fortellingen.

Faren til Josef het Jakob og var far til en skokk unger. Han hadde to koner og flere slavinner som han hadde barn med, s Josef hadde en masse halvssken og et par ssken med samme mor som ham. Brdrene ble sure over drmmene de hadde hrt om og gikk hjem for sladre til faren.

 Oskar hentet fram en figur som forestilte en gammel mann med langt hvitt hr og skjegg. Det var Jakob, snnesnn av selveste patriarken Abraham. Pl var ikke helt sikker p hva en patriark var for noe, men spurte ikke, for n begynte historien bli spennende.  Pappfiguren som forestilte Jakob  holdt Oskar p strak arm og begynte la seg rive med av sin egen fortelling. Oskar ble patriarkens snnesnn. Han vippet p skotuppene og snakket mer og mer Oslodialekt samtidig som  stemmen ble hyere og hyere. Antagelig litt for hy for smjentene som satt p venstre side. Om det var fordi jentene hadde forstyrret introduksjonen til Josef i brnnen ved g p do, eller at han ble s oppslukt av historien at han nesten mistet bakkekontakten for et yeblikk vites ikke, men da et par av de minste jentene begynte klynke og ville hjem, forsto han tydeligvis at volumet hadde vrt en smule hyt.

 Sndagsskolelreren dempet seg straks og fortsatte med en mer Thorbjrn Egner-aktig stemme.  Familien til Josef ble selvflgelig sure fordi Josef var blitt s hy p pra. Det var ikke akkurat de ordene Oskar brukte, men snn forsto Pl det.  Med Thorbjrn Egner-stemmen fortalte Oskar videre at n ville Josefs brdre drepe Josef fordi han hadde drmt de dumme drmmene.

Men Josef hadde en snill bror som het Ruben. Ruben ville ikke drepe broren sin, fordi han hadde drmt noen drmmer, s han foreslo at de bare skulle kaste Josef ned i en tom brnn.

 Oskar hentet fram en tom papp- brnn og festet den p flanellografen s den dekket Josef som allerede var festet til den grnne flaten.  N begynte Ralf klynke, s onkelen mtte trekke Josef opp av brnnen og legge ham i jakkelomma. Han forsikret Ralf om at Josef hadde det fint nede i lomma og Ralf falt til ro. Oskar som antagelig var en god femtitallspedagog foreslo en sang igjen, for lette p stemningen. Denne gang sang barna Deilig er den himmel bl som nok er en julesang, men som gir lfte om lysere tider. Det hjalp. Ungene begynte snakke om jul og Oskar kunne fortsette fortellingen om Josef i brnnen.

Han  tok s fram fire kameler og noen menn med turban og skjegg. De plasserte han i  verste hyre hjrne p flanellografen, s det skulle se ut som om de kom langveis fra. Det var handelsmenn p vei til Egypt. En av brdrene til Josef fikk en god ide da han s handelsmennene. I stedet for drepe Josef, s kunne de selge ham som slave til de reisende. Dermed fikk de penger og samtidig ble de kvitt skrytepaven. Oskar hentet fram Josef fra jakkelomma og plasserte ham p en av kamelene. Kamelene dro stover med sndagsskolelrerens hjelp som var ned til venstre hjrne av flanellografen. Der var desuten kassen med alle pappfigurene plassert, og der havnet de alle sammen. S hentet Oskar fram fram ei lang skjorte av papp som han festet p flanellografen. Han spurte s barna om hva dette var og fikk svar som: spkelse, Abraham eller engel. Nei, det var kjortelen til Josef kunne Oskar opplyse. Fr brdrene hadde kastet ham i brnnen s hadde de revet skjorta av ham. Josef hadde nemlig ftt skjorta av faren sin og skjorta var veldig fin. Det syntes brdrene var urettferdig og rev den av Josef fr han havnet i brnnen.

Pl kunne ikke riktig huske om Josef hadde vrt splitter naken da han havnet i jakkelomma til sndagsskolelreren, nei han hadde nok hatt underbukse p seg. Ingen gr nakne rundt p sndagsskolen.

En av brdrene som het Juda fikk en god ide, syntes han. Juda var s stor at han fikk g med kniv og med den slaktet han en geitebukk og smurte geiteblodet p Josefs skjorte.

 Sndagsskolelreren fortalte denne sekvensen med Thorbjrn Egner-stemme, han var nok litt bekymret for at de minste ville begynne sutre hvis han visualiserte ugjerningene p flanellografen.  Man kan gjre uhyggelige historier veldig koselige hvis man forteller dem med Thorbjrn Egner-stemme la Pl merke til. Senere i livet skulle han skulle han selv anvende denne teknikken for gjre sitt arbeide interessant.

Juda fant p et eventyr om en farlig lve som hadde drept og spist Josef og at alle sammen mtte tro p den historien. S delte de pengene mellom seg og gikk hjem til faren.

Sndagsskolelreren hentet fram den gamle mannen med det hvite hret og skjegget og stilte alle brdrene rundt ham i en krets. Juda holdt Josefs blodige kjortel i hnden. Faren ble veldig lei seg, fortalte sndagsskolelreren. Selv om Josef var hy p pra og en sladrehank, var han Jakobs yensten.

Pl lurte p hva det der yensten var for noe, men spurte ikke i tilfelle noen ville le. Nr moren hadde kokt torskehoder til fiskesuppe fikk alltid Pl og Kari torskeynene. Det var hvite sm kuler som de la i vann og lekte at var ekte perler. Det var nok det Jakob mente med yensten.

Sndagskolen var over for denne gang og sndagskolelreren fortalte at neste sndag skulle de f hre resten av historen om Josef i Egyptens land. Ungene sang nok en sang og gikk pent opp til sndagsskolelreren for f stjerne i boka for fremmtet.

P hjemveien lekte Pl, Kari og Ralf at de var Josef, Ruben og Juda. Ralf fikk vre Josef, for han var minst. Kari ble den snille broren, Ruben og Pl utnevnte seg selv til skurken Juda.

 

42. Filosofiske betraktninger

Pl fikk seg ikke klokke fr han var nesten konfirmant.

 Som ttering var han fysisk tidls. Hjemme hadde de vekkerklokke som ble satt p kjkkenet om dagen. Dessuten hadde Pls far et lommeur med sekundviser. Det var seksti sekunder i et minutt fortalte faren og seksti minutter i en time. Men det var ikke seksti timer i et dgn og heller ikke seksti dager i en mned. Pl tenkte at det hadde vrt mye enklere om det hadde vrt hundre sekunder i et minutt og hundre minutter i en time.

  Men det ville kanskje ikke vre s lurt alltid. Noen ganger p skolen gikk minuttene s sakte, men andre ganger igjen gikk minuttene alt for fort. Det synes Pl var et mysterium. Pl hadde n blitt spass gammel at han hadde begynt spekulere i abstrakte begreper som rsak og virkning. Hvis en time p skolen gikk veldig sakte; gikk den like sakte for alle mennesker p jorda? Ville bussen bare kreke seg fram den timen og ville vannet i bekken nesten slutte renne? Det var vanskelig finne ut av, for hvis han prvde, begynte tiden g fryktelig fort. Tid var for Pl et av de store mysterier i livet.

 Et annet mysterium var lyd. Noen ganger nr Pls far hadde vrt sint, kunne han hre farens stemme inne i hodet sitt i lang tid. Da hadde den lyden satt seg fast der inne p en mte. Men etter en stund forsvant den. Hvor ble den av?

Pl kunne rope hyt mot sen i st. sen svarte alltid i hytt og pine. Hvis Pl ropte mye er to pluss to? svarte sen to og hvis Pl ropte Du er en bsj, svarte sen: sj. Pl visste egentlig at det var hans egen stemme han hrte ekkoet fra, men han ville gjerne prve lure ekkostemmen.

 En gang fikk Pl lne et norgesglass av moren. Han ville foreta et eksperiment. Norgesglassene hadde rd gummistrikk og lokk med aluminiumsgjenger, s tette var de. Pl holdt det tomme norgesglasset for munnen og ropte med hy rst ned i glasset: Hallo. Fort smekket han glasslokket p og skrudde det fast med aluminiumsringen. Pl kikket nye p glasset. Han kunne ikke se halloen som han hadde stengt inne i sylteglasset. Lyden var usynlig. Pl ristet litt p glasset for se om det var noen reaksjon. Ingen ting. Da var det bare en ting gjre, pne norgesglasset. Langsomt  skrudde han aluminiumsringen av, la ret helt ned til glasslokket og lftet forsiktig lokket opp. Ikke en lyd. Halloen hadde forsvunnet. Han mtte prve igjen.

Hvis han sa noe av det samme som faren pleide si nr han var sint p Pl, ville glasset  kanskje holde p ordene p samme mte som Pls hode ville ha holdt p de samme ordene. Det mtte vre noe flt. Pl visste hva banning var for noe. Han hadde hrt bde Faen og kukk, men banning var strengt forbudt i familien Eriksens hjem. En gang faren var sint, ropte han: siben karabelski og knapski. Faren hadde laget seg sin egen ikke-syndige banneregle, men den var ille nok hre p og enda verre se p, s den eden mtte norgesglasset sannelig huske mente Pl. Pl gjorde som ved frste forsk, men la enda mer kraft i beskjeden til sylteglasset fr han smekket lokket p og skrudde til. I tillegg fikk glasset ogs et par omganger siben karabelski og knapski fra yttersiden. Et spark i baken burde glasset ogs f, det hrte nemlig med i behandlingen. Det som ikke hrte med var at norgesglasset ikke tlte sparket i baken og knustes. Det traff en sten og sa bare: Poff.

Guds straffedom! Det var Guds straffedom. Du skal re din far og din mor, s skal det g deg vel og du skal f leve lenge i landet. Pl hadde begtt en stor synd ved rope: Siben karabelski og knapski inn i et glass. Han hadde vanret sin far, ville de voksne si, han mtte fordrives fra landet. Og som straff hadde Gud knust norgesglasset med et poff. Pl begynte plukke opp glasskrene. Ville han bli landsforvist? Han hadde ingen planer om fortelle den hele og fulle sannhet til moren. S lenge han ikke fortalte om bannskapen men bare om sparket, ly han ikke. Det han gruet seg mest til var sndagsskolen. Sndagskolelreren hadde direkte kontakt med Gud, han fortalte ofte om hva bde Gud og Jesus hadde sagt til ham i hans hjerte. Det var det med lyden igjen. Sndagsskolelreren sa at Gud kunne tale til hjertet hans og at mennesker kunne snakke til hverandre med hjertene. Alts uten lyd.

Moren tok det pent. J vesstet nok, derfor fekk du et gammlt glass med skr i, sa moren. sku du me t, frresten? J sku bare hre pt svarte Pl. Hre pt? Du Pl, du Pl, du finner p dm rarste ting. Vil du skrelle pottetene for m? Det ville Pl gjerne. Han fikk alltid ei r potet for jobben. R poteter var godt, men han gruet seg til sndagsskolen og den forestende landsforvisningen.

 

41. Hopping i hyet.

Sommeren 1956 bd p mer enn treblinking og hyonn. Nr alt hyet var i hus eller i laggrn som vi sa, fikk ungene ikke lov til hoppe i hyet. Alts, det var forbudt, men heller ingen srlig kontroll fra de voksnes side var observere.  Det enkleste var bare hoppe for s lande med beina frst. Det gikk selvflgelig ogs godt an hoppe med skru, hoppe med flaksende armer og bein, gjre enkel og noen ganger hvis det var langt ned fra plankegulvet til hyet, en dobbel salto. At det medfrte noen risiko med disse aktivitetene brydde ungene seg ikke om. Alle hadde hrt redselshistorier om gjenglemte hygafler som boret seg inn i uskyldige barnekropper, barn som hadde forsvunnet i hyet og ikke funnet fr julaften og andre skrekkhistorier. Disse historiene hrte liksom med. Barnesinnet er fullt av skumle historier om dd og lemlestelse, spkelser og rottenikker som lurer bak hver busk. Disse historiene tar de fleste barn p strak arm, skremselsoppdragelse har ikke alltid virket preventivt p oppvakte unger. Historier om djevler, draug og nkk kunne nok sette en stkk i en trering, men var du s heldig overleve alle de farer som ventet p deg og kunne feire din tte rs bursdag, var disse historiene s godt som eventyr for Pl og hans kumpaner.

I ett av sine hopp landet Pl p siden. I det samme han landet kjente han en intens smerte i det hyre ret. Hygaffelen, var det frste Pl tenkte da han kjente smerten. En gjenglemt hygaffel har boret seg inn i ret og vil snart komme ut gjennom det andre ret. Langsomt frte han hnden opp til ret. Ingen hygaffel, men pekefingeren berrte noe mindre, noe tynnere og det gjorde svinaktig vont bare komme borti det som stakk ut av ret. Pl ropte p Magnar. Magnar, j har ftt no i ret, ser det er? Ser ut som en stlk, svarte Magnar som hadde kommet til unnsetning. Vrkr  ?

Det var s vont at Pl ikke klarte holde trene tilbake. Det vrkr i enning, dra n utt!              Pl kjente det hogg til i hodet. N er n utte. Magnar sto med en grov gress-stlk i handa. Et str hardt som en strikkepinne og nesten tjukt som en blyant. Og p spissen var stlken blodig.    Hrer u no? Magnar brlte inn i Pls lemlestede re. Brlet gjorde nesten like vont som stlken hadde gjort. Ja, skrek Pl tilbake. Du br nte hoie rett inni sret, din kldd. Magnar likte ikke noe srlig bli kalt en kldd s han dyttet til den srede ned i hyet og mumlet noe som: Det er takka en har igjen for hjlpe. Kldd kan du vre sjl.

Det ble ikke noe mer hyhopping for Pl den dagen. Ikke senere heller, for den sak skyld. Plutselig forsto han formaningene fra de voksne, historiene om hygaflene som l lurte p et rompehull eller et ye de kunne bore seg inn i. Og i samme slengen ble rottenikk, nkk og satanhistorier mer troverdige. En gress- stlk kan forandre tankene i en guttehjerne p sekundet.

Han fortalte ikke noe om hendelsen da han kom hjem. Lillessteren hadde ikke vrt med, s det var ingen fare for at foreldrene skulle f vite noe om hendelsen.  Dagene gikk, Pls re ble ikke bedre og det ble heller ikke Pls humr. Pls foreldre skjnte ikke hvorfor gutten var blitt s sur og trassig og en dag kokte det over for moren. Moren straffet aldri korporlig, hun hadde heldigvis vokst opp i et hjem med en far som ikke trodde p den slags barneoppdragelse. Pls mormor var ei kruttnne som kunne vifte med alle slags vpen, men helt ufarlig.  Men det kokte alts over for moren. Pl hadde vrt til de grader obsternasig, s i ren refleks fikk Pl et rapp med vaskekluten over hyre re.  Pl satte i et vrl som om han skulle ha blitt sparket av en hest, holdt seg for ret og s ut som han var dden nr. Det fortalte i alle fall moren sine venninner i etterkant. Pl forskte unng fortelle om hendelsen i hyet, men det var ikke p tale med utflukter. Moren var fast bestemt p f sannheten ut av gutten. Og det fikk hun.

Neste dag tok Pl og moren bussen til Halden og plasserte seg og gutten p ventevrelset til doktor Vatne. Pl kjente doktoren fra fr, han hadde vrt hjemme hos dem den gang Pl plutselig hadde ftt vont i magen og doktoren hadde fortalt at det nok var styggingen, blindtarmen som mtte fjernes.  Vatne sa takk for sist og spurte Pl om det det var blindtarmen denne gangen ogs? Heldigvis ente, svarte Pl, j hadde visst bare en. Moren forklarte s hva som hadde hent og Pl supplerte med strrelse og lengde p stlken. Doktor Vatne tok fram et blankt instrument med lys i og s gjennom det inn i ret til Pl. Du har en flenge i trommehinnen, sa doktoren. Den se ut som bokstaven V. Vi fr gi deg noe antibiotika  som du kan g p en tre ukers tid. Du fr ny time i august.. Det hrtes nesten voksent ut g p antibiotika. Noen gikk p loffen, noen p trynet, men Pl gikk p antibiotika.

3 uker senere ble Pl underskt igjen. Pl hadde ikke lenger vont i ret og hrselen var bare blitt bedre og bedre. Doktor Vatne lyste p nytt inn i Pls hyre re. Forundret s han p Pls mor Nei har du sett, trommehinnen har vokst sammen igjen. Det hadde jeg aldri trodd. Du er s god som ny, Pl

Den ettermiddagen gikk de frst innom Erlandsens Konditori og kjpte tre store napoleonskaker. De tok de med seg til Nedre Bankegate hvor de tilbrakte ettermiddagen sammen med farmor Lovise, hennes vrterkake med fjellsmr og napoleonskakene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

40. Pske.

Psken var en mystisk tid for en ttering. P skolen ble elevene fortalt om lidelseshistorien og at det var derfor vi har et kors i flagget. En fryktelig historie hre for en fantasifull tte ring. Som dere vet var Pls foreldre baptister og baptistene har ogs psken som hytid. S det var ikke fritt for at Pl fikk inn bibelhistoriene bde i pose og sekk. Men det fineste med psken var pskeferien.

 Pls foreldre gikk ikke p ski. Pls far syntes sn var noe undvendig herk, s pskeferie p fjellet med appelsiner, Kvikk Lunch og skiturer var ikke noe for dem, og dessuten var det undvendig luksus som skikkelige arbeidsfolk ikke hadde noen tradisjon til flge. Og dermed var den tanken ute av verden.  

P skjrtorsdagen startet psken.  Den var litt skummel for det var p denne dagen Jesus sa at det var en skurk blant disiplene, en som kom til sladre til Romerne om hvor Jesus var. Romerne var jo redde for Jesus, redde for at han skulle bli konge i Jdeland. Tenk at han visste det p forhnd, at en av de tolv beste vennene han hadde, ville sladre.

Neste dag var langfredag. Det var den vrste pskedagen.  Den dagen ble Jesus fanget og hengt opp p et kors i ei gate som het Golgata. Da mtte alle barn forholde seg stille og aller helst vre innendrs. Det var ikke s lett. De hadde utedass og en tur der kunne bli lang hvis kaninene skulle fores og hvis det skulle letes etter hestehov eller gsunger. Det var kort sagt vanskelig lide med frelseren for en tte ring. Selvflgelig var fredagen ulidelig lang, derav navnet.

 Lrdagen var bedre. Da var butikken pen og bonden kunne levere  melk og flte til meieriet. En slags  mild forsmak p neste dag som var en jubeldag  som ungene kunne brke s mye de orket p. Men natt til frste pskedag var den natta pskekjerringa kunne komme forbi p sopelimen sin. Hun skulle til Bloksberg sammen med en masse andre kjerringer for dele sladder. Hvis hun var i godlune kunne det hende hun la noe godteri i strmpene Pl og Kari hengte opp ved senga. 

Det var ikke lett falle i svn den kvelden. Pskemorgen var nesten som julaftenen og pskekjerringa nesten som julenissen. Religion og gammel overtro i en salig blanding, helt komplikasjonsfritt for de to barna. Pskekjerringa hadde vrt innom, det var lett se. Strmpene var borte s barna mtte lete. Da de endelig fant sine strmper var det knytt knuter p dem. Det var et svare strev med lsne knutene, men det var en del av moroa. Det kunne ligge ei appelsin, et eple i strmpa og noen psker en Hobby sjokolade eller en banansjokolade.  Til frokost den morgenen fik Pl og Kari spise s mange kokte egg de ville.  Pl klarte fire egg mens lille Kari var fornyd med to. Pskemorgenen var en gledens dag. P den dagen sto Jesus opp fra graven og gjorde seg usynlig. gjre seg usynlig var noe Pl hadde forskt flere ganger, men ikke ftt helt til.

 En gang fikk han det nesten til. En kveld etter at ssteren hadde sovnet krp Pl inn under sengen til lillesster Kari. Med skummel stemme ropte han: Kari, Kari krigsmann, dden skal du lide. Den som kommer aller sist, skal i den sorte gryte.. Kari vknet og lurte p hvem det var som snakket. Den usynlige mann, svarte Pl med sin skumle stemme og s ristet han litt i skyvesengen. Kari spratt ut av sengen og inn p kjkkenet hvor foreldrene satt. Pl krp fram og spurtet over til sin seng som befant seg i nabokammerset. Etter en liten stund kom faren inn og Pl kunne gjennom ei rlita glipe i yekroken se at faren nrmet seg sengen. Pl la til et par snork for virke enn mer troverdig i liksom-sovingen. Faren satt seg p sengekanten tok forsiktig tak i Pls ene arm og la to fingre p pulsren ved hndleddet. S hrte Pl faren begynne jamre seg: Tohundre i puls, nei, nei, det her lignr  p ku-pest. J m springe te Rd for ringe te dyrlegen fr han blir helt gern  N var lillessteren ogs kommet til. Hun hadde bestemt seg for bli sykepleierske nr hun ble stor, (hvilket hun ogs ble) s det stille diagnoser  var ingen heksekunst for henne. Det er sikkert fordi han har te tte egg diagnostiserte hun. Hun likte ta kraftig i, i diagnosene. Pl pnet ynene og sa: J rnte gern og j t bare fire egg. Da s, svarte faren, men om du gjr deg usynlig og skremmer lillesstra di igjen, m vi nok foreta en underkelse a skllen din. Pls far var opptatt av intelligens og den slags, han stilte ofte Pl merkelige sprsml som ikke alltid var lett svare p. Hvor mye er halvannen gange halvannen for eksempel. Eller hvor mye stiger havet hvis du pisser i det?

Annen pskedag var nrmest som en sndag med sndagsskole og nok en reprise p pskebudskapet. Pskeegg og pskeharer i sjokolade fantes ikke i Enningdalen den gang. Kanskje noen barn fikk det, men det var Pl og Kari lykkelig uvitende om.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

39. Skolen og snt.

Pl likte skolen. Boka med hanen hadde noen flotte illustrasjoner som forklarte hvordan store bokstaver blir sm. Det var hndverkere som sto for forvandlingen. En stor P for eksempel, skulle forvandles til en liten p. Husk at det var nettopp innfrt en skrivemte som het "formskrift" og den passet godt for de sm hndverkerne som sto for omformingsarbeidet. To stykk, med store klubber, banket den stakkars store P-en i hodet s den til slutt ble liggende p linjestreken med det store hodet sitt, mens resten av p-en havnet under streken. Enkelt og greit. P B-en kom det en liten mann med ei stor tang og klp av B-ens verste slyfe. Dette var logikk som Pl forsto og snart kunne han lese bde Wild West og Preriebladet.

Nr frsteklassingene skulle ve seg i motorikk, ble de satt til lage border. Pl likte godt borden som s ut som en klmark og borden som s ut som blger p havet. Den som s ut som ttetall var mer vrien, men den gikk etter hvert den ogs. Tegning var morsomt. En gang tegnet Pl en brun hest med selety og det hele. Den tok han med hjem og hang den p utedoen sammen med prins Olav og Albert Schweitzer. S hadde de et pent dyr se p

. Pl hadde rdt hr og det gikk ikke upaktet hen. Det er alltid minst en blle p skolen. Blla p Prestebakke skole, som het Georg, tok samme skolebuss som Pl. Ofte satt blla seg bak Pl og begynte dra ham i nakkehrene. Noen ganger klarte Pl flytte seg, men det var ikke alltid det var ledige plasser. Men en morgen p vei til skolen kom frken Hov p bussen. Du husker kanskje henne fra innskrivingen tidligere p ret. Hun gikk for vre av den gamle skolen, streng og rettferdig. Blla satt ogs denne morgenen bak Pl og dro ham i nakkehrene. Frken Hov s dette. Hun sa ingen ting, bare gikk over til blla, tok tak i ham, dro ham med seg foran i bussen og satt blla p fanget sitt. Blla protesterte hylytt, men frken Hov holdt ham p plass helt til de ndde skolen. Da sa hun frst noe. "Unger, hvis dere ser Georg plage noen igjen, s meld fra til meg. S skal nok Georg f flere bussturer p mitt fang". Pl ble aldri dratt i hret mer av blla.

I 2. klasse fikk Pl ny lrerinne. Hun het Ellen og luktet tobakk. Frken Ellen var veldig snill. En gang havnet Pl i slosskamp med en 3. klassing som ble kalt "Rikingen". Han kom fra en av de gamle lavadelsfamiliene som ikke var adelige lenger. Pl syntes "Rikingen" var en blei og det fortalte han gutten. Det ble selvflgelig hndgemeng og Pl vant kampen. Den dagen var Pl hele klassens helt, for det frste var "Rikingen" et r eldre og for det andre var han en blei. Men slete hadde de blitt, bde fattig og rik. Man kan ikke velge vr nr man skal sloss. Denne spesielle dagen var det skikkelig bltt. Hva som hendte med "Rikingen" fikk Pl aldri vite, men pls frken, Ellen gav ham den grnne lrerfrakken sin som luktet tobakk og den hadde han p resten av skoledagen. Bukser og jakke var hengt over radiatoren, s de var trre, men sandete da han fikk dem tilbake. Det beste, syntes Pl, var at frken Ellen ikke hadde sagt noe om slosskampen. Kanskje hun holdt med ham i smug?

Pl kom jo fra arbeiderslekt, steinhuggere, sagbruksarbeidere og fabrikkarbeidere. Derfra hadde han, tross sin unge alder forsttt at det var forskjell p folk. Hadde et barn et godt hode, som man sa, var det ikke bare sende barnet til gymnasium og universitet. Barnet hadde som regel flerfoldige ssken, en far som bar plank eller slo p en meisel, en mor som hadde en arbeidsdag i hjemmet fra fem om morgenen til den siste var gtt i seng. Ingen stttemuligheter, ingen stipendier for fattigfolk. Nr ungene var ferdige med folkeskolen som fjortenrige, var det rett ut i arbeide til luselnn, selvsagt. Dette hadde Pl hrt om flere ganger. De var ikke revolusjonre i Pls familie. De var gode kristne mange av dem og arbeiderpartifolk, og visste godt forskjell p fattig og rik.

P skolen ble det vist filmer om hva barna mtte gjre eller ikke gjre hvis de fant etterlatenskaper fra krigen. Det var bare 10, 11 r siden krigen sluttet og det l masser av sprengstoff, granater og ammunisjon fortsatt rundt omkring. Minene var de skumleste. Man kunne nesten ikke se hvor de befant seg. Til skrekk og advarsel ble det til sist vist bilder av barn som hadde ftt sprengt av seg armer og ben. En skoledag viste frken Ellen filmen om den lille jdiske jenta, Toya og familien hennes som forskte unnslippe nazistene. Dest husker Pl scenen hvor de befant seg i "Ingenmannsland" som var full av landminer. Pl hadde vtidligere vrt med faren p patrulje og sett "Ingenmannsland". Han hadde nesten vrt der Toya med nd og neppe berget livet.

 

 

38. Frste skoledag.

Etter besttt innskrivning vren 1955, gjorde Pl seg oftere og oftere tanker om skolen. Det hendte til og med at han drmte om den skolen han aldri hadde sett. Han kunne drmme at barna hadde en sprytetime hver dag. Frst skulle de st i k i et venterom som luktet snn av eter at de ble helt svimle.. I eter-rusen  hrte de frsteklassinger som skrek i ddsangst over de store hestesprytene som ble stukket i dem. Jenta med flammehret og Rolf Stephen Seppyla kom kravlende ut av torturkammeret med blodige armer og ben. Fryktelige drmmer som Pl alltid vknet av, dyvt av svette. Magnar og Sveinung hadde nemlig fortalt om alle sprytene mot bde poliomyelitt, tring og  Spanskesjuken som man fikk p skolen. Men han kunne ogs drmme hyggelige drmmer. Han kunne drmme at frken Hov tok ham p fanget og leste indianerbker for ham, eller at de hadde klasseturer til fremmede land. Det hadde han ogs hrt om, nemlig. Sveinungs klasse hadde vrt p klassetur til Danmark. Frst kjrte de tog. S kjrte toget inn i en bt som kjrte over et vann og s var de i Danmark. Der fikk de spise s mange rde plser de orket. Etterp gikk de i zoologisk hage og s p apekattene og til sist beskte de en brusfabrikk. 

Pl fikk seg en ransel og i den la han en skive med brun ost og en skive med gul ost som moren hadde lagt ned i den nye nyreformede matboksen hans. Pl og moren tok skolebussen sammen fra melkerampa ved storveien. Pls sster ble for anledningen plassert hos naboene, Anne-Elise og Erling. De hadde jo en snn som var ret yngre enn Kari s det passet Kari fint. Bussen stoppet mange steder p veien og om bord steg sm jenter med nye rde ransler og slyfer i hret og sm gutter med vannkjemmet lugg og nye bl ransler. Med seg hadde barna mdre (og en far) som alle hilste p hverandre og smilte. Men alle barna s veldig alvorlige ut syntes Pl. De tenkte nok p om de skulle st ansikt til ansikt med hestesprytene allerede frste skoledag. Bussen stanset utenfor det hye gjerdet som omkranset Prestebakke skole.

Det sto flere busser der, Prestebakke skole var en sentralskole hvor barn fra et stort omrde i Idd gikk. Omrdet var s stort at ungene snakket forskjellig dialekt. Det sto flere voksne p skoleplassen som s ut som de var lrere og lrerinner, syntes Pl. Og hvorfor syntes han det? De hadde ingen frsteklassinger med seg. Og det stemte. En av lrerinnene ropte at n skulle alle de nyankommende deles opp i klasser. De var s mange at skolen mtte ha tre frsteklasser det ret. S tre lrerinner begynte rope opp navn. Pl hadde sett litt p alfabetet p forhnd, s han visste at "Pl" kom et stykke ut i alfabetet. For de ble ropt opp alfabetisk, sa en av lrerne. Men plutselig ble Pl ropt opp. Han s p moren, moren nikket og dyttet ham litt i ryggen. Pl gikk over til en av elevflokkene og der s han heldigvis jenta med flammehret. S var det i allefall et menneske p skolen som han hadde sett fr. Da alle tre klassene var fulltallige, ble frsteklassingene stillet opp p en rekke, to i bredden og med en armlengdes avstand til eleven foran. Der skulle de st til lrerinnen sa: "Vr s god.". S skulle de g stille og rolig etter henne til sitt fremtidige klasserom.

Klasserommet var fint og lyst med store vinduer, neonrrlamper i taket, justerbare pulter med et hull i vre hyre hjrne og stoler med rygg. Siden det var frste dagen fikk de sitte hvor de ville. Jentene satt seg fort sammen litt bak i klasserommet p den ene siden og guttene klumpet seg forventningsfullt sammen p den andre siden. Mdrene sto bakerst i klasserommet  forventningsfulle de ogs. Frkenen nsket alle velkommen og snakket en masse om skolen helt il det ble ble navnopprop. Nr navnet ble ropt opp skulle eleven rekke opp hnden og si "ja". Da turen kom til Pl ble han litt tummelumsk  og svarte "Pl". De andre ungene lo , men frken Synnve, som hun het, smilte og sa til de andre elevene at det var fint sagt, n ville hele klassen aldri glemme at Pl het Pl.  S syntes Pl ikke det var flaut lenger. Frkenen fortalte at p skolen var det noe som het "ordensmann". De mennene ble valgt for en uke om gangen, sa hun.  Frken kalte opp ei jente som het Mona til kateteret. Der fikk Mona en masse bker med en tegnet hane p hver bok. Mona var klassens frste ordensmann og delte ut ei bok til hver. Det sto tre bokstaver p boka. Pl kjente de tre bokstavene. Den frste var bokstaven til tante Ingeborgs kjreste. Han het Arne og hadde motorsykkel. Den andre bokstaven var kringlebokstaven, den samme som de tre skurkene i Donaldbladene hadde. Den tredje s ut som en halv running og sto i etternavnet til Donald. Da alle hadde ftt hanebkene sine, fortalte frken at de n hadde ftt sin frste lesebok og i hjemmelekse skulle de sette bind p boka. Mona ble kalt opp til frken Synnve igjen og denne gangen fikk hun i oppgave dele ut en blyant og ett viskelr til hver elev. Det var ikke alle som hadde skaffet seg penal og Pl hadde glemt sitt hjemme. Han hadde ftt et fint trepenal med skyvelokk til bursdagen og som han allerede hadde noen fargestifter i. S sa frken takk for i dag og velkommen tilbake om to dager. Den gangen gikk man annenhver dag p skolen p landet. Det syntes Pl var fint, for s hadde han en hel dag til gjre lekser p. Og i morgen skulle han sette bind p haneboka. Han var ikke helt sikker p hva det var, men har regnet med at moren visste det.

Da de kom hjem ville Pl gjre leksen med en gang, men moren sa at neste dag var leksedag og da skulle hun hjelpe ham med sette omslag p boka. Det gjorde ikke Pl noe klokere, det var bare vente og se. Moren spurte om Pl hadde lyst til vre ordensmann hjemme og det hadde han. Mens moren stekte plser til middag hentet Pl lillessteren hos naboene. P hjemveien fortalte han om den flotte haneboka han hadde ftt og at den skulle bde f omslag og forbinning neste dag. Ssteren ble veldig imponert og ville bli med Pl p skolen neste skoledag. Det var hun nok for liten til, mente Pl. Men det ville hun ikke hre p og begynte kalle haneboka for fillebok og bsjebok. Heldigvis var de nesten hjemme s Pl kunne vise henne boka p avstand. Han turte ikke gi henne boka. Tenk om hun rev den i filler. Etter plser med stuet kl og nypoteter roet alt seg ned. Kari glemte haneboka og Pl ordnet penalet og la det pent ned i ranselen. Der l skolematen han ikke hadde ftt spist. S til kvelds spiste Pl en skive med brun ost og en skive med gul rett fra matboksen. Kari fikk lne matboksens lokk hvor hun hadde sine skiver og s lekte de at de satt p skolen og spiste nistemat begge to.

Frst etter at Pl hadde lagt seg den kvelden, kom han p hestespryta. Ingen hadde ftt spryte og frken hadde heller ikke sagt noe om spryter. Han fikk sprre Magnar om det var sant det der med sprytene. Og s kunne han sprre frken Synnve ogs for sikkerhets skyld.

37. Sommerferie i Enningdrn 4.

Slttonna var over. Magnar; blackfooten og storebroren hadde tynnet all klrota, turnipsen og gulerttene.  Hans hadde hyppet potetene med hest og ett skjrs plog. Havrekeren sto fin, det var godt "mle"  halvmodne havrekorn. Rugen var verre, den hadde noen innmarie mothaker p aksene som hadde en tendens til sette seg fast i halsen. P nabogrden Rd var det eple og pretrr som hadde begynt utvikle kart. Pl og Magnar fulgte godt med i denne utviklingen. En dag, eller aller helst en sen hstkveld ville frukten vre moden og ingen kunne vite hva da ville skje.

Hnene hadde begynt trekke inn i hyet igjen. Pl og Magnar fikk oppgaven med finne de hemmelige hnsreirene. En hst hadde det plutselig vrimlet med sm gule kyllinger p grdstunet. De kom fra de hemmelige uoppdagede reirene. Hnene laget seg ganger gjennom hyet .Innerst i hnsegangen  laget de seg et lite rom hvor de la egg og begynte rugingen. Ikke s lett f ye p, men med et trenet ye, som bde blackfooten og mohikaneren hadde for anledningen, fant de flere hnseganger med ei illsint hne i enden av hver gang . Hna mtte avvepnes, det vil si den fremste av guttene grep rundt hnas hals med venstre hnd og hnas ftter med hyre. Forsiktig trakk s den bakerste indianeren den forreste ut etter beina, forsiktig s hna, som ikke kunne forsvare seg "med nebb og klr" lenger, ikke brakk vingene. For den basket noe aldeles med vingene og utsttte de villeste fuglelyder. Eggene ble samlet i et trkle og nr de hadde gtt gjennom alle gangene og samlet sammen alle eggene var det avlevering til blackfootens mor, Gjertrud. Hun tok guttene med ned i kjelleren. Med seg hadde hun eggene og ei lang stavlykt. Siden kjelleren var uten vinduer, ble det stupmrkt da Magnar slo av lyset. Han hadde vrt med p dette fr og derfor fikk han holde stavlykta. Gjertrud gjennomlyste hvert egg, snudde og dreide eggene i alle tenklige retninger. Var det en mrk prikk eller antydning til blodrer i egget , var det tegn p at det utviklet seg en kylling i egget. Disse  ble lagt under rugehnene i hnsehuset. De prikkfrie eggene ble spist. Spennende feltarbeide syntes Pl.

Pls far hadde kjpt et gammelt hus p nabogrden Rd. Begge de to gamle som hadde brukt huset som krstue, var dde, og huset skulle rives. Pls far mente det var mye godt tmmer i huset og det tmmeret ville han bruke til familiens nye hus som skulle bygges p Grimsya ved Skjebergkilen. Fra fr bodde Pl og Karis morfar og mormor p Grimsya, s stedet var ikke helt ukjent for verken gutten eller ssteren hans. Pl fikk vre med p nedrivningen av det gamle huset. Det stvet noe vederstyggelig. Hver gang Pl snt seg var snrra helt svart. En dag fant Pls far en mynt under en fir tomms fire. Det sto Oscar 2 p den og et rstall som kunne tydes til 1904. Pls far forklarte at Oscar den annen var den siste svenske kongen som regjerte i Norge og at ret etter at den mynten Pl n holdt i hnden var blitt stpt, var Norge helt fritt. Fr det hadde landet vrt under dansker og svensker i 500 r. Tenk det, huset de n rev ned var bygd i Sverige. Kanskje det var derfor de sa "ente" i stedet for "ikke" og uttalte teene i slutten av ord som "huset" og "skvlleret" og sa bde htt og ktt. Den tokronen fra kung Oscar fikk satt mangt p plass i knotten til Pl. Faren tok vare p all spiker som kunne brukes p nytt Pl fikk jobben med rette ut de gamle jernspikrene Hver spiker skulle sles rette p en ambolt og bli lagt i en gammel dynamittkasse etter strrelse. Vanskelig jobb. Hammeren var tung og det sved i fingrene hver gang spikeren ikke ville byes. Den hadde  jo sttt stille og rolig i veggen p huset helt siden det var "svenskt". Ikke noe rart spikrene jamret seg nr de ble sltt p. "Jag vil hem till Solna" syntes Pl de hvinte, eller noe i den dur hvis fantasien strakk til. Og det gjorde den veldig ofte. Det brukbare tmmeret ble kjrt p lastebil til den nye tomta p Grimsya og pakket inn for vinteren

. Senere p sommeren gikk Pl og faren hans lange turer i granskogen for blinke ut tmmeret som senere skulle sages opp til plank. Pls far hadde lnt ei blinkks av bonden som eide skogen. Nr de s ei passende gran, hogg faren av noe bark og med  ksehammeren dunket han et tegn inn i sret p granleggen. ksa hadde nemlig ei stjerne p ksehammeren som  betydde at ksa tilhrte den faren hadde lnt ksa av. Det var ikke bare lpe rundt i skogen for finne de flotteste granene. Til vinteren skulle trrne felles og fraktes med hest til saga. Derfor var de ogs nye at blinkgranene ikke sto altfor langt fra hverandre og at terrenget var brukbart for hestetransport av tmmerstokkene.

 Sommerferien gikk alt for fort. Det ble august, gulerttene og margertene begynte bli store. Gule kyllinger lp rundt p tunet hos Hans og Gjertrud og hanen hadde et svare strev med holde kattene p avstand. Pl skulle snart begynne i 2. klasse med ny frken. Pl hadde hilst p henne fr skolen sluttet i juni. Den nye frkenen het Ellen , hadde langt gult hr og en grnn kappe p seg. Hun s snill ut og luktet av tobakk. Pl gledet seg.

36. Sommerferie i Enningdrn 3. Hyonn

Finvret bare fortsatte sommeren 1956. Hyet p hesjene trket fortere enn onnemannskapet fikk det i hus. Pl fikk st p hylasset og trampe hy sammen med kameraten Magnar. Bde Blakken og Svarten ble brukt til trekke vognene. Hans hadde ftt lne ei ekstra hyvogn p nabogrden. Det var viktig f alt hyet inn fr regnet kom. sitte p hylasset gav Pl en herlig flelse. Verdens beste utsikt og hyet var verdens beste sttdemper. Og s godt det luktet. Pl la seg p ryggen og bare s p makrellskyene som finvret hadde bragt med seg. Ingen ulyder, ingen voksne som forlangte noe, bare hestens prusting og vognhjulenes knirken.

Paradis, tenkte Pl. Snn m det vre for de som kommer til paradis. Han var ikke s sikker p om han selv endte der. Han hadde funnet p s mange ugjerninger at han nok hadde et synderegister p strrelse med de verste hedningene fra Madagaskar. Det ble ofte vist film fra Madagaskar p bedehuset. Nr foreldrene gikk dit, mtte barna flge med. Pl og Kari skulle selvflgelig oppdrages i den rette nd, og den rette nd var for eksempel se p spedalske hedninger fra Madagaskar. Det var nok en grunn til at de ble spedalske og mistet bde fingre, neser og tr. Det var Guds straffedom sa de eldste og de eldste var de som visste mest og de mtte man hre p. Pl sjekket ofte hender og ftter, en dag syntes han nesen var blitt litt lealaus. I hele to dager passet han p vre snill og nesen fastnet igjen. Jo, de eldste skulle man hre p.

Framme ved lvebrua mtte de to guttene hoppe av hylasset og g bak hest og vogn opp lvebrua og inn p kjrebrua. Der ble sidelemmene tatt av vogna og de voksne grep hver sin hygaffel og med dem forsvant hylasset p noen f minutter. S var det snu hest og vogn og ungene fikk krabbe opp i den tomme hyvogna. Turen tilbake til enga var det stikk motsatte av turen til lven.

Pl la seg p bunnen av kjerra og innbilte seg at han n betalte for alle sine synder. Vogna hadde slettes ingen sttdempere lenger, den gode hylukten var vekk og makrellskyene bare flimret over himmelen. Pl lukket ynene og forskte se helvetet for sitt indre ye. Det var humpete der, det var helt sikkert. Det var ogs temmelig lyst. Det kunne Pl skimte gjennom yelokkene. Det var sikkert de evige flammer som ogs heten fra sommersola lokket frem. Pl ble nyskjerrig p om han fikk se Satan. Det var et sjansespill ta, det hadde faren fortalt ham. Faren hadde nemlig fortalt Pl om kortspillets vederstyggelighet.

Fire menn satt rundt et bord og spilte kort og drakk brennevin. Spiller du kort, hadde faren sagt, er det ikke langt igjen til drikk og det som verre er. Pl visste ikke helt hva "det som verre er", var, men kunne tenke seg at det kunne vre spekesild eller kokt flesk som var noe av det vrste Pl visste om. Jo, de satt der og drakk brennevin og spilte kort. Og de spilte om penger, grd og grunn. Det var det syndige kortspillere spilte om, kunne faren fortelle. En av mennene jukset. Han var en falskspiller. Etter hvert som kvelden skred fram hadde falskspilleren svindlet til seg flere tusen kroner og en bondegrd. Plutselig mistet falskspilleren et kort p gulvet. Det havnet under bordet. Falskspilleren byde seg ned for ta opp kortet, men under bordet satt det en skapning med bukkefot og to horn i pannen. Skapningen sa:" Vrsgod, her er ditt spar ess, n er du min". Falskspilleren reiste seg opp, likblek i ansiktet og falt dd om.

Det var en skummel historie, kanskje Pl skulle forske se en ond nd i stedet. Onde nder hadde han hrt om bde p sndagsskolen og p misjonshuset.  Nede p Madagaskar vrimlet det av onde nder som besatte stakkarne og fikk dem til danse villmannsdanser. Men de overlevde. Pl konsentrerte seg om f se en ond nd da hyvogna stanset. Samtidig var det noen som prikket ham p brystkassen. Pl slo ynene opp og der sto den onde nden. Pl satte i et vrl og kom seg ut av hyvogna i en fart og sprang bortover enga. Ikke s ulikt en villmannsdans egentlig.  Tilbake i hyvogna l Magnar og holdt seg for magen av skratt. Han hadde oppdaget at Pl hadde sovnet og s tenkte han gjre ham et pek. Hvis du stikker begge tomlene inn i hver sin munnvik og samtidig drar ynene nedover med pekefingrene lager du et "gorilla vrengtryne". Det var det Magnar hadde gjort, men Pl var lenge sikker p at han hadde manet fram en ond nd.

Etter to dager var alt hy i hus. Det neste som sto for tur var hstonna. Da skulle havren sles og treskes, poteter, gulertter og roer og turnips skulle hstes. Jorda skulle plyes med traktor (det gledet Pl seg til) og stutekalvene skulle slaktes. Men frst skulle Pls far i skogen for blinke ut trr til husbygging. Det var meningen at faren skulle felle trrne neste vinter, frakte dem til saga med lnt hest og legge dem til trk for husbyggeriet neste sommer.

35. Sommerferie i Enningdrn 2

Neste dag var Pl tidlig oppe for delta i slttonna. P grdsplassen satt Hans p en taburett og slipte slmaskintenner. Maskinen hadde ikke vrt i bruk siden ret fr og trengte en overhaling. Pl s den blakke hesten st klar med to spann p kjerra. Det var Sveinung som skulle kjre melka til storveien denne morgenen. Annenhver dag leverte de melk i to store stlspann til meieriet. Melka ble hver morgen og kveld etter melking bret ned til bekken hvor det alltid sto to femtilitere i den kalde strmmen. Forrest p melkekjrra var det et kuskesete med plass til to. Pl hoppet opp og fikk lov til holde tmmene mens Sveinung "holdt kontrollen." Pl smattet og Blakken begynte g. Det var ikke langt ned til storveien, men veien var bde hullete og hompete, s de mtte kjre langsomt s ikke melkespannene veltet. Pl syntes det var spennende styre hesten. Han fikk litt hjelp av Sveinung for unng de vrste hullene i grusveien, ellers gikk det fint syntes Pl. Vel nede var det f de tunge femti liters spannene opp p melkerampa. Sveinung hadde med seg en solid planke som han elegant trillet, litt p skr, melkespannene opp p rampen p. "Nru  fr et par julegrtr mer innbors, sk j lre d trelle mjlk". sa Sveinung. Familien Eriksen pleide spise ribbe til jul, Pl hpet det gjorde samme nytta, men han sa ikke noe.

Da de kom tilbake til bondegrden var Hans ferdig med tannslipingen. I stede gikk han rundt med en ps og en liten pinne. Han ga redskapen til Pl. "Her haru en ps "gris" og en smrepinne. Seru dm nepplne der"? Jo, Pl s smrenipplene. ""Du pnr bare lokket snn og s fylleru dm sme koppne med "gris". Hans demonstrerte p den frste nippelen, s fikk Pl overta. Det gikk temmelig bra, litt sl ble det, men ikke vrre enn at han fikk et klapp p skuldre nr jobben var gjort. "N trur j vi er modne for en kffetr, kommer u?" De gikk begge inn p kjkkenet, Hans  helte seg en tr fra kjelen p komfyren og spurte hva Pl ville ha. "Is", svarte Pl. Hans og Gjertrud hadde bde elektrisk komfyr og kjleskap. I det kjleskapet var det en liten avdeling helt verst til hyre hvor det var mulig fryse isterninger. Det visste Pl godt og det var en snn isterning han ville ha. Hans hentet to isterninger "Det err gtt ha en te hvert ben", mente han.

"N trur j vi ka bynne sl",sa Hans etter en stund. Han forklarte Pl at sola mtte trke bort morgenduggen frst, ellers kunne gresset mugne. Blakken var allerede satt foran slmaskinen av Sveinung, s det var bare styre hest og maskin ut p enga. Slmaskinen hadde kun ett sete, s Pl mtte kunne ikke sitte p. I stedet fulgte han etter slmaskinen for se om det dukket opp noen vipereir eller vipeunger. Heldigvis var det ingen reir eller unger p enga. De ville drlig kunne klare seg uten det hye gresset som beskyttelse.

Da sllingen var ove,r kom Hans bort til ungene og fortalte at det var meldt fint vr dagen etter og derfor kunne de la gresse ligge og trke. Resten av dagen syklet Pl litt rundt omkring. Pls far hadde ftt tak i ei sykkelramme p svensk side. Den hadde V form, alts ikke ei jenteramme som har U form. Gjennom venner og bekjente hadde han ogs ftt tak i et par hjul som passet, kjede og skjermer. Styre hadde han selv med hndtak av tre. Bagasjebrett, lys, kattye og ringeklokke manglet, men det var "ett fett", som Pls far sa. Pl hadde tidligere p sommeren lrt seg sykle. Han hadde prvd seg noen ganger p Magne eller Sveinungs sykler, men de hadde stang og da mtte han st inni ramma nr han syklet og det var litt vanskelig.

Neste dag, etter at duggen hadde forsvunnet hentet Hans fram hyvenderen og snudde gresset han hadde sltt dagen fr. P ettermiddagen stilte hele familien Ulset opp og begynte hesje. Pl var ogs med. Han fikk jobben med etter-rake. Det var alltids noen str de store ikke fikk med seg. Da kvelden kom sto fem lange hesjer med gress klar og ventet p bli til hy.

Hvis du tror at fem hesjer med timotei er nok til to hester, to kalver og 8 kuer en lang norsk vinter, m jeg skuffe deg. Store dyr spiser masser av hy. Hans hadde flere enger med hy.  S i de gode trre dagene framover ble eng for eng sltt av Hans og Blakken. Og da den siste enga var ferdigsltt var hesjene p den frste trre og kunne kjres p lven.

 

34. Sommerferie i Enningdrn. 1

Det var blitt juni og skoleferien startet. Pl syntes det var stas, for frste gang i livet hadde han ferie. Pl hadde nettopp avsluttet frste klasse p Prestebakke skole og ret var 1956. Pls far pleide ogs ha sommerferie, i tre uker, men Pls ferie var dobbelt s lang. Lillessteren og Ralf, kammeraten hennes, hadde ikke ferie, s de var naturligvis grenselst misunnelige, men det var ikke noe Pl brydde seg synderlig om. Han var mer opptatt av hva han skulle finne p i den lange skoleferien.

Heldigvis var det snn at Pl bodde like i nrheten av to bondegrder. Og bndene hadde aldri ferie dengang. De hadde dyr passe p og utallige gjreml selv om det var fint vr med stekende sol. Bondekona, Gjertrud hadde en kjkkenhage med bnner og erter. Gulertter, kl. klrabi, turnips og poteter tok mannen hennes, Hans seg av. Han hadde store jorder fulle av disse rotvekstene. Snnene, Magnar og Sveinung ble satt til bde tynne og luke blandt de spe gulerot og turnipsplantene. Et slit i varmen, men alle mtte yde sitt den gangen, selv om de minnet faren p at de ogs hadde ferie. Gjertrud dyrket noe hun kalte margerter. Selvflgelig, tenkte Pl, Gjertrud hadde nemlig ei sster i Greker som het Margaret. Det var logikk i det.

P grden var det 8 kuer, 3 kalver, to hester, to griser, en masse hvite italienere og et par katter. Mange av disse dyra trengte bde havre, hy og hakkels vinterstid. N p sommeren gikk de ute. Kuene og hestene hadde et stort bakkete omrde i Struten de beitet p, grisene hadde sin utendrs binge og italienerne lp fritt omkring og la sine egg bde her og det. Og nettopp derfor fikk Pl jobben med finne de skjulte hnsredene, samle eggene sammen og motta ett egg for hvert tiende han fant. Hnene la eggene sine p de merkeligste steder. I hyet p lven var det mest vanlige. men n sommerstid var det ikke s mye hy igjen s nye gjemmeplasser ble utviklet. En gang fant Pl ei verpehne p traktorsetet. Da den fly vekk l det tre egg tilbake p setet. Og andre ganger fant Pl skalte skinnegg. Det var egg uten skall, bare ei hinne rundt plomma og hviten. Det betydde at hnene hadde ftt for lite kalk, forklarte Gjertrud og s fikk Pl ren av str skjellsand ut til de hvite italienerne og som de velvillig t og eggene fikk skall igjen.

En dag sto bonden Hans og spisset en masse staur. Pl lurte flt p hva han skulle med dem, skulle han lage et gjerde? Da Pl var liten ble han bundet fast rundt livet med et tau som var festet til en lpestreng, akkurat som en hund. Pl likte stikke av, men Sponvikveien gikk rett utenfor huset de bodde i den gangen, s det var ikke s lurt la en tre - firering "vele" rundt blandt trafikkantene. Og n lurte selvflgelig Pl p om Hans skulle gjerde ham inne. Pl tenkte at han fikk g litt forsiktig fram og sprre Hans om hva han hadde, selv om Pl utmerket godt visste hva en staur var. " har der a"?, spurte Pl. "En str", svarte bonden. Ok, han fikk sprre litt mer direkte. " sk du me denn "?  Hans s p Pl , holdt en liten pause og svarte: " Det er en str te stikke i rv p den som spr". Og s lo han, hyt og lenge. Pl prvde ogs le, men han var ikke helt sikker p om Hans bare tullet eller om han virkelig hadde tenkt plassere spissenden p stren i stussen hans. Det s nok Hans, s han fortsatte: "Det er hesjestr, Pl. N bynnr hyonna, det blir rbe nok te oss lle".

Neste dag lastet bonden alle hesjestaurene opp p kjerra, pluss en trommel hesjestltrd, ei slegge og ei knipetang. Hans gikk ved siden av kjerra og styrte hesten (Det var Blakken, den var eldst, som i sangen og fikk bare lettere oppgaver.) og Pl fikk sitte p toppen av hesjestaurene. Hans hadde ogs med seg en lang snor som skulle spennes ut fra den frste hesjestauren. Det var for se hvor de andre staurene skulle settes. Var det noe bndene var nye p s var det ha rette hesjer, rette potetrender og pene vedstabler. Pl fikk holde Svarten i bislet mens Hans som sto oppe i kjerra slo ned hesjestaurene i bakken. Svarten kjente godt Pl, for Pl hadde ftt lov til strigle den flere ganger og desuten hadde Svarten feset Pl av krakken den gangen guttene skulle lage trostesnarer av hestetaggel. S den visste vel at den hadde et lite overtak. I hver endene av hver hesje ble det satt ned en kortere staur litt p skr hvor hesjestltrden  ble endefestet for forhindre at hesjene falt sammen av vekten p alt det nysltte gresset som skulle henges p hesja den neste dag. Hesjetrden ble festet mellom hver stur i 4, 5 hyder. Da Hans og Pl var ferdig var det nesten kveld. Hans syntes han hadde ftt god hjelp og hvis han ville, kunne han f vre med neste dag ogs, da skulle de sl enga og henge den opp p hesjene, sa han. Det ville Pl gjerne. Det var fabelaktig ha ferie. Ikke noen lekser, intet kjedelig arbeide, bare morro.

33. Fiske i bekken

Det rant en bekk ikke langt fra Hea. Den startet muligens oppe ved Vesletjern og rant ut i Enningdalselva nedenfor kolonialbutikken til Golden. I den bekken var det fisk. Sikkert flere slags smfisk, men Pl gikk kun etter gromfisken, bekkrreten. P sitt vrste kunne den sikkert strekke seg til 20 cm. minst.

Bekkrretfiske krever spesialteknikk og spesialredskap. Frst skal man finne det riktige  stang-emne. En rett fin seljekvist p samme lengde som fiskeren er standard. Det ville i Pls tilfelle vre 1 meter og 35 centimeter. Seljekvisten mtte ikke barkes for da ble den lys i fargen og kunne skremme fisken. Snret mtte vre av det tynneste slaget og ha samme lengde som stangen. Pl hadde lrt knyte fiskeknute av faren s den bittelille Mustadkroken skulle sitte skikkelig fast og ikke lsne hvis det kom en svring. Kork og skke var ikke ndvendig til bekkefisking.

Pl var stort sett selvlrt gjennom flere fisketurer alene. Det var jo snn, at Pl hadde ingen lekekamerater p sin egen alder. Ssteren var to og et halvt r yngre og det er mye nr man selv er bare tte. Magnar var to r eldre og hadde desuten sykkel, s han fk grdimellom og var sammen med jevnaldrende ofte. Han var "sammen med", og ikke "lekte med", s gammel var han blitt. Og hans storebror var nesten tenring og kun god ha hvis han ville selge et par Nitedals og ripe til de mindre guttene. Og lillessterens kamerat, Ralf var bare en liten mammadalt som ikke kunne snakke rent en gang. S Pl fisket ofte alene.

Han syntes det var helt fint. Pl likte seg alene. Da kunne han utforske terrenget, finne kantarellsteder og steder hvor blveisen grodde. En gang s han en revunge. Pl sto stiv som en pinne, rrte ikke en finger. Revungen snuste i lufta og s p Pl. Tok et par skritt mot gutten og et par tilbake igjen. Pl s at den var fryktelig nyskjerrig. Med ett var revemoren der. Hun s p Pl med forskremte yne, tok ungen i munnen og lp bort. Da Pl kom hjem, fortalte han til lillessteren at han hadde sett en stor rev som spiste en liten rev. Det gjorde inntrykk p lillessteren, som planlagt. Og det var ikke helt usandt heller. Det kunne jo hende at moren spiste opp ungen senere. Pls far hadde nemlig innprentet Pl at nr kaninene fikk sm, mtte man vre yderst forsiktig angende hye lyder og br bevegelser. Ble kaninmoren redd, spiste hun opp kaninungene, fortalte faren. Det var slett ikke umulig at revemorer tenkte som kaninmorer.

En hstdag i september med yr og lite vind, bestemte Pl seg for prve rretlykken igjen. P femtitallet var det ingen sppelhenting p landsbygda. Alle hadde en skrothaug hvor all sppel ble kastet. Var skrothaugen gammel nok, kunne det  utvikle seg fin komposjord snne steder. Der fant Pl all den meitemark han kunne drmme om. De lengste og tjukkeste lot han vre, fisken i bekken var for liten til dem, men det var nok av andre i den strrelsen Pl mente passet. Metemarkene ble lagt i en tom fiskebollboks og s var Pl klar. Han tok farvel med katten og fortalte den at snart ventet det et herremltid. Det likte katten hre tydligvis, for den strk seg opp til Pls bukseben og mjauet. Pl var overbevist om at katten forsto ham, bare han snakket langsomt og tydelig. Derfor snakket han bde titt og ofte med dyret.

Terrenget, bekken snodde seg gjennom, var viktig for fiskelykken. I omrdet nr Hea var det pent jordbruksland bekken rant gjennom. Der sto det ingen fisk. Jo, det var fisk der, men de var s vettskremte for det pne landskapet at Pl hadde bare sett dem som mrke skygger som raste enten opp eller ned vannfringen.

Pl visste om det beste omrde for lure smrreten p kroken. Frst gikk han ned til storveien, s noen hundre meter srover p og s et lite stykke inn i skogen p hyresiden av veien .Der flt bekken rolig under dystre grantrr. De gangene det hadde vrt flom i bekken, hadde flomvannet gravd seg inn under bredden flere steder. Det var som sm huler under elvebredden og fungerte utmerket som gjemmested for fisken.

Men det kunne ogs vre somre hvor regnet uteble helt. Pl husket godt et r det var skikkelig trke. Da hadde bekken trket nesten helt inn, men det var fortsatt noen kulper som inneholdt fisk. De bet ikke p kroken, men Pl klarte fange nesten 20 stykker med bare nevene. Da ble katten glad.

Men i dag var det vann nok, og yr i luften. Pl konstaterte at strmmen ikke var for stri, lysforholdene var perfekte og at det smregnet gjorde Pl nesten usynlig for fisken. Det at fiskestanga ikke skulle vre lenger enn Pl selv, var ogs et poeng. Bekken var smal, det var tett vegitasjon og med et fiskesnre p samme lengde som stanga, kom han til over alt i bekken uten sette verken stang eller snre fast i noe.

Pl valgte seg et sted som s lovende ut. Det var ingen fisk se, men Pl visste hvor de var. Han agnet den lille kroken med en sprellende mark og frte stang og snre forsiktig ut over vannet. Det var viktig at marken havnet s tett inntil bredden p den andre siden av bekken som mulig. Helst et skyggefullt sted hvor det kunne vre fisk i hulrommene under bekkebredden. Etter tre kast landet krok med mark p det rette stedet. S var det bare vente. Bekkrretene er noen sky vesener. Det er klart, de har mange fiender. Det kan vre ryskatt og rovfugl, snmus og rmt mink og selvflgelig Pl.

Pl s marken som vred seg p bunnen. Og s han ikke en skygge der ved granrota? Jo, det var en fisk. Den hadde tydligvis sett marken og var nyskjerrig p om den var spiselig. Langsomt kom fisken ut av skyggene og bort til marken. Med ett fk den inn under bredden igjen. Dette hadde Pl sett mange ganger fr, det var n den ordentelige spenningen begynte. Pl satt muse stille. Marken beveget seg fortsatt og med ett kom rreten ut fra bredden, tok marken i munnen og dro den og kroken og snret inn under overhenget. N skulle Pl telle. Dro han til for fort, ville marken bare glippe ut av fiskens munn uten at kroken hadde ftt feste. Ventet han for lenge, ville fisken spytte ut mark og krok igjen nr den kjente noe som stakk. Pl talte:, en - to - tre - fire og rykk. Der satt den. Pl grep den sprellende krabaten. Fin fisk med masse prikker og rd buk. Sikkert 11, 12 centimeter, en storing med andre ord. Det var ikke vits i fiske mer p dette stedet. N var resten av rretbrdrene og sstrene livredde og ville neppe fristes av en buktende meitemark. Men Pl hadde flere fiskesteder. Han skar seg en v-formet pinne og tredde storingen innp og gav seg i veg til neste fiskeplass.

Pl fikk fem bekkrreter til fr han gav seg. Da hadde han ogs plumpa et par ganger, s han var temmelig vasstrukken nedentil, satt kroken i fingeren en gang og sett ei ugle som satt tett inntil en granlegg.

Vel hjemme fikk katten servert et herremltid  av den strste fisken og Pls mor stekte de andre til familien. En 10 centimeters bekkrret er kanskje ikke en full middag for et menneske, men heldigvis hadde moren bde lungemos og kokte poteter klar. Det ble en bekkrret til hver som en "apritiff" som Pls far sa. Han var jo toller og hadde lrt seg noen viktige utenlandske ord som var ndvendig bruke nr det kom utlendinger til tollstasjonen. "Apritiff" betydde noe man spiste fr man spiste, forklarte faren. Det var veldig fint og populrt i utlandet. De spiste hver sin rret i stillhet. Det kunne nok vare et par minutters tid, for "apritiffen" var ikke strre. Pls sster, Kari, likte "apritiffen" veldig godt og ville sporenstreks flytte til utlandet hvor de kunne spise "apritiffrret" hver dag. Og med lungemos i tillegg, ble hele familien gode og mette. Katten hadde ogs spist sin store fisk og lagt seg under svartkomfyren.

Pl fisket i bekken bde fr og etter denne dagen. Men det var kun denne dagen han fikk en fisk til hvert familiemedlem, katten medregnet. Derfor husker han denne dagen spesielt.

 

32. Kuhalesuppe

Det m ha vrt p frjulsvinteren. Det var da mange bnder startet hjemmeslaktingen. Jorda var hard og insektene var vekk. Desuten var det ikke s lenge til konene rundt omkring begynte tenke p julematen. En dag i slutten av november kjrte det en ukjent lastebil mot bondegrden Rd. Pl hadde aldri sett denne bilen fr, men som bilmerkeentusiast kunne han se at det var en bl Opel Blitz med kalesje. Og det var kalesjen som gjorde lastebilen interessant. Kalesje betydde at det var noe p lasteplanet som ikke skulle sees. Pl fikk p seg genser, vindjakke, raggsokker og gummistvler i en fart og lp gjenveien over jordene til bondegrden.

Vel framme kunne han se at Opelen hadde parkert ved fjset. Ingen var se, sjfren hadde sikkert gtt inn til Erling og Anne-Elise for en kopp kaffe. Skulle han ta en smugtitt?. Pl s ingen, verken voksne eller barn s han dro kalesjen forsiktig til side. Dde dyr. Skrotter av griser, kalver og okser kunne han se. Hva skulle Erling med alt det kjttet? Pl slapp undre seg lenge, for n kom Erling og Opelsjfren ut av vningshuset. "Ser,e bra utt, herr innspektr"? spurte Opelsjfren. "Det er j som er slktrn" sa han videre. Pl s p Erling: " sk du med lle dm dvve dyr,?" Slakteren kom Erling i forkjpet og forklarte at han kjrte fra grd til grd og slaktet buskap. Siden tok han skrottene med seg til slakteriet i byen hvor de ble gjort om til koteletter og plser. "J har e gmml mjlkeku som sk slkts", sa Erling. "Det er ho gmle Maud, som du sekkert kjenner."

Pl kjente godt gamle Maud. Grdskona Anne- Elise pleide melke kuene for hnd bde morgen og kveld. Pl var gjerne med p kveldsskiftet. Mens Anne- Elise melket fikk Pl skrape kumkka ned i renna og videre i hullet til mkkakjelleren. Han passet seg vel for det hullet. Opplevelsen fra Bjrndalen hvor han datt i dassen, satt fortsatt skarpt fast i hjernebarken. Det ble alltid en del skum p melkebttene etter melkingen. Den fikk Pl og de andre barna som hadde hjulpet til med fjsstellet. Det smakte himmelsk, nesten som iskrem.

Men n skulle alts gamle Maud slaktes. Pl m ha sett litt trist ut for Opelsjfren som n var blitt slakter, prvde seg med noen trstende ord " Det rnte te komme unna, gutt, den veien sk ve lle". "Slakts?" Plutselig ble begge de voksne i veldig godt humr, klappet Pl p ryggen og sa "atter s ille vare vel ente, men n fekkn g inn i huset,  han varnte gamml nok te se ptt" Det kunne vre like greit, Maud hadde vrt ei fin ku, verken sparket eller stanget noen. S Pl gikk inn, litt molefunken, men ogs litt skuffet, han hadde aldri sett kuslakting fr.

Inne befant Karis lekekammrat, Ralf seg og Ralfs lillesster som bare var en baby. Anne- Elise, moren, passet p at guttene holdt seg inne inn til videre.  De fikk smake p vaflene som slakteren senere skulle f. Det var bde godt smr og bringebrsyltety til. Det var ikke s ofte Pl fikk vafler midt i veka, kanskje han skulle bli slakter f vafler flere ganger om dagen, hver dag ret rundt. Plutselig hrtes det et smell. Guttene for til vinduet og der l Maud p bakker rett bak Opelen. "N er avliving over, s n kan de gtt g ut, guttr". Begge guttene fikk p seg klrne i en fart og sprang ned til slakteplassen. Slakteren hadde allerede tappet kua for blod og var i gang med fl dyret. Det gikk temmelig fort. Skinnet ble liggende eom et teppe under kua mens slakteren arbeidet videre. Da han etter en stund hadde ftt innvoldene ut og skinnet av, lftet han hele kua opp i en vinsj, delte skrotten i 4 stykker og hang stykkene opp inne under kalesjen. Men hvor var halen? "Haddnte ku non hale" spurte Pl. "ffer lurru p det " spurte Erling. "J ku gtt ha tenkt m lett oksehalesuppe, snn suppe som kongen eter flere ganger i vek", svarte Pl. Slakteren som hadde lagt halen i en sekk, dro den fram og gav den til Pl. Den var tung og luktet av kumkk. "Er `u sekker p at du vi han" spurte Erling. "En snn har j nsk m hele mett liv", svarte Pl, te sndag sk vi ete kuhalesuppe" Pl fikk halen , slang den over skulderen og lp hjemover.

Hjemme sto moren og skrellet gulertter til middagen. Pl slengte kurompa p kjkkengulvet og s p moren. "I all vla," skrek moren og slo hendene sammen. "E hulderrompe, har u fonne den henner?" "Det rnnte e hulderrompe, det er e kurompe. Den sk vi ha te kongelig okshalesuppe p sndn. Og den har j ftt an Erling og slakrrn". Moren hadde slett ikke lagt merke til at slakteren hadde kommet til Rd, den ander nabogrden, men n s hun den bl lastebilen gjennom kjkkenvinduet. "J m nok ta m en tur over te Anne-Elise hre ssen det her har gtt tel", sa moren. Moren gjorde seg ferdig med gulerttene, kledde p Kari og seg selv og tok gjenveien over jordene.

Det var litt kjedelig vre alene i huset, faren var p patrulje og kom ikke hjen fr etter at det var blitt mrkt. Men katten var inne. Han kunne jo kle ut katten. Pl fant lillessterens dukkeklr og begynte kle p katten. Katten var ikke srlig velvillig. Den ville helst ligge foran vedovnen svi pelsen. Men en kjole og ei kyse fikk Pl p katten etter en del mjauing og katteklor. S ble katten sluppet ut og den forsvant bak snfanene i rakettfart. Hva skulle han finne p n da? Det fikk han ikke tenkt s mye over for han hrte moren og ssteren trampe av seg snen utenfor. Lillesster bar p katten. Den s p Pl og freste. "Se pusen haj kedd p s sl s han ente fysej og j haj ftt vafflj me syttety" sa hun. Og moren sa som hun pleide: "J kante g fra d er yeblikk uten at du finner p et eller aant sprell".

Sener kom faren hjem, fikk hre historien fra bde ektefellen og snnen, Faren hadde en veldig skarp lommekniv og med den fldde han kuhalen, delte den i leddene s det ble passelige kokestykker og s ble halestykkene pakket godt inn og lagt i jordkjelleren. Neste sndag spiste hele familien kongelig, At kua hadde het Maud, tenkte ingen p, heldigvis.

31. Indianeren. Femte del.

Neste morgen, nr den store sol antagelig sto over Hauketo, mttes de to minste indianerne ved avtalt sted. Den store sol var ikke se, for det pissregnet. Alle snarene var urrte utenom en og i den hang en dd trost. "Ugh", gryntet blekkfoten, "sort fugl sk steks nr vann fra himmeln sluttr dale p vres skalpr og nr vi har komme him fra hvite manns skole". Kloke ord fra en blekkfot, syntes mohikaneren og la til: "Mohikaner bringe sort fugl him og leggen i kjellr til vann ente lenger dette fra himmeln". Som sagt. s gjort. Fuglen ble lagt  p lit de parade i jordkjelleren og indianerne gikk s til skolebussen.

Vel hjemme fra skolen gikk de to yngste indianerne ned til Struten for se om det var kommet flere troster i snarene. To til var blitt fanget og en av snarene var helt borte. Sikkert en tiur foreslo Pl. Men Magnar mente at tiurer ikke spiste rognebr, det mtte vre en hare, minst, kanskje to. Tenk om de hadde fanget en hare. Haregryte med "nuprete saus" var noe  mohikaneren likte. Pl som i tillegg til vre indianer, kunne godt tenke seg vre kokk ogs. Moren hadde vist ham hvordan hun laget en riktig god kaninmiddag. Frst ble kaninen stekt og s lagt i sausen for bli mr. Og sausen besto av melange margarin, mel og melk. Enerbr var det nok av p buskene rundt huset og sammen med salt og pepper fikk man den beste kaningryte etter en times kok. Men en gang hadde Pls far skutt en hare og moren preparerte haren p samme mte som hun alltid hadde gjort med familiens kaniner. Det var faren som forlangte "nuprete saus". Og det fikk man nr melka i sausen kokte opp og skilte seg. Deilig.

N hadde de 3 troster. De to vennene plukket fuglene fri for fjr og dun, fjernet innvoller, hode og bein og der l de klare til steking p en flat stein. Men du verden hvor sm de var blitt. Det ville ikke bli mye kjtt pr. indianer og s hadde blekkfoten og siuksens mor i tillegg bedt seg selv p middag. Blekkfoten fikk en ide. Poteter. Selvflgelig skulle det poteter til. Blekkfotens far hadde satt et helt jorde fullt av blpoteter og ksj pink. Guttene tok med seg trostene og la dem under noen planker p stedet de hadde utvalgt som blplass. Kvister og gamle plankestubber var det masser av rundt husene, men fyrstikker det hadde ikke de to indianerne. De fikk alliere seg med siuksen. Det hendte at han hadde noen illegale fyrstikker gjemt bort. Siuksen gjorde lekser, men siuksens mor var med p notene. Siden det hadde regnet hele natten og formiddagen, var ikke brannfaren overhengende, s hun lnte dem en eske. Frst mtte de lage et durablelig bl. S fant de et blikkspann og fylte det med blpotet. Potentene ble lagt i glrne og blet ble holdt i live med mer kvist og kvast. Middagsforberedelsene hadde tiltrukket seg et par blekansikter ogs. De fikk til nd lov til se p hvis de bidro med mer ved. Ralf og Kari visste om et sted hvor det var fin ved, i vedskjulet til Kari og Pls foreldre. De for i skytteltrafikk mellom bl og skjul helt til Kari og Pls mor fikk ye p dem. S ble det brtt slutt og kroken p dra, bokstavelig talt. Den fine bjrkeveden skulle ikke brukes til lek. Men n var blet varmt som et visst sted og klart for trostesteking. Guttene tredde de sm fugleskrottene p lange seljepinner og holdt dem over flammene. Snart var fugleskrottene helt svarte og ferdige, mente de to minste. Pl og Magnar smakte p hver sin skrott. Det var ikke godt. Skinnet var brent og resten var r fugl. De fikk greie seg med poteter. Blpotetene som n var blitt svartpoteter ble raket fram fra glrne. De var glovarme og mtte avkjles i ti minutter minst. I mens hadde blekkfotens mor kommet. Hun hadde med eg salt og et par gafler. Potetene smakte himmelsk. De var bde stekt og rkt samtidig og med litt salt p ble det rene delikatessen. Men med ett stakk det til inne i munnen til Pl. Ikke alle potetene var gjennomstekte, noen var r i midten. Og det var en av dem Pl hadde begynt gnaske p. Pl tok poteten langsomt ut av munnen og s p den. Den hadde ei rd stripe og ved enden av den rde stripa satt en av Pls fortenner fast. Pl hadde lenge gtt og rugget p fortanna. men nr delikatessepotetene ble servert hadde han glemt den lse tanna. En herlig dag og i morgen kanskje en femtiring i eggeglasset hvor fortanna skulle legges fr han la seg. Neste morgen var de forkullede trostene borte og en blank femtiring med hull i l i eggeglasset hvor Pl hadde plassert fortanna kvelden fr. Alt var fint, men plystre fikk han ikke til lenger.

30 Indianeren. Fjerde del.

Det var blitt hst og jakttid. Alle fugler og dyr som hadde vrt egg eller sm dyreunger p vren, var n blitt s voksne at de kunne klare seg selv og dermed kunne man jakte p dem eller p foreldrene deres. Det var mange fugler og firbente dyr jakte p i Enningdalen. Det var rdyr og ddyr, elg og hare, skogsfugler som tiur og ry, orhane og orhne og en fugl som var blanding av de  to storfuglartene, rakkelhane eller rakkelhne.

Pls far jaktet p skogsfugl og hare. Noen ganger p rev. Det var god sndagsmat utenom reven.  Mohikaneren Pl og vennene hans, Blekkfoten og Siuksen jaktet ogs. N hadde ikke Pl pil og bue lenger. Det utstyret sto innelst i farens brseskap s han mtte finne p andre fangstmetoder. Pl hadde lest en bok som het "Pelsjegerliv". Der brukte "trapperne" som de kaltes, snarer eller doner. Og det ville Pl n prve. De andre indianerne (det var to, Magnar og Sveinung) syntes det var en god ide. Frst og fremst behvde man en lang nesten usynlig trd som ogs var sterk. Magnar var blekkfoten blant guttene. Han gikk ofte barftt p sommerstid og fikk dermd noen temmelig mrke ftter. I indianerbkene stod det ofte om disse blodtrstige typene som listet seg rundt p blekkfttene sine. Sveinung, storebroren, kunne litt engelsk og hadde opplyst at begrepet "blackfoot" betydde "blekkfot" p norsk. Samme som en som spiller "back" p fotballbanen, han spiller "bekk" p norske baner. Engelsk var lett lre egentlig, fortalte Sveinung. Hvorfor noen indianere smurte inn fttene sine med blekk forble et mysterium for Pl og hvorfor noen fotballspillere mtte st i en bekk nr de skulle hjelpe kipern var heller ikke s lett fatte for en liten indianergutt. Blekkfoten og storebroren hans, siuksen, bodde p den nrmeste bondegrden som l bare hundre meter fra Hea. Der hadde de to arbeidshester. Blekkfoten kunne fortelle at en gang i ret kom det en mann og kjpte hestehaler eller hestetaggel som han kalte det. Hestehalehr var noe av det sterkeste man kunne finne innen naturtrd den gangen. Mannen solgte hestetaggelet videre til en av de mange skofabrikkene i byen. Der tvinnet de hrene sammen, dyppet dem i bek og fikk verdens beste bekatrd til sy beksmstvler med.

Hestetaggelmannen hadde ikke vrt der det ret, s hestenes haler var lange og fine. Blekkfoten og hans trofaste flgesvenn (Pl var et par r yngre enn Magnar og da blir man automatisk flgesvenn) snek seg usett inn i stallen. Der sto Svarten" og "Blakken" og gumlet hy. De hadde haler som rakk nesten ned til gulvet. Magnar ba Mohikaneren om lfte opp halen p "Blakken. Hesten var hy s Pl mtte finne en skammel klatre opp p for n helt opp til halerota. Blakken snudde p hodet og s p Pl. Den lurte nok p hva som var p frde. Kanskje den trodde de var hestetyver tenkte Pl. Det vrimlet av hestetyver i bkene han leste. Derfor beroliget han hesten med noen velvalgte ord. " Jeg ikke hestetyv. Jeg bara klippa svansen". Snn snakket mohikanerne og hesten forsto sikkert Pls indianersprk.  Blekkfoten gav mohikaneren ei stor sauesaks: "Klpp p innersia ta halen, s ere ingen som sert", hvisket blekkfoten. Halen var tung som et vondt r og lang som et enn lengre. Pl fikk etter mye strev lftet opp halvdelen av halen og skulle til klippe av noen taggel da Blakken fant det for godt presse ut en "brakare". En fis med en kraft bare arbeidshester gan fremskaffe. Pl ble regelrett blst ned av krakken, han hadde jo ftt "brakaren" midt i fleisen. Og der ble han liggende  midt i hestemkka og gammel hakkels. Blekkfoten ble ved synet av den nedblste mohikaneren angrepet av et s sterkt latteranfall at han ogs falt om p ryggen.

Da med ett sto blekkfotens mor i stalldra. "Har hestne sprk dr?. "Nei", hikstet Magnar, "Den fes Pl ta krakken". Magnars mor kunne ikke dy seg for komme med et aldri s lite hvin: "Du Pl, du Pl, sk det bli ta d, ?" og s et lite hvin igjen. Blekkfotens mor klippet noen fine lange hestetaggel av begge hestene og forlangte bli bedt p middag nr de fangede delikatesser skulle serveres. Det skulle ikke bli noe problem, mente indianerne. Himmelen var svart av trost, s det skulle bli en enkel sak

Guttene visste at trosten var glad i br og n var rognebrene fine og oransje p farge, klare til spises. Indianerne plukket noen store klaser og gikk s ned i Struten hvor trosten pleide samle seg. Med hver sin medbragte tollekniv skar de av lange tynne seljekvister som de satt fast dypt i jorden og bant endene verst sammen s kvistene dannet en halv-bue. Der verst bant de hestehret fast, formet som en lasso. S la de de fineste rognebrene p hver side av den hengende lassoen. Hpet var at trosten skulle se brene, stikke hodet gjennom lassoen for n brene og at lassoen eller snara ville kvele fuglen nr den trakk hodet tilbake. Det var lov snare fugl dengang, det var ogs lov med hjemmeslakting som jeg skal fortelle mer om en annen gang. Siuksen kom ogs listende etterhvert og hjalp de to andre med arbeidet. Og da mrket begynte gjre det vanskelig skjelne mellom hestetaggel og spindelvev, hadde de satt ti snarer opp. De ble enige om mtes neste dag nr den store lysende sol str over Hauketo. Det var kl. sju p fellessprket indianerne brukte seg imellom.

29 Testen

P vren 1955 skulle Pl innskrives eller skrives inn p folkeskolen. Pls far fortalte at alle barn mtte komme til et mte med en fra skolevesenet for f rede p om hodet var skrudd riktig p. Og hvis det ikke var skrudd riktig p, s mtte ungen vente et helt r for igjen for sjekke jengene. Pl s at faren hadde et merkelig glimt i yet, s han ble ikke s veldig redd. Mye i Pls familie ble sagt p den mten, enten med en metafor, en lignelse eller med kanskje tilsynelatende si noe helt annet. Eller rett og slett pr. kroppssprk. Pl lrte seg fort kodene og sammenligne Pls hode med ei 60 vatts Osram lyspre, var helt forstelig norsk for 7 ringen.

Dagen kom og Pl og faren hans dro til den nedlagte skolen p Ende der veien deler seg i to. En del gr til Prestebakke, hvor den nye sentralskolen l og en del gr til Halden. De steg av farens sykkel, faren rettet p Pls sveis som vinden hadde rufset i, pusset sandalene med farens lommetrkle og kneppet en knapp i flanellskjorta som var gtt opp under sykkelturen. De var ute i god tid og tok plass i et lite venterom. Der satt det flere barn med foreldre. Ei av jentene hadde helt oransje hr og en masse fregner i fjeset. Moren s likedan ut, hun var bare noen nummer strre. Pl begynte lure p om hrfargen kunne ha noe med om lyspra satt ordentelig fast. For i denne jentas pre var det full fres. Pl selv var litt rdlett idet (Det var det de voksne sa om Pls hrfarge og hud som de kalte teint.) Det var nok en fordel. En annen gutt var helt svart i hret og det var faren hans ogs. Hvis det var noe i lyspreteorien Pl hadde begynt utvikle, var svart hr mystisk. Kanskje han ikke hadde tent pra?  Faren hadde en flott dobbeltspent dress p seg. Hvit skjorte og bltt slips. Men skoene var det snodigste. De hadde to farger. Hvite bakerst og brune forrest. Pl hrte faren og snnen snakke sammen. En ukjent dialekt som verken var svensk eller fra Greker. Pl hadde mtt folk fra Sverige og Greker, s han kjente til hvordan de snakket. Farens elste sster hadde flyttet til Sverige og giftet seg med en fra Hlle og "ho svenskr mere enn gubben" sa de voksne. Kona p bondegrden hadde ei sster fra Greker, s den dialekten var ogs velkjent for Pl. Men disse to snakket helt uforstelig.Guttens far s p Pl. Pl hadde stirret. Det skulle man ikke, men det var nesten umulig la vre nr de snakket s rart og til og med hadde sko med to farger. "Hva heter du da?" spurte guttens far. "Pl Eriksen", svarte Pl, "J er seks r og bynnr p skoenn te hsten om hue er skrudd rekti p". Det syntes tydeligvis de andre voksne var morsomt, men for Pl var det ingen spk. "For re ente skrudd rekti p, m j vente te neste r, det vijnte". "Jeg tror nok du har et hode som er skrudd godt fast" svarte mannen med skoene. "Dette er min snn og han heter........." Snnen svarte kjapt: "Rolf Stephen Seppyla" "Jeg har hrt at p Prestebakke har de A, B, og C klasser," fortsatte Rolf Stephen. "Hper vi kommer til g i samme klasse" "Hpr j ", svarte Pl.

Dren inn til kontoret pnet seg. Ut kom ei jente med nesten helt hvitt hr og moren hennes. Jenta s veldig alvorlig ut, men moren smilte. Og s forsvant de. En myndig damestemme ropte innefra kontoret: "Vrsgod neste, Rolf Stephen Seppyla". S forsvant de to inn p kontoret og lukket dren etter seg. Pl s p jenta med det oransje hret. Hun s litt molefunken ut, for hun satt tett opp til moren med en tommel i munnen. Moren strk henne over det flammende hret. Pl hadde lyst til trste henne. Si noe om hret og lysprer, men det var ikke sikkert hun ville forst, selv om hun s klok nok ut.

Plutselig begynte det regne. En snn skur som bare kommer med lynets hurtighet. "J setter sykkel under tak, vent her s lenge". Og der var faren borte. Pl var alene. Det var mange andre i venterommet, men han var alene.Tenk om han ble ropt opp og mtte g inn til Skolevesenet med myndige stemmen uten faren? Pl kjente at han mtte p do, veldig p do. "r e non som vet om en dass"? En av mdrene hadde tydligvis vrt i bygningen fr og geleidet Pl ut til skolens utedasser. P veien mtte de Pls far, men hadde naturligvis ikke tid til forklare. Det gikk bra, s vidt. Vel inne igjen kom Rolf Stephen og faren hans med de rare skoene ut fra kontoret. De smilte begge to og stemmen fra kontoret ropte: "Vrsgod neste, Pl Eriksen".

Pl s p faren, faren blunket til ham og gav ham et dunk i ryggen. S bar det inn. Det var antagelig et gammelt rektorkontor. Bokhyllene var tomme og det var mrke merker p veggene hvor det tidligere hadde hengt bilder av rektorer, kongen og dronningen og kanskje Gerhardsen og under krigen kanskje Hitler, tenkte Pl. Men n var det helt bart og litt spkelsesaktig. "God dag, ungen mann". Skolevesenet reiste seg fra stolen og tok Pl i handa. "God dag", svarte Pl, tok vesenet i handa og bukket dypt som han hadde innstudert hjemme for bde lillesster og katten. "Jeg heter frken Hov" , svarte vesenet, "og dette er din far formoder jeg?" Pl forsto ikke helt hva "formoder" betydde, men heldigvis kom faren ham i forkjpet og gjorde unna resten av formalitetene. Frken Hov var lrerinne p Prestebakke skole og var kjent for vre temmelig brysk. Men av en eller annen grunn fikk hun en forkjrlighet for Pl og reddet ham ut av skumle situasjoner mer enn en gang de kommende par rene. Hun spurte Pl om helt vanlige ting, som nr han hadde bursdag. Om han kunne bade i bekken p bursdagen, hva han hadde p seg nr det regnet og om han likte syltety med salt p? Pl mtte le mer enn en gang, frken Hov var jo morsom. "S er vi ferdige" sa hun og rakk fram hnden igjen. Pl tok den og bukket enda dypere enn frste gang. "Du fr passe deg s du ikke skaller i gulvplankene", sa hun og lo.

Det hadde sluttet regne og sykkelturen hjem til Hea gikk veldig fort, p en mte. Pl tenkte gjennom det som hadde skjedd flere ganger og noen ganger mtte han bare le, for s morsomt hadde det vrt. Vel hjemme ventet lillesster, katten og moren med middagsmat. "ssen gekket?" spurte moren. "J trure gikk tleli bra", svarte faren. "Men p hjemveien trur j pra lsna litt for plutselig kunnen bynne le helt uten grunn", svarte faren med det lure glimtet i yet.

Det gikk fint. I august 55 begynte Pl i 1 A p Prestebakke sentralskole. I samme klasse gikk ogs Rolf Stephen, jenta med flammehret og mange flere barn fra det vide omlandet tett ved svenskegrensen.

28. Julehandel i Halden 1955

Familien skulle p bytur, julehandel og det var alvorlige saker og mtte forberedes i god tid. Frst sjekke at finklrne var som de skulle, s planlegge ruten de skulle g hver for seg og i samlet flokk. Pls farmor bodde i byen og hun skulle selvflgelig ha sitt julebesk. Pls mor hadde strikket varme votter og sokker til henne. Det jar julegaven, en fin julegave syntes Pl. Det var ikke alltid s lett finne p ting til gamlinger, de gned seg p "gikta" og sa "Usjyamei" og snakket om nordavind og gulvtrekk, s noe varmt for hender og ftter mtte vre midt i blinken for farmor. De fikk komme uanmeldt. Familien hadde ikke telefon og det hadde ikke Pls farmor heller. Tidlig om morgenen sto de alle fire ved melkerampa og ventet p Vaglen- bussen til byen. For utnytte lrdagen tok de den tidlige arbeidsbussen som gikk i seks tida eller enn fr. P femtitallet var lrdag arbeidsdag for de fleste,  men all handel stanset klokka ett p ettermiddagen. Bussen kom, en svensk krigsbuss med hyreratt og manuell dr p venstre side. Livsfarlig  doning p norske grusveier. Bussene ble, i mangel p transportmidler ogs brukt som skolebusser. Nr skolebarn skulle slippes av eller p, kjrte svenskebussen over p venstre side av veien og pnet dren. Alt annet var livsfarlig for de sm. Dagens svenskebuss var av den miljvennlige typen med ekstra svak motor,

.Motoren var en Skandia Vabis med ukjent antall hestekrefter. I motbakkene jamret den seg s vederstyggelig at normal samtale var umulig. Pl satt forrest,ved dra og "hjalp" bussen opp bakkene. Selv om Pl ikke hadde absolutt gehr, fant han Skandiaens klagende toner og tilsammen ble det en brukbar duett, syntes Pl. Det syntes visst de andre passasjerene ogs, for de viste sine glade juleansikter alle som en i motbakkene mens de smugkikket p "hjelpemotoren".

Etter en times tid hadde bussen Fredriksten til venstre og Kaken til hyre. Da visste Pl at byen nrmet seg. S forbi Grnland, Immanuelskirken, E. Sem og endelig jernbanestasjonen. Pls far tok med seg Kari og gikk nordover. De skulle frst til farmor for fortelle at de kom p besk senere. Og s ville nok farmor se etter Kari nr faren skulle til Billington, Wien og andre voksenbutikker. Pl gikk sammen med moren mot torvet. P torvet var det basarer hvor det ble solgt kjtt og fisk. Pls mor handlet alltid med Linus. Det var ikke s rart, for han var alltid i godt humr og hadde ogs et eller annet p lur til en rimelig pris. "Nmmen rnte det fru Eriksen som er p bytur i da, da? Hadde fru Eriksen tenkt s no ekstra go fisk te romjula eller? Er det gutten din? Kjenten nesten ente igjen, j, som han har vokst. gamml har blitt n , Per? "I mars blir j tte r og j hetter Pl". "Selvflgelig, Pl."  "J har no blgod lutefisk under disken, fru Eriksen, lst te ta en titt"? Linus dro frem en stor blank torskefilet. "Direkte fra Sunnmre, verdens beste lutefisk". " sk du ha fr den da?". Siden det er d fru Eriksen og at j kalte gutten din for Per, ska du f tjue prosent avslag, sier du te det"? "Da vel j ha te 6 perssoner og en bete lettslt torsk te ongne. Trurnte dm er helt modne for lutefesk i n." Linus pakket alt inn i blankt og hvitt papir, tok begge i hendene, takket for en god handel og nsket hele familien en riktig god jul.

Neste rend var hos slakteren. Moren pleide kjpe kjtt hos bndene men i r hadde ikke mer av det hun trengte. Og det var syltelabber, et halvt grisehode og kalvelever. P rekke og rad l de, de halve grisehodene og kikket med vassent blikk p kundene. Moren fant det med mest kjtt p, de strste griselabbene og den minste kalveleveren. Pl ble stende se p Wienerplsene. Slakteren la merke til Pls interresse og spurte ham om han hadde forstand p plser. Nei, ikke akkurat forstand, men han kunne godt like lange tynne plser. "De heter wienerwrst", forklarte slakteren, og her har vi knakkwrst, rkte middagsplser, medisterplser og sosisser. Sosisser er da meget godt til jul, fru Eriksen, skulle det kanskje friste med et par pund?" Nei takk," repliserte Fru Eriksen, " men e lang tynn plse te Pl sku passe". "En wienerwst til den unge herr Eriksen, vrsgod. Det blir 25 re." Mens moren betalte fikk Pl ye p en lang merkelig orm som l sammen med oksekjttet. " er det for noe?" Slakteren s p Pl. "Hva trur du"? "Vet ente". "S skal jeg fortelle deg det unge mann. Det er en oksehale og av den kan man koke verdens beste suppe. Selv kong Haakon spiser oksehalesuppe minst en gang i uka." Pl fikk noe tenke over da de forlot slakteren med kurs for baker Jakobsen.Faren hadde kaniner, men de hadde ingen hale. Elgen og rdyrene som det var en del av i Enningdalens skoger hadde heller ingen hale. Hvor skulle han f tak i en snn?

Hos Bertha Jakobsen p torvet kjpte moren purker, de var store hvetebakelser som kunne deles opp. Pl og moren gikk nordover og stanset ved E Sems bokhandel. Pl spurte om han kunne f st p brua og se om det kom noen tog . Det var i orden, moren skulle bare kjpe noen julekort og frimerker. Pl lp over til vestsiden av brua og der fikk han se et monstrum av et lokomotiv st og manne seg opp nede p stasjonen De fleste lokomotivene var blitt elektrifisert, men enn fantes noen gamle kullfyrte lok som ble benyttet til fjelloverganger og p Nordnorgebanen. Et av dem hadde tydligvis forvillet seg hit ned til Halden. Og n gjorde det seg klar til fortsette under brua der han sto og inn i Sverige. Etter mye ryk bde ut av skorstein og fra sideventiler, satte monstrumet seg i bevegelse. Langsomt krp toget mot bybrua som det skulle passere under. Pl tok et godt tak i nrmeste lyktepl. Det ble mye lyd og litt for mye ryk for en 7 ring. Lokomotivet forsvant under brua. Hele brua ristet og svart ryk sammenblandet med damp sto som en sky rundt Pl. Pl som ellers hadde vrt s kjekk, ristet i knrne og var helt sikker p at dette var forsmaken p det helvete som ventet syndere som ham. Skrekkelig. Ut av damp og ryk kom heldigvis moren som en reddende engel. "Det var grskummelt, mor. J vil p Kongegrn drekke brus". Helvetesangsten satt i gutten. Ei flaske Solo ville sikkert hjelpe. Men det var det desverre ikke verken forstelse for og heller ikke tid til. Over p Nordsiden svingte de til venstre , gikk forbi Sparebanken og bort Nedre Bankegate. Der bodde farmor.. Faren hadde allerede kommet og dermed var alle samlet. Farmor hadde hatt voldsomt prenn p drene, som hun sa. Hyggelig prenn. Farmor hadde ftt 12 barn i sin tid. Og dermed hadde hun en drss barnebarn og oldebarn. Et av Pls sskenbarn var eldre enn Pls far, for Pls far var det yngste og tolvte barnet til farmoren. Derfor ble han kalt Tolvar Marinius av mangel p noe bedre. Farmor  serverte hvetekake med fjellsmr og Pls mor tok fram purkene.

S var det siste kt. De voksne skulle handle julegaver til hverandre og noen andre. Kari skulle de ikke ha med for hun klarte aldri holde p en hemmelighet. Pl kunne de ikke la vre hos farmoren, for man visste aldri hva Pl kunne finne p. Men Kari slo seg vrang og forlangte f bli med faren. "Vi finner nok ut tatt", sa faren og s p moren. Farmor Lovise fikk sin julepresang, de nsket hverandre god jul og startet siste kta.

Pl fortalte Kari om lokomotivet, men han sa ingenting om den lange wienerwrsten. De stanset ved en leketysbutikk som dengang l vis avis Busterudparken. Det var bevegelige nisser i vinduet og et elektrisk tog som kjrte rundt i sirkel. Det ville Pl se p. Pls far syntes ogs det var et fint utstillingsvindu og snakket i vei om de forskjellige lekesakene i vinduet. At moren og Kari var forsvunnet, merketPl overhodet ikke, frst da de kom tilbake med en stor pakke i fint julepapir, merket Pl at de hadde vrt vekk. Kari holdt p sprekke, hun var ikke interessert i vindusdekorasjonene i det hele tatt, bare opptatt av ikke  fortelle hva som var inni pakken. N var det morens tur til handle alene. Pl, Kari og faren gikk over gata og satt seg p en av parkbenkene. Det var mye interessant se p for en familie som stort sett s bare grantrr til daglig. Storgata var pyntet med klokker, stjerner og lys. Og s mange biler... Pl interesserte seg for bilmerker og bilskilt. De med A p kom fra Oslo, de med tall som bulet litt ut fra skiltet var svenske og de tyske bilene hadde ovale skilt. Her i Storgata var det mest vanlige B skilt, ikke s mye skryte av. En og annen PV eller SAAB kunne Pl se, men flest DKV, EMV, Popeda, Volga og andre biler fra steuropa.  Moren kom tilbake med mystiske pakker under armen.

Pl og faren gikk s for kjpe den siste presangen. Kari ville selvflgelig med, men denne gangen gikk det ikke.  Hun fikk sitte p benken med moren. Pl  visste  hva moren nsket seg, et juleforkle. De prvde seg hos Grnnern. Jo da, Grnnern hadde mange fine juleforklr, bde med nisser og granbusker, hester og Betlehemstjerner. Men s s de et med fuglenek og talgokser og dompapper. Det var det fineste. Presangen ble pakket inn og lagt i farens veske. Ute p gata begynte det allerede skymre. Bilene hadde kjettinger p, s den jevne kjettingklangen satte folk i en slags god frejulsstemning. En mann kom kjrende med hest og kjerre. Han hadde en kost og et grep. Det var byens renholder. Det skapte ogs julestemning. Og nr snen s begynte dale ble det s julete at selv voksne mannfolk fikk klump i halsen. Pl og faren hentet damene i parken og begav seg i vei til Enningdalsbussen som gikk fra Srhalden. Klokken var blitt to p ettermiddagen. Arbeidsfolk og handlende fylte bussen. Pl likte kjre i full buss. Da dugget det p rutene og Pl kunne tegne i dugget uten f reprimande. Bussen hompet seg langsomt oppover den smale Iddeveien. Pl la merke til at denne bussen var strre enn svenskebussen. Den hadde grnnmalte plater p veggene. De var malt s det s ut som treverk. Og s hadde hvert sete en byd stang i rustfritt stl over, s man kunne holde seg fast. Pl pleide gape over stanga s han kjente det skranglet i tennene. Det var nesten som trommer. Men det var strengt forbudt. Pls far var veldig nye med alt som het basiller. Basiller var s skummelt for ham at han dpte en langhret katt for Pia Basillika. Denne gangen var det moren som oppdaget Pls smasking p stangen og fikk ham til slutte fr faren s det. Heldigvis. Kari sovnet. Vel framme fant faren fram kjelken han hadde gjemt ved melkerampen om morgenen. Der havner alle pakkene med julemat og julepresanger. Moren dro kjelken, faren bar den sovende Kari og Pl spekulerte p hva det kunne vre i den strste pakken hele veien hjem til Hea.

 

 

 

 

 

 

27. Fordson Major

Hans var bonde p den bondegrden Hea var en del av. Han het Ulset og kom egentlig fra en nabogrd der faren hans var bonde, Hans hadde en hest og en gammel traktor med jernhjul. Traktoren mtte startes med sveiv og passet man seg ikke, sparket traktorsveiva vrre enn Hans hest kunne forestille seg. Mang en bonde eller dreng fikk varige men i skolt eller ekstremiteter av den djevelske sveiva til de tidligste traktorene. Nr Hans hadde ftt udyret i gang kunne Pl, hvis bonden var i godlune, f sitte p fanget og styre sammen med ham. Sammen med, for det var som sagt jernhjul og servo var for bnder med tjukke lommebker. Hans kjrte traktoren ndig p veien, kun i ndstilfelle som hvis et treskeverk skulle flyttes eller en selvbinder hesten ikke maktet skulle et annet sted. Traktorhjulene hadde nemlig pigger p ti centimeter. De grov opp en pent planert grusvei p et yeblikk. Men p jordet var den en ener, selv de bratteste skjringer forserte den s jord og leire sto om den. Men den var tung. for tung for lovebru og hyloft og bondens armer var ubrukelige i lang tid etter hver vronn.

S en dag kom bondens far Iver, p besk. Han kom kjrende p en flunkende ny Fordson Major med seks gir og hele femti hestekrefter foran rattet. P slep hadde traktoren en vogn med gummihjul lastet med den fineste juleved. Alle flokket seg rundt Majoren som ogs hadde en firetaktsmotor som gikk p en blanding av parafin og blybensin. Men det beste var selvstarteren. Ingen fare for hestespark lenger, trykk p en knapp og motoren malte som en gammel mons. Og Iver fortalte at den var s lett styre at hadde du bare en lillefinger, var det nok til f gummihjulene til svinge. Etter en stund forsvant de voksne inn for drikke kaffe. Pl s p vidunderet. Setet s mykt ut. Pl prvde setet. Jo det var god fjring. Pl s p instrumentene. Nesten som i et fly p en mte. Oljetrykksmler og speedometer. Seks gir hadde Iver sagt. Pl tok i girspaken. Den satt fast. Det var noe med kltsjen. Pl fant en pedal til venstre og trkket den inn. Det gikk lett, traktoren var milevidt foran den gamle jerntraktoren til Hans. Med koblingen inne smatt traktoren lett i alle seks girene s n kunne Pl fortelle skolekammeraten hvor gir nummer fem eller krabbegiret befant seg p en bl Fordson Major rgang 1955.

Traktoren begynte rulle. Den hadde sttt parkert i gir, uten brems. Og Pl hadde satt traktoren i fri. P grunn av det tunge vedlasset traktoren hadde som last, rullet den ganske sakte til begynne med. Men etter en ti, tyve meter tok farten seg kraftig opp. Til venstre for Pl sto et piggtrdgjerde hvor havnehagen l. Der beitet hesten og Pl hadde ikke lyst til flenge gjerdet og kanskje kjre p hesten. Til hyre for Pl l Struten, noen store bakker hvor de pleide hoppe p ski og foran Pl l bakken ned til fiskebekken. P begge sider av bekken vokste det oretrr og pil, temmelig tjukke ogs. Og Pls ferd p traktoren med juleveden gikk bare fortere og fortere mot orettrrne.

Med ett hrte Pl en stemme som ropte: "Sveng te hyre!"  Pl s seg tilbake og der l Hans langflat p vedlasset og holdt seg fast i vognas karmer. "Sveng langsomt s du ente vltr!" "Men", Pl prvde f inn et ord men Hans avbrt gutten: "Gjr som j sier. Kjrer du oss ihl, ska du f s mye juling at du ente kan sette p tte daer!". N var Hans bisk, det forsto Pl og langsomt svingte han rattet mot hyre. Merkelig nok fortsatte ikke traktoren utfor de store bakkene i Struten, men stanset helt av seg selv lenge fr.  Hans hoppet ned fra vedlasset og ba Pl om sette seg bak p lasset. Hans startet traktoren og kjrte s opp til vaningshuset hvor hele familien sto med bleke ansikter. Pls mor var ogs kommet til og lillessteren. Selv om Hans hadde lovt Pl s mye juling han aldri hadde ftt fr, hvis det hadde gtt galt, var det ikke Pl det gikk mest ut over da alt skulle oppsummeres. Iver hadde ikke satt parkeringsbremsen p traktoren. Det burde han ha gjort med en guttunge som Pl i nrheten. Det var vel frste gangen Pl fikk sprsmlet: " sk det bli a d da, Pl?" Og det var annen gang Pl holdt p sette livet til. Og flere ganger skulle det vise seg bli.

26. Indianeren. Tredje del.

Mohikaneren hadde nesten falt i svn da han brtt hrte en lyd, en trr kvist som knakk. Det var noe eller noen utenfor barhytta. Indianeren satt seg lyslst opp i "p vakt" stilling. Han hrte pesing og lyden av poter eller labber som trkket rundt i skogbunnen. Ulver, tenkte han, de har ftt ferten av meg. Indianeren holdt tollekniven med rrethodet i forsvarsposisjon og var klar til forsvare seg nr ulvebestene fant ut at de ville g til angrep. Med ett fikk han ye p to lysende yne gjennom granbaret. To ondskapsfulle ulveyne. Indianeren satte i et hyl og for gjennom bar-veggen p motsatt side. Der lp han rett i beina p et stort blekansikt 

Det var Erling, faren til lille Ralf som hadde blitt klin kokkos. "S det er her du holder hus?", spurte blekansiktet.  Han holdt en av de blodtrstige ulvene i et bnd. Eller var det ikke en ulv? Den logret med halen og begynte ligne mer og mer p Topsy, Erlings harehund. "Du fr komme med m", sa blekansiktet vennlig. "Farin letr etter". De tuslet ned ssiden alle tre, blekansiktet, indianeren og ulven som var blitt til Topsy.

Ute av skogen mtte de Pls far. Faren og Erling snakket litt sammen og heldigvis nevnte de verken begravelse eller Bast. Pls far hadde fr fortalt ham om bde Bast og Jeddern. Det var steder gutter og fylliker ble sendt hvis de ikke oppfrte seg som folk. At guttene ble send sammen med fyllikene til disse stedene var ganske skummelt tenke p. Pl hadde aldri sett en fyllik, men faren hadde fortalt ham om brennevinets farer. At hvis man drakk brennevin, det var de flaskene det kunne st 96, 60 eller 45 p, s la man seg i veigrfta og ble kanskje ikke funnet fr snen smeltet. Pl kom plutselig p den dde russeren han hadde sett som femring. Han var kanskje en fyllik som l og ventet p snen. Men mest av alt var Pl redd for at ssteren hadde ddd av pila hun fikk i ansiktet. Pl og faren hans var n kommet fram til Hea. Det begynte vokse en stor klump i Pls hals. Hvor var lillesster, den eneste lillesster han hadde? Frst kom de inn p kjkkenet. P kjkkenet var det helt stille, bortsett fra at det spraket litt fra vedkomfyren. Men p gulvet sto vaskevanns-stativet med vaskevannsfatet i og i vaskevannsfatet var det vann og det vannet hadde en lyserd farge. Hun er dd, tenkte Pl og klarte ikke holde grten tilbake. "J er en ongemordr", det var noe av det vrste et menneske kunne bli. Faren pnet dra til kammerset og der satt moren med Kari p fanget. Kari hadde et stort plaster over det ene yet og s snart hun fikk ye p Pl grep hun hardt tak i moren og skrek minst like hyt som broren. Kari tutet fordi den morderiske broren var sluppet inn i  huset og den morderiske broren tutet av lettelse for at han slapp bde Bast og Jedder.

Kari fikk ligge mellom foreldrene den natten. Pl kunne hre noen hikst inni mellom og morens beroligende stemme. Det var nesten som Pl nsket at det var han som hadde blitt truffet av indianepilen, men samtidig var han sjeleglad (som de voksne sa) over at ssteren hadde overlevd indianerangrepet og at indianeren selv slapp sove blandt stinkdyr og fjellver.

Om indianeren fikk straff? Jo, det fikk han. Buen og pilene ble lst inn i et skap. Frst senere, langt utp hsten fikk Pl indianerutstyret sitt tilbake. og det var etter han p tro og re lovet at han aldri skulle sikte p noe levende menneske mer, uansett hvem de var.

25. Indianeren Andre del

Det vokste mye einer der Pl bodde. Og einer er det beste treslaget til lage indianerbue av. Kniven med rrethodet hadde Pl alltid med seg. Man visste aldri nr man hadde bruk for en kniv. For alt Pl visste kunne den lille skogen bak Hea vrimle med bde ulv og grevling og sttte man p en snn, mtte man kunne forsvare seg. Pl fant en einer som egnet seg til indianerbue. Det var bare kappe den i en meters lengde, renske den for bark og spikke noen gode hakk i hver ende hvor fiskesnret han ville bruke som buestreng ble festet. Piler spikket Pl av rette selje eller pilekvister som han gav et lite hakk i hvor han festet ei halv hnsefjr. Hnsefjra var viktig, uten den ville pila bare skjene avgrde og ville kunne rke hva som helst. Pl gikk p jakt i den lille skogen nesten hver dag.

En jaktdag kom han over to blekansikter. Det var lillessteren og hennes blekansikt-venn Ralf. Indianeren ville ha jaktomrdet for seg selv, det var ikke plass til blekansikter som hylte og hvinte i utide og skremte viltet bort. Blekansiktene var ikke enige, de samlet grankongler for leke bondegrd, psto de. Og grankongler finnes bare i skogen, psto de ogs. Indianeren derimot mente at skogen hadde vrt indianerland i tusenvis av r, s de fikk bare pelle seg vekk. Men de nektet. Da var det bare en ting gjre. Skremme dem bort.

Pl hadde festet buen over brystet og p ryggen hadde han sin hjemmelagede pilkogge. Han kledde av seg buen og hentet ei pil fram fra koggen, festet pilen til strengen og spente buen. Da forsto blekansiktene at indianeren mente alvor. De rygget begge bakover og plutselig satt de fast i noen busker. Pl hadde fulgt dem p noen meters avstand med spent bue. Han begynte bli trett i hyrearmen, den dirret mer og mer og med ett lsnet fingrene som holdt buestrengen. Pilen traff lillessteren i ansiktet. Begge smttingene hylte til og lillessteren falt forover og skrek hjerteskjrende. Ralf kastet seg solidarisk ned og utsttte ogs noen fle lyder.

Da forsto mohikaneren som n var blitt Pl, alvoret i situasjonen. Han hadde drept sin lillesster.Han var en kalblidig morder. Pl kastet fra seg piler og bue og lp avgrde. Han stanset ikke fr han var hyt oppe i sen ved husmannsplassen Hasleto. Svett, sliten og med grten i halsen, satte han seg p en stor stein. Han kunne se Hea og bondegrden Ulset langt der nede. Det var helt stille, ddsens stille. Ikke et levende vesen se noen steder. Mon tro om de voksne hadde funnet den dde ssteren og  kameraten som helt sikkert hadde tippet over og rablet i vei p uforstelige sprk.

De srger, tenkte Pl og n var grten ikke til holde tilbake. Tenk ha drept si egen lillesster og gjort kameraten klin kokkos.  Alt hva Pl hadde hrt p sndagsskolen passerte i revy. Himmel og helvete, Judas Iskariot og Jakob i brnnen. grd og tnders gnidsel. Hva skulle han finne p?  Som indianer ville nok Pl kunne overleve i skogen -  kanskje.

Dette dramaet skjedde p forsommeren s ingen br var modne. Litt syregress s han, men ellers lite til stille sulten med. N s han at det begynte ryke av skorsteinen p Hea. Moren var nok i gang med lage en srgemiddag. Sikkert noe godt, lettsaltet torsk eller stekt kanin.

Det begynte mrkne. Kniven hadde han heldigvis ikke kastet fra seg, s med den begynte Pl kutte granbar som han ville lage ei granbarhytte av. Han fant ei rotvelte og bygget hytta med velta som bakvegg. Da veggene var ferdige hentet Pl reinlav og mose for ha noe bldt ligge p. Pl hadde lest at indianerne i Amerika ofte ble angrepet av ulv og bjrn og fle stinkdyr mens de sov, s veggene mtte vre solide og tette. Da Pl endelig flte seg ferdig med byggverket, var det blitt temmelig mrkt. Han krp inn i hytta og forseglet inngangen med et par kraftige grankvister. S var det bare hpe at villdyrene ville holde seg vekk. Pl la seg ned p mosen. Kniven med rrethodet hadde han som sikkerhet i handa. Det var begynt blse og alle skogens lyder krp nrmer og nrmere mohikaneren Pl.

24. Indianeren. Frste del.

Pl besluttet seg for bli indianer. Det var ikke s mange indianere i det landet Pl vokste opp i. Det kunne vel hende at det var noen, men Pl hadde aldri mtt dem. De eneste Pl hadde mtt som kom fra et annet land var doktoren p sykehuset som spurte ham i endinga :"Sv do no?" og den tynne tyskeren p nabogrden. Tyskeren var litt eldre enn  Pl, men dobbelt s tynn. Og han var dobbelt s redd ogs. Han skvatt av den minste lyd. Det syntes Pl og de andre var morsomt og det var ikke fritt for at de skremte tyskeren litt. Men det var strengt forbudt skremme tyskeren. De voksne sa at det var krigen som hadde gjort gutten s skvetten. Det var det ikke s lett forst for de norske ungene, krigen var jo over for mange r siden. Etter hvert la tyskeren godt p seg og skvatt ikke s ofte som fr og en dag skulle han sendes hjem til Tyskland. Det ble han tydligvis glad for, for da han satt i lastebilen til fosterfaren Erling, smilte han og sa noe som ungene forsto: "Heimat". Det var et ord Alf Prysen ogs brukte i barnetimen for de minste.

Indianerne ble Pl kjent med i bkene han lnte i bokbussen. Det var Den siste mohikaner av Cooper og Hjortefot av Ellis i srdeleshet. Lite visste Pl dengang at bkene var "tilpasset" norske lesere bde moralsk og lengdemessig. De ble slukt som lettsaltet torsk av Pl. Pls far pleide klippe bde Pl og Kari. Han hadde en hnddrevet hrklipper som var god til "barbus"klipping. Av en eller annen merkelig grunn ville ikke faren klippe Pl som en mohikaner. Vanskelig forst. I stedet klippet Pl katten som en mohikaner, s var det i allefall en mohikaner i familien. Ogs merkelig nok syntes ikke faren det var noen god ide heller og lste klippemaskinen inn i skatollet. Det var nesten som han hadde lest Pls tanker: De neste med mohikanerklipp ville bli Pls sster og kaninene.

Pl vde seg iherdig p bli indianer og etterhvert kunne han g som en indianer. Pl hadde lest at indianerne gikk med myke mokkasiner og alltid i hverandres fotspor. Dermed kunne ikke blekansiktene se hvor mange indianere som hadde lusket rundt leirene deres p nettene. Mokasiner var mangelvare i Enningdalen, s Pl gikk barbent i stedet, alts p sommeren. Han vde seg i sove lett, s hvis et blekansikt, ssteren for eksempel, nrmet seg sengen mens han sov, ville han automatisk sprette opp og vre klar til kamp. Pl grov ogs dyregraver for fange bison, fjellver eller blekansikter. Indianerne grov dype dyregraver der de visste dyrene gikk. De la kvister og lv over s dyrene ikke skulle se hullet.  Det var vanskelig f noen dyr til falle i dyregrava. Pl prvde f katten til falle i, flere ganger, men den gikk alltid rundt grava. Katten var 9 r gammel, han fikk prve med noen yngre. Lillessteren og kameraten hennes var bare 5 - 6 r. De ville passe perfekt. Pl fant p en historie om en fugleunge som han hadde sett inne i den lille skogen hvor dyregrava var. Fugleungen kunne ikke fly, fortalte Pl og den hadde mistet mammaen sin. De to smttingene ville mer enn gjerne se fugleungen og fulgte etter indianeren inn i skogen. Indianeren smg seg rundt dyregrava mens de to blekansiktene gikk etter planen rett i dyregrava. De ble veldig redde og ropte p sine mammaer og pappaer mens Pl danset seiersdans rundt fangene samtidig som han truet med skalpering og hive katten nedi til dem. Plutselig sto bonden Hans der og spurte hva det var for spetakkel. Indianeren fant p et yeblikk ut at retrett var det beste og forsvant lydlst inn blant trrne. Neste dag var indianerens dyregrav borte. Blekansiktene hadde spadd den igjen.

23. Sykehuset.

Den ene av de to mennene som Pl delte rom med p sykehuset, het Oskar. Pl fortalte Oskar at han hadde operert bort "styggingen" og at det var derfor han var p sykehuset. Oskar kunne fortelle at han hadde en "stygging" ogs som gjorde at han ikke kunne tisse. Den styggingen het Prostata. Pl kunne ikke dy seg for le, prostata var et morsomt ord. Men det skulle han nok ikke ha gjort, for det hugg til i sret p magen ved frste "ha" Oskar ble enig med Pl om at de heretter skulle holde seg gravalvorlige s Pls sr fikk gro i fred. Men det var lettere sagt enn gjort. Oskar hadde ei stor glassflaske men noe gult i ved siden av senga. Fra den gikk det en slange opp under dyna. Pl spurte hva det var for noe og Oskar kunne fortelle at sykehuset tappet ham for sitronbrus. Nr mannfolk blir gamle, blir de fulle av sitronbrus, kunne han fortelle. Gamlingene mtte tappes en gang i mellom. Nr flaska ble full ble den fraktet til Halden Bryggeri og tappet p brusflasker. Pl var ikke helt sikker p det der. Og riktig nok, nr Oskar hadde sovnet fortalte den andre gamle mannen, han som l p venstre side av Pl, at Oskar var en gammel "spesbur" og at han skulle ta det Oskar sa med et gram salt. Pl visste ikke helt hva en spespur var og at han skulle spise salt hver gang Oskar sa noe, det var ogs merkelig. De var litt rare begge to, gamlingene syntes han, men hyggelige.

Det ble ledig sengeplass p barneavdelingen og Pl tok farvel med de to gamle. P barneavdelingen var betongveggene lysebl og det var tegninger p dem. Det kunne Pl godt tenke seg hjemme p Hea ogs, lysebl vegger med tegninger av ham selv, Oskar og den andre gamle mannen. Pl ble trillet inn p et rom hvor det l en liten gutt fra fr. Han hadde brukket benet, s det ut som. Gutten hadde vrt ute og syklet, sa han. Og s hadde han falt av sykkelen og brukket benet. Men det merkelige med historien var at det var en trehjulsykkel han hadde falt av. Gutten sa han var seks r og det var ogs rart syntes Pl. Han lignet Ralf som var bare 4 r men han var mye tynnere enn Ralf. Pl spurte om han fikk mat hjemme, siden han var s tynn? Gutten fortalte at han fikk grt. Pl var n blitt spass frisk at han fikk st opp og g omkring.  Gutten, som forresten het Jan, hadde gipset hele hyrebenet og det var heist opp i vret med hjelp av ei slags kran og en vaier. Jan minnet Pl om den tyske gutten som hadde bodd p nabogrden, Rd et par mneder. Etter krigen var det mange tyske barn som sultet. Derfor kunne de komme til bondegrder rundt omkring for bli fetet opp. Den tyske gutten var bare skinn og bein dengang han kom til Rd, men da han dro derfra s han ut som en liten bolle. Pl bestemte seg for fete opp Jan. P sykehuset fikk barna en bolle havregrt med melk og et eggeglass fylt med tran hver morgen. Pl mtte drikke tran hjemme ogs. Foreldrene til Pl hadde ikke noe kjleskap. Tranflaska sto i kjkkenskapet og var utsatt for all verdens temperaturer  med det resultat at den ble harsk. Men moren visste rd. "Hll d frr nesa, Pl, s kjennerunte smaken". Men ettersmaken kjente Pl godt, det var nesten s han mtte brekke seg. Defor falt det seg helt naturlig at Pl ville fete Jan opp p tran. Pl fortalte Jan at han hadde en skjelden sykdom som virket snn at hvis han drakk tran, ville han bli syk i hodet og kunne finne p litt av hvert. Han kunne for eksempel hoppe ut av vinduet selv om han befant seg i femte etasje. Jan hadde ikke lyst til bli delaktig i mord og tok derfor gledelig imot den dobbelte porsjonen med tran. 

En ny gutt ble trillet inn p rommet. Pl kunne se at gutten var p alder med ham selv, selv om gutten hadde en stor bandasje rundt hodet. Gutten sov og en sykepleierske satt seg ved siden av den sovende gutten. Jan hadde ogs sett den nye gutten og spurte om han var syk i hodet og om hun satt der for passe p at han ikke hoppet ut av vinduet? Sykepleiersken fortalte at gutten var syk to steder. Han hadde noe som het brokk, og det hadde de reparert. Og s hadde han vrt ute med rattkjelken sin og kollidert med en bil hvor han slo hodet, og det hadde de ogs reparert. "J kan drikke hannes tran j", sa Jan "Sn ente hoppr ut vindut slr s fordrv". Sykepleiersken s p de to guttene. "Hvor mange eggeglass med tran drikker du da Jan", spurte hun. "J drekker to om dan for atter j ente ska bryte flere ben og for atter Pl ente ska bli gern i hue". "Og du da Pl", spurte sykepleiersken. "J likrnte tran" sa Pl lavt og stirret ned i gulvet.  Den nye gutten begynte plutselig kaste opp og sykepleiersken fikk det travelt med hjelpe ham. Fra den dagen sto det alltid en sykepleierske og passet p at Pl drakk opp hele eggeglasset med tran hver morgen.

Den nye gutten het Viggo. Han var fra Gimle i byen og fikk besk av moren sin hver dag. Jan fikk aldri besk. Moren hadde med druer som Viggo gjerne ville dele med Pl og Jan. Pl og Viggo passet p at Jan ikke spiste steinene, for de la seg i blindtarmen, nemlig.Det hadde begge de store guttene hrt fra plitelig hold. Desuten kunne stenene sl rot og et druetre ville begynne vokse  og komme ut gjennom munn, rer og neste p Jan. Jan spyttet ut hver eneste druesten. Viggo hadde ogs et arr p magen. Han kunne fortelle at en dag hadde bare tarmene veltet ut av et hull i magen. Moren hadde stappet dem p plass igjen og stengt hullet med et par klesklyper fr hun ringte til doktoren. Viggo syntes det tok for lang tid vente p doktoren, s han heiv seg p rattkjelken for srge for transporten selv. Da han var kommet opp i hundre kilometer i timen, kom det en brannbil mot ham. Brannbilen var s stor at den brukte hele veien og Viggo krsjet rett i brannbilen. Viggo for gjennom frontruta p brannbilen og det siste han fikk sagt til brannkonstabelen fre han svimte av var: "Kjr m te sjukhuse, j har brokk."

Viggo og Pl ble gode venner. Pl fortalte Viggo om da han gikk p vannet og dengang han krsjet med en kjosk og lille Jans rer bare vokste og vokste. Etter et par dager fikk Viggo ogs lyst til bevege seg omkring. S dro de to p oppdagelsesferd rundt i avdelingene. kjre heis var noe av det artigste. De fant ut at heisen ogs kunne kjre av seg selv. Det var bare trykke p alle knappene mens den andre sto i heisdrpningen og forhindret heisdra lukke seg. S var det bare smette ut og se heisen forsvinne opp eller ned. Men de mtte passe seg for vaktmesteren. Han var ilsint. late som de gikk i svne var ogs morsomt. Det var noen gamlinger som ble veldig redde. Nr de kom tilbake til Jan, hendte det at de sa de hadde drukket rompesprit og blitt grne i hodet. De pnet vinduet og laget skumle rumpespritlyder. Jan ble redd og rople p mamma og sykepleiersken kom lpende og fikk dem i seng. Da Pl hadde vrt p sykehuset i sju dager ble han skrevet ut. Det sa de ihvertfall. Moren kom og hentet ham, Viggo skulle f komme hjem til Gimle neste dag. Stakkars lille tynne Jan var det ingen som hentet, kanskje han mtte ligge der resten av livet med det ene benet opp i vret. Pl derimot, hadde hatt det riktig morsomt og skulle nesten nske han snart ble innlagt igjen.

22. Styggingen

Pl var glad i lese. Han hadde filleonkel Aksel som gjerne kjpte Donald til ham, og nabogutten  Magnus som lnte ham Wild West og Preriemagasinet. Det viste seg senere at Aksel hadde trevet fullt av gamle Donalder og andre blader som jeg ikke skal nevne tittelen p. Da Pl begynte p skolen som 7 ring, kunne han allerede mange av bokstavene, men han kalte bokstavene noe annet enn hva frkenen kalte dem. Foreksempel en E kalte Pl for "mor", for moren het Eva og en T kalte han for "far", for faren het Tolvar. Nr Pl s ordet "katt" i leseboka, stavet han: Kari- Annelise- far- far = KATT. Frkenen som het Ellen, syntes det var en interessant mte stave p, nesten som danskene teller, sa hun. Men etterhvert mtte Pl lre seg stave som de andre p Prestebakke skole. Pl begynte p skolen i 1955 og da skulle allting forandres. Smskolene ble lagt ned og elevene ble fraktet i buss til noen f sentralskoler. Senere, da Pl p nytt flyttet, begynte han p en bitte liten skole som myndighetene hadde glemt. Men de to frste rene gikk han p sentralskole og lrte seg den nye skrivemten som het formskrift. Til skolen kom det ogs en bokbuss en gang i mneden. Der fikk elevene lov til lne opp til tre bker hver. Etterhvert som Pls leseferdigheter ble bedre var det ikke bkene med flest bilder som fanget hans interesse. Det var eventyr og historier fra det ville vesten. P den mten ble Pl interessert i den store verden. En kveld han l og leste, fr han skulle sove, kjente han et stikk i magen. Frst trodde han det var en veps eller ei bie som hadde forvillet seg under sengeteppet. Det hadde han nemlig opplevd en gang fr. Men det var vinter, s det mtte vre noe annet. Pl s etter, men magen var som den pleide, ingen rde merker. Pl sov ikke mye den natten. Stikkene kom igjen og igjen og neste morgen stakk det i endinga, som han sa. Da gikk moren til naboen og ringte til doktor Vatne. Den gang hadde ikke folk mobiltelefoner som n og fasttelefon var for dyrt for Pls foreldre. Doktor Vatne kom. Han var en mann med svart hr og snille yne som snakket som om han kom fra Taremareby. Moren ordnet vaskevannsfat, rent hndlke og varmt vann og spe til doktoren, for det skulle doktorene alltid ha. Doktor Vatne trykket p Pls mage og fant snart stedet hvor det gjorde mest vont. Pls mor spurte doktoren om han trodde det var blindtarmen og Vatne svarte henne at det var ikke godt si, men det kunne godt vre den "styggingen". Taremaredoktoren hadde kalt Pls blindtarm for "styggingen". Det var skummelt, ha en "stygging" inne i magen.  "Ei trur pasienten blir med meg til sjukehuset allereie i dag" , sa doktoren. " Det e bst vi e p den trygge sida. Pl var ikke uenig, det gjorde temmelig vont i "styggingen". Doktoren hadde en fin svensk bil og med den kjrte doktor Vatne, Pl og Pls far avgrde.mot byen. Veien til Halden fra Ennindalen var en humpete, svingete grusvei og var tre mil lang. Hver gang de kom til en hump, stakk det til i "styggingen" og hmpene var mange. Frst kjrte gjennom byen og der oppe p en hyde l det nye sykehuset. Pl ble kjrt til underskelse med en gang og faren fikk beskjed om at gutten skulle opereres neste dag. Pls farmor bodde i byen, s Pls far kunne sove over der. Det var visittider den gang. Utenom visittidene fikk ingen beske de innlagte. Pl fikk noe drikke s han ikke hadde det s vondt og som han ble svnig av. 

Neste formiddag ble Pl trillet inn i operasjonsstua for fjerne "styggingen". Sykessteren (det het det den gangen) fortalte Pl at det ikke var noe farlig fjerne tarmen, den hadde han ikke bruk for. Det var merkelig, at mennesker ble fdt med en tarm de ikke hadde bruk for. Men s kom han til tenke p en som het Gustav. Gustav hadde hatt polymelitt da han var liten og derfor hadde han noen tynne visne ben og en tynn rar arm. Gustav sa alltid at den tynne armen bare var i veien og at han ikke hadde noen bruk for den. Tenk om noen ogs fikk et hode de ikke hadde bruk for og mtte til sykehuset for operere det bort. Kanskje det vokste ut et nytt. Det var mange tanker som svirret rundt i Pls hode mens eterbedvelsen begynte virke.  Doktoren som skulle operere Pl var dansk og spurte hele tiden om Pl sov. Det kunne han vel se, tenkte Pl, men svarte "nei" hver gang doktoren spurte. Til slutt ble Pl lei av svare nr doktoren spurte: "Sv do no?". Desuten begynte hele rommet snurre fortere og fortere rundt.

Da Pl vknet l han i ei jernseng og var temmelig kvalm. Han hadde fortsatt vont i magen, men p en annerledes mte. Pl dro vekk dyna og s at han hadde et langt plaster p magen. "Styggingen" var vekk. I visittiden kom moren, faren og lillessteren p sykevisitt. Pl var ved godt mot og glad for all oppmerksomheten han fikk. Tante Hildegard kom ogs innom og hun hadde med ei bok til ham. legge seg inn p sykehus var ikke det verste man kunne finne p. Pl var plassert voksenavdelingen for barneavdelingen var full. P hver side av Pl l det eldre herrer. Begge hadde tisseflasker hengende p sengekanten og syntes det var hyggelig med en romkamerat fra de dype skogene i Enningdalen.

21. Da Pl gikk p vannet.

Det ble ikke noe nyttrsrenn. Mildvret slo til og snen forvandlet seg til store grunne sjer p bndenes jorder.

Pl, Kari og Karis venn Ralf gikk sammen til sndagsskole hver sndag. Det var slitsomt nr veien var en tmmervei med blis og det var ikke fritt for at buksebaken var bde vt og m da de kom inn i varmen i Betania. De hadde ftt en ny sndagskolelrer som ikke bare snakket om hva barna ikke mtte gjre. Nei denne nye sndagsskolelreren kunne fortelle om spennende mirakler som vann som plutselig ble til vin, brennende tornebusker, snakkende huggormer og dauinger som plutselig begynte g rundt omkring. Denne sndagen i begynnelsen av januar handlet teksten om dengang Jesus gikk p vannet. Disiplene hadde vrt ute i en bt p Genesaretsjen for fiske eller noe. Det hadde blst opp til storm og de ble veldig redde alle sammen. De ble sjsyke og mistet rene. Hjelp, ropte de, vi drukner. Plutselig s de en mann med langt hr og skjegg komme gende p blgetoppene. Det var Jesus. Han kom bort til dem og spurte hva de var redde for? De ble litt flaue og svarte at de kanskje var bittellitt redde for forlise. Jesus syntes sikkert det var temmelig dumt ikke sjekke vrmeldingen fr de dro p fisketur og ropte: "Petter, kom hit til meg, det er noe jeg skal si deg.". Petter som ble kalt reddharen, var slettes ikke sikker p om det var noe lurt kaste seg ut i blgene. "Det er ikke noe farlig", svarte Jesus, "se p meg, jeg str fjellsttt p blgekammen. Petter var ikke sikker, han kunne ikke svmme, nemlig. "Bli stille" ropte Jesus til blgene. Og blgene hrte p Jesus og la seg flate. "N kan du komme din reddhare". Petter likte ikke bli kalt en reddhare, s han hoppet resolutt ut av bten og begynte springe bortover vannet. "Se der ja", sa Jesus. "Du kan hvis du vil" "Jeg er ingen reddhare", svarte Petter og begynte hoppe p vannflaten som en hare. Da plumpet han i. "Hvmod str for fall" lo Jesus og tok et skikkelig tak i kjortelen til Petter. "N tror jeg dere skal ta dere en tur inn til Kapernaum, jeg skal holde en tale der som dere br f med dere. Jesus gav bten et kraftig puff s den for bortover sjen og helt opp p sandstranda i Kapernaum.

P hjemveien fikk Pl ideen. Han s jordene som lignet sm sjer. Fordi det hadde vrt frost ble smeltevannet liggende som sm grunne sjer rundt omkring. Pl som p den tiden hadde bestemt seg for bli tryllekunstner fikk n sin livs sjanse. Bde Kari og Ralf var et par r yngre, s det skulle bli en smal sak lure dem. Kari var desuten en sladrehank, s Pls "mirakel" ville spre seg fort. I sitt stillle sinn valgte Pl seg ut en grunn dam som s litt Genesaretaktig ut. Han sa ikke noe fr neste dag. Han spurte ssteren om hun husket historien om Jesus og Petter?. Jo da, det husket hun godt. Og s spurte han om hun hadde lyst til se det p ordentelig. Det hadde hun ogs.

De gikk innom Ralf og klarte p mirakulst vis komme seg avgrde uten at noen voksne spurte dem om hva de skulle gjre og hvor de skulle hen. P veien til den lokale Genesaretsjen ba Pl sine to disipler om total stillhet. Total var et ord han hadde lrt sommeren fr, hvor det hadde vrt total solformrkelse. Pl ville snart falle i transe fortalte han, og da var det veldig nye at ingen plapret. Veien var like glatt som dagen fr selv om det var bitt en smule kaldere.Det var ikke lett for de to minste forholde seg totalt stille der de skled p issvullene.  Pl hadde gtt p sndagsskole lenger enn de to smttingene og kunne med andaktig rst fortelle at selv om stien var bde smal og glatt, ville herlighetene ved stiens ende overg alt de hittil hadde sett i sine unge liv. Desuten var dette bare blbr i forhold til Israels folk som gikk frti r rundt i en rken fr de fant fram.

Da de kom fram kunne Pl til sin forskrekkelse se at "sjen" hadde ftt et tynt islag. Det var ettermiddag og om ikke alt for lenge ville det begynne skymre. For sikkerhets skyld hadde Pl tatt med seg noen skiver med brunost p. Sndagskolelreren hadde fortalt at i forkant av mirakelet p Genesaret sj hadde Jesus mettet femtusen mennesker med fem brd og et par smfisk. Defor bestemte Pl seg for mette massene med tre skiver surbrd med brunost. Massene satte pris p mltidet og heldigvis var det begynt skymre da de var ferdigspist. Pl hadde tatt p seg gummistvlene for anledningen. Han gikk langsomt ned til "sjen" og lftet armene over hodet. Fra Pls munn kunne massene hre sangen: "Min bt er s liten, og havet s stort", en sang alle sndagsskolebarn kjente. Pl tok et skritt ut i vannet. Stvelen knaste gjennom den tynne ishinnen. For hvert skritt han tok, sang han litt hyere hver gang stvelen knaste gjennom isen s de to sm ikke skulle hre knasingen. Det var dypt, dypere enn han hadde regnet med, men heldigvis gikk vannet ikke over kanten p stvlene. Pl kastet et blikk inn mot de to disiplene. Der sto de med lftede armer de ogs og Ralf hadde begynt hoppe som Petter i bibelfortellingen. Pl tenkte at det ville se flott ut om han ogs gjorde et par mirakel-hopp. Det skulle han aldri ha gjort. Bunnen var selvflgelig isbelagt og det skulle ikke mer enn ett Petterhopp til fr Pl l p ryggen i issrpa. Sangen og hoppingen fra Genesaretsjens bredd stanset brtt. Pl hadde foruten gummistvler, raggsokker, lange underbukser, langrmet underskjorte, flanellskjorte, genser, vindjakke, vadmelsbukser, votter og lue p. Med hele den ballasten gjennomtrukket av vann, l n Pl p rygg og kavet. Han kom seg opp, ikke srlig bibelsk eller elegant mens han gispet etter luft. Det plutselige isbadet hadde sltt pusten ut av gutten. P bredden sto disiplene og hylte helt ute av stand til hjelpe mirakelmannen. De mente vel at en som kan g p vannet ogs kan komme seg til land med egen hjelp. Med hakkende tenner (de han hadde) og dryppende klr vadet han inn til bredden og bekjente for de to sm  at mens han vandret rundt p blgene der ute, kom han plutselig p at han ikke var dpt. Pl og Karis foreldre var babtister og babtister dper ikke barna sine. At Pl som firering trodde han ble dpt p Hvaler da han snublet under bading, hadde han helt glemt. S mens han gikk rundt der p vannet og filosoferte, sa han, benyttet han anledningen til en forfriskende dp. Disiplene godtok resonnementet, srlig Ralf, som var dpt i kirken som baby og psto at han kunne huske det. P hjemveien gjenfortalte Pl hva de hadde sett av miraklet, i tilfelle de kom til huske feil. At Pl pdro seg en kraftig forkjlelse og mtte holde seg innendrs resten av uka, er en annen historie.

20. Vinter i Enningdalen

Hea var et lite hvitt hus uten kjeller. Om vinteren kunne det bli temmelig gulvkaldt. Men med to par raggsokker p bena og hjemmevevde filleryer p gulvene, overlevde familien fint uten engang bli forkjlet. Men fr snen la seg mtte bde Pl og faren hans en tur i skogen og hente granbar. Baret la de rundt grsteinmuren p huset og nr snen hadde lagt seg, skuffet de ekstra sn over baret. Dermed isolerte snen og baret gulvene innendrs mot den verste kulda. Og det kunne bli temmelig kaldt i Enningdalen p femtitallet. Pl hadde et par beksmstvler, men de vokste han snart ut av. Stvlene overtok Kari. Klr gikk i arv blandt almindelige folk dengang. Men det var ikke alltid populrt hos den minste som arvet brukte klr og fotty. Spesielt ikke nr sskenene var av av forskjellig kjnn. Stakkars Kari. Hun mtte ofte g i bde guttejakker og guttestvler. En vinter frs Pl p bena. Det var den vinteren i 1954/1955 hvor beksmstvlene var blitt for sm og foreldrene ikke hadde rd til nye vinterstvler til gutten. Lsenet var to par raggsokker og gummistvler foret med avispapir. Det gikk fint den frste timen, men s slo kulda gjennom bde gummi, papir og ull. Da var det bare komme seg inn og t opp isklumpene foran vedovnen. Pls far hadde ti ssken. De ssknene hadde alle barn hvor de fleste var eldre enn Pl. Pls far spurte ndig om hjelp, men alikevel var det noen som hadde hrt om Pls vintergummistvler. Det gikk ikke lang tid fr et par fine brune skinnstvler ble levert til Pls far p tollstasjonen. De var godt brukt av mer enn ett barn, men av en god kvalitet, s de holdt nok en vinter til. Folk kunne hjelpe hverandre p den mten p femtitallet, selv om fedrene ofte var stolte og "ikke behvde almisser."

Pl hadde ikke ski. Pl hadde veldig lyst p ski. Pls far var av den oppfatning at fr man lrer g, skal man lre krabbe. Pls far laget et par tnnestav-ski til gutten. Tnnestaver er gode nok- i tnner. Tnnene dengang var laget av byde bord som fyde seg inn i hverandre og ble holdt sammen av et tnnebnd. Nr tnnebordene eller tnnestavene ble gjort om til ski for smfolket, pusset man dem s de ble glatte p undersiden og satte ei lrreim over p oversiden som den stolte eier kunne stikke beksmstvelen eller gummistvelen inn under. Det var klin umulig g langrenn med tnnestaver. Skiene vinglet hit og dit, snart til den ene siden , snart til den andre, og det endte alltid med at eieren gikk p snrra. Det eneste tnnestavene dugde til var sette utfor en bakke eller ei lvebru. P bondegrden ved Hea var det ei lvebru. Var man heldgi kom man seg ned p tnnestaver med kun et par fall underveis, Verre var det nr de vinglete tnnestavene styrte utfor kanten av lvebrua. Rekkverk var ikke vanlig p lvebruer dengang. Da kunne bde armer og ben knekke av hvis snen under ikke var dyp nok. Etter to fall over kanten fikk Pls mor nok. Hun tok resolutt tnnestavene fra ham og hugg dem opp til opptenningsved.

Pl og Kaari hadde en filleonkel som het Aksel. Han var kommuneansatt arbeidsmann og ungkar. Julen 1954 kom han sammen med tante Ingeborg og Pl og Karis besteforeldre til julefeiring p Hea. Det ble folksomt i det lille huset. Gjestene l p flatsenger i bde kjkken og stue og filleonkel Aksel fikk lne gamle Hartvigs seng p trevet. Barna fikk ofte nyttige julepresanger dengang, som sokker, lange underbukser og luer. Men mormoren gav barna en kjedelig presang (underbukse eller strikka votter) og ei kokosntt. Kokosntt var alltid populrt og godt. Og av filleonkel Aksel vanket det alltid noe spennende. Denne julen fikk Pl og Kari ski av Aksel. Skiene het Gresshoppa og det het bindingene ogs. Bindingene ble regulert til Pls nygamle vinterstvler , han fikk et par stearinlysstumper som han smurte de nye skiene med og hele romjula gikk med til skiging og skihopping.

Like ved Hea var det et omrde som ble kalt Struten. Struten var noen bratte bakker som endte ved en bekk. Der bygget guttene et skihopp. 2 appelsinkasser, noen bordbiter, en masse granbar og sn, ferdig. Magnars storebror, Sveinung, mlte hyden p hoppet, lengden p tillpet og vinkelen p unnarennet og satte profft et merke hvor han mente det kritiske landingspunkt mtte vre. Det ble en 15 meters bakke. Og det er langt nok for en pjokk som Pl som  hadde tre mneder igjen til han fylte sju. Den gangen var knekkstilen gjeldende. Knekk i hofta og armene lett veivende ut til siden eller forover for de modigste. Lite visste guttene at om f r skulle Helmut Recknagel seile over Europa med armene strakt framover og hodet mellom skituppene. Hoppphelten i 1954 var Torbjrn Falkanger. Suveren knekkstil med hendene i bukselommene sa de store. ha hendene i bukselommene var litt for avansert for Pl. Han hadde tross alt bare hatt langrsnnskiene noen dager. Hvis du tror at guttene dengang hadde hoppski, m du tro om igjen. Det var kanskje noen i byen som hadde det, for i byen var det en sekstimeters bakke og der nyttet det ikke med bare ei stripe under skia. Det skulle minst vre tre striper hadde Pl hrt.

Det ble nyttrsaften. Pl, Magnar, Sveinung og et par til som Pl ikke husker navnet p skulle forberede nyttrshopprenn som skulle foregdagen etter. De reparerte hoppet som var blitt bde skjevt og nedsunket, skuffet sn s et eventuelt publikum skulle f gode plasser med den beste utsikt til hopperne og tok et par prvehopp. Ved firetiden var det allered mrkt og guttene bega seg hjemover. De to guttene som Pl ikke kjente bodde hos Magnar og Sveinung. De snakket litt rart for de kom fra Greker. Plutselig la de i vei i en forrykende fart alle fire, og vekk var de. Pl fulgte etter, for Hea l i samme retning. S hrte Pl noen lyder bak seg. Han satte opp farten. Lydene ble bare sterkere jo fortere kan lp p skiene. Pl stanset. Ingen lyder. Han gikk et par skritt. Lydene var der igjen. Ulv, tenkte Pl. Eller Skaperen som ville ha ham ansikt til ansikt. Pl stoppet igjen. "Kom fram" ropte han, " om du er ulv eller noe a-ent". Ingenting skjedde. Pl fikk en ide. Han snudde seg og gikk baklengs mens han stirret etter ulv eller Skaper. N kom lyden fra motsatt side, alts foran der han gikk baklengs. Da forsto han. Det var bakenden p skiene som klappet i skisporet. Jo fortere han lp, jo mer klappet skiene i snen. Pl hadde jo bare hatt tnnestaver fr og de klappet aldri. Lettet kom han seg hjem. Huset duftet deilig. Det var nyttrsaften og de skulle ha festmiddag. Og neste dag var det nyttrshopprenn i Struten. 

19. Solformrkelsen.

Pl var n seks r, Kari nesten fire og de hadde nettopp flyttet til Hea i Enningdalen. Det var hysommer og datoen var 30. juni. ret var 1954. Hea l tett ved en bondegrd hvor de hadde mange dyr. Hner p tunet, griser i bingen, hest p stallen kuer og kalver p enga og et par katter til holde rotter og mus borte. Bonden het Hans og bondekona Gjertrud. De hadde to snner, Sveinung som var den eldste av brdrene, mens  Magnar var et par r eldre enn Pl. P nabogrden som l noen steinkast unna, bodde Ralf p Karis alder og snart ei lillesster som kom til hete Audhild.

Dette var en spesiell dag. De voksne hadde fortalt barna at det ville bli total solformrkelse i to og et halvt minutt denne dagen. Pl var ikke sikker p hva solformrkelse var s han hadde spurt gamle Hartvig om dette. Du husker kanskje at gamle Hartvig var den fromme mannen som eide Hebron eller Hea. Han hadde et lite kryp-inn p trevet hvor han sov nr han var i Enningdalen. Gamle Hartvig kunne fortelle Pl at en solformrkeles var et varsel om at endetiden var nr, temmelig nr, kanskje allerede samme dag som formrkelsen skjedde. Og da gjalt det vre klar til st ansikt til ansikt med Skaperen. Pl var klar til mte Skaperen sa han, men for sikkerhets skyld hentet han ei lommelykt s han kunne f sett Skaperens ansikt i mrket.

Pls far hjemme den dagen Han hadde ordnet med sotet glass til hele familien. Gjennom det kunne de se sola forsvinne bak mnen. Da tiden nrmet seg gikk de alle fire ut foran huset og stilte seg under den store hengebjrka som var Heas tuntre. Heldigvis var det pent vr uten mange skyer. Gamle Hartvig hadde gtt opp p rommet sitt p trevet, hvor han forberedte seg p sin mte

. Etter hvert begynte det skumre. De kunne gjennom det sotede glasset se en svart skygge som spiste mer og mer av solskiva. Kuene p enga begynte raute og fuglene sluttet fly. Hnene forsvant inn i hnsehuset. Til slutt var det bare en lys ring rundt det sorte og fuglene ble helt stille. Kuene og kalvene la seg ned og insektene forsvant. Pl tente lommelykta. N var det nok like fr han skulle st ansikt til ansikt med skaperen. Kaldere ble det ogs. Med ett var ikke Pl helt klar til st ansikt til ansikt med Skaperen. Det begynte bli litt for skummelt. Faren hadde lftet Kari opp p armen, s Pl tok et godt tak i morens skjrt samtidig som han lyste rundt seg med lommelykta. Hvis Skaperen skulle st ansikt til ansikt med alle under solformrkelsen som kun varte to og et halvt minutt, kunne det jo hende at han hadde det travelt og befant seg p Madagaskar eller i Halden. Pl hadde sett noen misjonsfilmer fra Madagaskar. Der var de veldig opptatt av Skaperen. Det var de ogs i Halden, visste Pl. Han hadde vrt med foreldrene i Tabernaklet der. Han fikk sprre gamle Hartvig om Skaperen hadde vrt p trevet under solformrkelsen. Hartvig var jo daglig i kontakt med Ham. Det ble lysere. Kuene reiste seg opp, rautet litt og begynte gresse igjen. Fuglene kvitret og insektene summet. Og til slutt kom hanen ut og gol som om det var han som hadde skrudd p lyset. Alt var som fr. Pl slukket lommelykta.

Den kvelden tok Pl lommelykta med seg i senga. Han hadde ikke ftt snakket med gamle Hartvig om endetiden. Hartvig hadde rett og slett ikke vist seg etter solformrkelsen.  Det var fullt mulig at Skaperen n fartet rundt og sto ansikt til ansikt med kinesere og nordlendinger og frst hadde tid til komme til Hea utp natta en gang. Da ville Pl vre klar.

18. Margarin

Pl og familien bodde ikke lenge p Berg i Enningdalen. Etter episoden med Pl og tmmerbilen, flte familien seg utrygge. Pl glemte snart episoden, han fikk seg en ny kamerat som var snnen til Grnnli i Svingen. Svingen var en landhandel i krysset hvor storveien gr videre til Holtet og "Vspen" mens Skauskrokenveien gr forbi Sandvannet hvor Kari fisket "orm" og videre til Kornsj. En dag fant Pl og kameraten p at de skulle ta en kikk p varelageret til kameratens far. Varelageret befant seg i et hus for seg, var lst, men kameraten visste godt hvor nkkelen oppholdt seg. Kammeraten hentet nkkelen og de gikk begge tilfeldig forbi dra til lageret. P hushjrnet snudde de seg og s om de var iakttatt. Nei, kysten var klar. Kameraten lste opp dra og begge smatt inn. For en herlig lukt. En blanding av alt man kan f kjpt i en landhandel. Det sto sekker med kaffe, mel, sukker og salt langs veggene. Store pappesker med Korni og Wasa, HaP, Sunda og Banos. Tnner med sirup og tnner med grnnspe. S var det smreskene. Lange og flate med halvkilospakker med Melange, Per og Marianne. Se her sa kameraten og viste Pl noen esker det sto "Margarinprver" p. Det var sm margarinpakker som kameratens far og mor gav til kundene i hp om at de ville kjpe en halvkilospakke neste gang de kom i butikken. " Ska vi smake pt?" spurte kameraten. Pl hadde ikke noe i mot margarin, s de pnet hver sin pakke og begynte maule. Vi kan vel si at det gled lett ned. Margarinen dengang var laget av hvalolje, fortykningsmiddel, salt, kunstig farge og smakstilsetning. Vi m huske p at det var trange tider for vanlige folk tidlig p femtitallet, s de fleste gikk med en stadig fett og sukkerhunger. Det resulterte i at folk holdt seg bde friske og slanke, stort sett. Etter prvepakke nummer to, begynte Pl kjenne at det buttet i mot. Kameraten var ogs fornyd, s de samlet sammen smrpapiret og kom seg ut.

Kameratens far solgte ogs bensin og n sto han nettopp og fylte oljeblandet bensin p en EMV. Selvflgelig fikk han ye p de to rverne og vinket dem til seg. Kameraten og Pl mtte pent bli med inn i butikken hvor Grnnli ba dem sette seg p hver sin stol. De mtte legge smrpapirene fra seg og kameraten mtte gi nkkelen til faren. "Jaha,", begynte Grnnli. "S dere har prvesmakt margarin?" De mtte innrmme at det hadde de gjort, men at de ikke ans det som stjeling fordi det var gratisprver til kundene. "S det er snn det henger sammen?" svarte kameratens far. "Men sia margarin er gratis, s spanderr j gjerne et par pakker tel p dr", sa han og gav de to guttungene hver sin nye pakke hvaloljemargarin. "Vrsgod og et, guttr" Begge brettet langsomt papiret av margarinen. Den glinset gult og luktet hvalolje. En bit var nok for begge to. Magen begynte vrenge seg. De for ut og der kom to prvepakker smr i ekspressfart ut av gapet p Pl og like etter p kameraten. "J trur j m hjem n", fikk Pl sagt fr han la p vei. Siden den dagen har Pl holdt seg unna margarin. N var det tre ting Pl ikke kom til spise i resten av sitt liv, spekesild, kokt flesk og margarin.

Odd Berg hadde en datter p Pls alder. Hun hadde en hund som het Jakob og den var en terrier. En gang mens de lekte med en sykkel bet terrieren Pl i buksebaken. Etter det holdt han seg litt unna hunder og spesielt terriere. N var det ikke bare tmmerbiler Pl skulle passe seg for, n var det terriere i tillegg. Det begynte bli litt slitsomt for seksringen. Men en dag fortalte faren at de skulle flytte. Ikke langt, bare en halvtimes tur p sykkel. Faren fortalte at huset de skulle bo i l rett ved siden av to bondegrder og at huset var oppkalt etter en by som het Hebron i Jdeland. Hartvig het mannen som eide huset og han var en veldig from mann. Defor het huset det det het, men til hverdags ble huset bare kalt Hea. De to bondegrene het Ulseth og Rd.

17. Blbrtur og orm p kroken.

Det var blitt juli og tid for plukke blbr. Hele familien dro ut i skogen med btter, spann og ryggsekker. Pls far som hadde patruljert mye i omrdet, pekte ut et fint sted de skulle ha base. Basen l ved en bekk som rant ut i et lite tjern som het Sandvannet. Der ble ryggsekkene plassert og der skulle blplassen vre. Pl fikk oppgaven med finne trre grener til det kommende blet og Kari skulle finne kvister. Og begge barna hadde ftt instruksjon i hvordan de skulle unng huggormen. De var blitt utstyrt med hver sin "pk" som de slo i lyngen med, s ormen hadde tid til krype vekk fr barneleggene kom for nr. Moren og faren hadde hver sin brplukker mens barna plukket for hnd. Da de hadde plukket den ene ryggsekken full, var det tid til rast med blbrenning, kaffe kokt p blet for de voksne, melk p flaske som hadde ligget til avkjling i bekket til barna og store gode brdskiver med brunost eller syltety p. Disse festet barna til en klvet kjepp og stekte dem p blet. Det smakte vidunderlig . Dette ret hadde de tatt med seg fiskestenger. Faren hadde en fin kjpestang av bambus som kunne deles i tre deler. Pl og Kari hadde enklere utstyr. Pl hadde spikket to stenger av selje med rretkniven sin. Det var samme redskap som barna hadde brukt til  "pk" for skremme huggormen med. Faren festet en kork, et skke og en liten krok p hvert snre som han igjen bant fast til enden av "pken". Faren hadde ogs med seg et glass med sm luftehull i lokket p. I det l det metemark og jord. Men fr de kunne fiske, skulle den andre ryggsekken fylles med blbr. Denne gangen gikk det adskillig fortere. Barna ble nesten ikke bl om munnen engang. Hvis du lurer p hvordan en kan frakte blbr i en ryggsekk, s kan jeg fortelle deg at nedi ryggsekken hadde foreldrene plassert ei 10 liters sinkbtte. Der kunne blbrene fle seg helt trygge uten bli klemt i stykker. Da begge ryggsekkene og plukkespannene var fylt, sjekket de en gang til om blet var skikkelig slukket og s ruslet de ned til Sandvannet. Rundt tjernet vokste det pors som hadde den deiligste lukt og i vannet trivdes vannliljene. Men det hadde ikke Pl tid til bry seg om. N gjalt det f snret i vannet. Lillessteren hadde ikke fisket fr, s Pl hjalp henne med tre marken p kroken. Han kastet ut snret for henne og instruerte henne i fiskeriets mange mysterier, som foreksempel hvis korken gikk under, skulle hun dra snret opp. Kari sto alvorlig og holdt ye med korken i minst to minutter. S ble det kjedelig. Kari la stanga ned p bakken og begynte leke bondegrd med noen gran og furukongler. De strre grankonglene var kuer, mens de mindre furukonglene var griser, katter og snt.   Pl sto og fisket ikke langt fra Karis stang. Det hadde smnappet litt, men det var bare smfisk som forskte stjele agnet uten bite over kroken. Plutselig gikk lillessterens kork langt under vannflaten. "Du har fisk p kroken, Kari", ropte Pl. Kari reagerte momentant. Hun trev stanga og kjempet mot fisken. Det mtte vre en stor en, for Kari klarte ikke hive inn snret. Ingen fikk lov til hjelpe, hun hylte som en ulv hver gang noen forskte nrme seg. Plutselig slang hun stanga over skulderen og lp i galopp opp strandbredden. Opp av vannet kom det en lang buktende skapning. "Hjelp", hylte Kari, "j har fiska en orm". Hun slapp stanga og lp bort til faren. Pl var heller ikke begeistret for den buktende skapningen, s han holdt en viss avstand. "Det er en l du har fiska", lo faren, "den kan mor lage l i karri ta".

Det ble ikke noe mer fisk p familien den dagen. Vel hjemme la faren len i ei btte vann for at den skulle "g s ren", som han kalte det. Neste dag satte faren en spiker gjennom lens hode og fldde skinnet av den. Selv nr hodet hadde ftt en spiker gjennom og senere ble skilt fra lekroppen, buktet den seg lenge. Faren forklarte at den var dd, ingen levende skapning kan leve uten hode. Pl hadde hrt skumle historier om dde som begynte leve igjen p sndagsskolen, men ingen av de som ble vekket opp fra de dde p sndagsskolen hadde vrt hodelse s vidt han kunne huske.leskinnet la barna i ei maurtue. De hadde hrt at maurene trakk ormeskinn og leskinn inn i tua og brukte dem som gulvtepper. Maurene forsto ikke helt at de var blitt forrt et nytt gulvteppe, for de begynte bite i det s snart det ble lagt p tua. Men neste dag var skinnet vekk, s maurene hadde nok kommet til sans og samlig og trukket skinnet inn i gangene sine. Da forsto Pl at mauren var et klokt dyr, selv om den kunne bite hardt.

16. Skandiapilen og den patruljerende tolltjenestemannsassistenten.

Pl, Kari og foreldrene hadde flyttet. Pls far var patruljerende tolltjenestemann for tiden og patruljerte grensen mot Sverige mellom Enningdalen og Kornsj p sykkel. Full uniform med ditto sykkelklyper for slengbuksene, s buksebenene ikke skulle sette seg fast i kjedet. Det ville ha vrt litt av et syn i dag, men dengang i begynnelsen av femtitallet var det en helt vanlig mundur for offentlige tjenestemenn p sykkel. Nr noen spurte Pl hva hans far gjorde, svarte ikke Pl: "patruljerende tolltjenestemann", det var for vanskelig for en 5-6 ring. Nei, han svarte bare: "tollr", for det forsto alle som bodde i grensetraktene.

En vakker sommerdag i 1953 fikk Pl lov til vre med faren p patrulje. Det pleide alltid vre to tollere sammen p patrulje, men farens tollkompis som het Sthl, var blitt syk. S derfor fikk Pl "vikariere" for Sthl denne sommerdagen. Pl hadde ikke noen sykkel og kunne heller ikke sykle, s han fikk sitte p farens sykkels bagasjebrer. Det var ok s lenge han hadde noe mykt sitte p. Ellers var det en lidelse sitte p bagasjebreren som var laget av metall. Moren fant ei god myk pute og s var de klare til tolltjeneste. Pls far var klar med den norske lve p skjermlua, klyper rundt hyre bukseben og rapportbok, blyant, kikkert og lett regnslag i sykkelveska. Det var alt sammen statens eiendom og skulle behandles deretter. Sykkelen var ogs et av statens solide fremkomstmidler, utstyrt med tung ramme, ballongdekk og uten gir. Det ble veldig tungt i oppoverbakkene. Da gikk Pl og hans far p hver side av sykkelen og hjalp den opp kneika.

Rett som det var tok de seg en hvil p en bakketopp. Pls far hentet fram kikkerten og speidet etter sukkersmuglere eller andre skumle typer. "Assistenten" fikk ogs lov til speide og plutselig s han noe som beveget seg i buskene. "Far", hvisket Pl, "det er no i buskne". Faren overtok kikkerten og s lenge i den retningen Pl hadde utpekt. "Se", hvisket faren "det er to ta dm". Pl fikk kikkerten tilbake. Jo det var to av dem, ei elgku med kalv. Kua beitet p osp og bjerk, kunne Pl se. "N m vi vre stille", hvisket faren, "ljkuer kan vre gretne om dm trur vi ska ta klven dmmes". De listet seg vekk med sykkelen mellom seg. Etter en stund sa faren at det var trygt og Pl kunne sette seg opp p bagasjebreren igjen. S begynte faren fortelle en historie. Det var en litt hemmelig historie sa han, fordi den var ikke innrapportert nyaktig som han ville fortelle den til Pl. I vres hadde han og Sthl vrt p patrulje langs grensen. Omtrent ved Paulsbo hadde de kommet rett p ei elgku med en nesten nyfdt kalv. Elgkua hadde gtt til angrep. Med nd og neppe hadde de funnet seg hver sin furulegg de klatret opp i. Der satt de i full uniform og med sykkelklyper rundt anklene mens elgkua forskte n dem med framklvene. Og den gav seg ikke fr det begynte skumre. Stive og stle etter flere timer i hver sin furu trkket de seg til Kornsj hvor de avla en slags rapport. Den rapporten fikk Pl aldri se og hans far fortalte heller aldri hva som egentlig sto der.

De syklet forbi mange sm tjern, de grder og av og til fikk de glimtet av ei bred uthugget gate som var grensegata mellom Norge og Sverige. Den gata kalte Pls far, Ingenmannsland. Ingenmannsland eide verken Norge eller Sverige. Det syntes Pl var merkelig, at det gikk ei stripe land langs grensen som ikke tilhrte noen. Han lurte p hva slags sprk man snakket der og om man kjrte p venstre eller hyre side av veien. Dengang hadde Sverige venstrekjring, nemlig. De kjrte nok midt i veien i Ingenmannsland, tenkte Pl. Og nr de snakket, s kom det nok norske og svenske ord annen hver gang ut av munnen p de som bodde der.

Etter en god stund kom de to patruljerende til ei lang, hy jernbanebro. nesten ved Kornsj. "Her ska vi vente litt", sa faren. De steg av sykkelen og faren tok fram matpakke, termos og ei flaske mek. De fant seg en god plass med fin utsikt til Lysebrua. Pls far tok fram lommeuret og fortalte at om 15 minutter ville de f se Skandiapilen. Pl ante ikke hva det var for slags pil faren snakket om, og faren forklarte at det ikke var ei pil, men et tog som kjrte s fort at man kalte toget for ei pil, Skandiapilen. Skandiapilen, kunne faren fortelle, startet helt syd i Sverige i en by som het Malm. I malm kunne man se over vannet til et annet land som het Danmark, s langt borte l Malm. Der startet Skandiapilen og fk i 130 kilometer i timen gjennom hele Sverige, over Lysebrua og helt til Norges hovedstead, Oslo. Og s fortalte faren at hvis den ble utstyrt med jetmotorer ville den kunne kjre ennda fortere. Men forelpig var pilen utstyrt med elektrisk motor. Etter et par brdskiver hrte Pl en slags summing, noen gnisselyder og en vedvarende rymisk dunkelyd. "N kommere" ropte faren og reiste seg opp. Og der kom Skandiapilen. Et stort rdt vidunder med en masse vogner etter seg, skjt over broa. Det gnisset i hjulene, det gnistret fra strmtilfrselen og det laget en vidundelig skremmende buldrende rytme hver gang hjulene mtte en ny skinne.

Vel inne p Kornsj tollstasjon avla Pls far rapport. Mannen som tok imot rapporten hadde samme slags uniform som Pls far. Han mtte nok ogs vre statens eiendom og skulle behandles deretter, tenkte Pl. Pl, som assisterende tolltjenestemann rapporterte ogs til "Statens Eiendom". De hadde sett en stor elg og en liten elg som Pl ikke var helt sikker p om var norske eller svenske og s hadde de sett en elektrisk pil. "Statens Eiendom" ble veldig fornyd med Pls rapport, s fornyd at han lo hyt og lenge og sa at "Pl-Stl" ville nok bli en god toller med tiden. Pl kunne godt like bli sammenlignet med farens kompis, Sthl. Fra Kornsj tok de rutebilen hjem til Berg. Rutebil er det samme som en buss, men har to horn foran hvor det gr an henge en sykkel eller to. Og det var fortellingen om Pl som patruljerende tolltjenestemannsassistent eller "Pl Stl."

15. Torsk og tmmerbil

Pls far fikk beskjed om at han skulle forflyttes til et annet tolldistrikt. Det var i samme fylke, men lengst inne i den lille tarmen syd for Halden hvor man har Sverige rett fram, Sverige til venstre og Sverige til hyre. Der vekslet Pls far mellom vre patruljerende tolltjenestemann, toller p Holtet tollstasjon eller ha vakt i den lille bua p Tyslingmoen. Siden Enningdalen l inneklemt mellom Sverige, Sverige og Sverige, var det naturlig at dialekten bar preg av svensk. En katt het ktt, en hatt ble htt.

Familien hadde leid seg et lite hus ved Storveien. Storveien var hovedveien mellom Halden og Dalsland og p den gikk mye av tmmertransporten til Saugbruksforeningen, Kaken i Halden som var en cellulosefabrikk. Det lille huset l tvers over for Odd Bergs kolonialforretning, bare Storveien skilte bygningene fra hverandre. Det var et farlig sted ha unger, s Pl og Kari ble passet godt p. Siden det var langt til havet, kom det hver torsdag en fiskebil som stanset utenfor Odd Bergs butikk en times tid. Det ble torsdag og Pl og Karis mor skulle handle fisk. Kari var bare 3 r og lett, s hun kunne godt bres p armen. Men Pl var fem og et halvt og tung og desuten vanskelig holde styr p, s han fikk beskjed om holde seg innendrs til de hadde handlet seg ferdig og kommet tilbake igjen. Siden Pl var spesielt interessert i fisk, bde fiske, men ogs spise, syntes han det var en drlig ide. Men ingen protester hjalp. Han fikk st i kjkkenvinduet hvis han ville flge med. Moren med Kari p armen, gikk over til fiskebilen og der ble de stende en stund snakke med fiskehandleren. Fiskehandleren byde seg inn i bilen og trakk fram en kjempetorsk. Han snudde seg mot Pl som sto i kjkkenvinduet p den andre siden av Storveien, og vinket til ham. Pl glemte alt moren hadde sagt. Han hoppet ned fra kjkkenbordet som han hadde sttt p og for ut gjennom utgangsdra. I det han skulle til lpe over veien, hrte han et hyt: "stopp". Pl brstoppet p ren refleks. I det samme kjente han et volsomt lufttrykk. Det var s kraftig at Pl mistet ballansen og havnet p ryggen i veikanten. En stor stvsky hvirvlet opp fra grusveien og det hvinte i bremser. Gjennom stvskyen s Pl en mann hoppe ut av frerhuset p den store svenske semi-tmmerbilen. Sjfren krp under bilen og det s ut som han lette etter noe. Etter hvert kom han fram og fikk ye p Pl. Da knakk benene under ham, s fiskehandleren og en annen mann mtte hjelpe den stakkars sjfren bort fra veien. Det var frste gang Pl s en voksen mann grte. "Fr en jdrans tur du hadde", var alt han sa og smilte mens trene randt.

Det var frste gang Pl nesten satte livet til, men ikke den siste. Den kvelden l Pl lenge og funderte fr han sovnet. Hvis ikke tmmerbilen hadde kommet, s hadde det ikke hendt. Hvis ikke fiskebilen hadde sttt der, hadde det ikke hendt. Hvis moren ikke skulle ha handlet fisk, hadde det ikke hendt. Hvis ikke fiskehandleren hadde vist ham den store torsken, hadde det ikke hendt og hvis Pl selv ikke hadde vrt s glad i lettsaltet torsk , ville det ikke hendt. Pl bestemte seg der og da for aldri spise lettsaltet torsk noe mer. Dermed ville han unng bli kjrt over av svenske tmmerbiler for all framtid.

Les mer i arkivet Mai 2018 April 2018 Mars 2018
Svenn B Syrin

Svenn B Syrin

70, Halden

Jeg er en etter hvert en gammel gutt med gamle lopper i blodet. Jeg har bodd i Sponvika, Enningdalen, Grimsya i Skjeberg, reist rundt i verden i 4 r, Oslo, Molde, Troms og i Nuuk, Grnland. Jeg var heldig vokse opp samtidig som landbruket gikk over til maskinell produksjon. S jeg har opplevd bde selvbinder, drenger, hester, manuell melking, Grtass og mange andre saker og ting i den store omveltningen p femtitallet. Jeg har gtt p sentralskole med A, B, og C klasser, men jeg har ogs gtt p grendaskole med 3- 4 klasser i samme klasserom. Denne oppveksten nsker jeg dele i en fri form, dvs. det er ikke jeg som opplever dette, men Pl. Pl er den jeg ikke ble, men ble alikevel. Mor og far ble ikke enige om hva de skulle kalle meg, s de kastet mynt og kron om navnet. S Pl, som jeg like godt kunne ha hett, er mitt alter ego p en mte. Derfor skal du ta historiene med et gran eller en klype salt. Nlevende personer har ftt andre navn i historiene, men de kan nok kjenne seg igjen.Etter to og et halvt r fikk jeg ei lillesster som jeg holdt p ta livet av med ei salt sild. Verken jeg, Pl eller Kari har spekesild som favorittmat i dag. Jeg fant nok p en del merkelige ting som barn, men Pl fant p fler. Som epilog til denne introduksjonen kan jeg nevne at da jeg fikk en lillebror, s var det selvflgelig at han skulle kalles Pl. Vi s alle p det lille kreket, s p hverandre og ristet p hodet. Lillebror ble kalt Cato.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker